Fellesskapets skyggeside

I Norge har vi en sterk tradisjon for å feire vår nasjonale identitet.

Vi heiser flagget og ikler oss bunaden, eller samekoften.

Men hva gjør disse symbolene og ritualene med de som føler at de står på utsiden?

Vil ikke det som befester et fellesskap for noen, virke ekskluderende på andre? Det er nettopp denne typen spørsmål utstillingen «Skakke folkedrakter» tar opp.

Dette er en omreisende utstilling skapt av Nasjonalmuseet, og frem til 17. september vises den på Valdres Folkemuseum i Fagernes.

Opprinnelig ble prosjektet igangsatt i forbindelse med Skeivt Kulturår 2022, men utstillingen handler ikke bare om skeiv identitet, men mer generelt om opplevelsen av å stå utenfor normen.

I utstillingen er seks samtidskunstnere invitert til å utforske identitetsuttrykk, drakt- og håndverkstradisjoner.

Tittelen til tross, det er på ingen måte noen draktutstilling.

Folkedrakten er bare et utgangspunkt for den diskusjonen utstillingen gjerne vil igangsette.

Kunstnerne jobber i et bredt spekter av teknikker i alt fra porselen og vev til fotografi, installasjon og film.

Det ladede hodeplagget

Et svært iøynefallende verk er Håvard Kranstads «Koll-krona» som består av fire store billedtepper vevet på en digital jacquardvev.

Teppene henger fra taket, men er så lange at de også blir liggende utover gulvet.

Ved første øyekast kan man ta det for å være tradisjonelle billedvever, men når man tar verket i øyesyn ser man at både koloritten, vevteknikken og ikke minst motivkretsen bærer preg av å være fra vår tid.

Her fletter Kranstad deler av den offisielle og den fortiede kulturarven sammen.

Selve tittelen referer for eksempel til en del av folketradisjonen som aldri inngikk i noen stolte fortellinger eller ble vevet eller brodert inn i vakre tekstiler, nemlig den tause kronen som mødre av uekte barn en gang måtte bære.

Også kunstner og samtidsdanser Harald Beharie utforsker hodeplaggets betydning, både symbolsk og rituelt.

En ung mann med skaut danser i en videoinstallasjon.

Som betrakter er jeg omringet av skjermer og får en opplevelse av at han danser rundt meg, og ser regelmessig på meg med intense øyne.

Det er noe rituelt og sugende ved opplevelsen. Jeg blir ganske svimmel av å stå inne i det mørke avlukket, og må skynde meg ut.

Koboltbjørn Kong Valemon

Jeg elsker Lin Wangs porselen- og tekstilinstallasjon.

Den er så rar og gåtefull, og jeg blir stående og se på den en lang stund.

Den består av en skinnende blå bjørn med en stor blåmønstret kinesisk vase på ryggen. Bjørnen har verken ansikt eller andre anatomiske detaljer; vi gjenkjenner den kun på grunnformen.

Den er dekket av koboltblå silkefrynser som gir den et syntetisk preg.

Selvsagt tenker jeg med en gang på Theodor Kittelsens kjente fremstilling av Kvitebjørn kong Valemon.

Men det er jo ingen prinsesse som rir på bjørnens rygg, men en vase.

Her fletter Wang kinesisk porselenstradisjon sammen med en hel rekke referanser til norsk folkekultur.

En ting er det nevnte folkeeventyret, men også silkefrynsene på bjørnens rygg er inspirert av koftetørklær i den samiske folkedrakten. Den intense blåfargen vil sikkert også få mange til å tenke på Harald Sohlbergs maleri «Vinternatt i fjellene», som jo er et hovedverk i norsk kunsthistorie.

Løse tråder

Mens Lin Wang forsøker å sy sammen sine to kulturer, er Márjá Karlsen på jakt etter deler av familiens identitet og historie.

I utstillingen kan vi oppleve en sterk tekstil- og filminstallasjon som handler om sorgen over de delene av den samiske identiteten som ble visket ut med fornorskningen på 1800-tallet.

Et navn man måtte legge fra seg, kunnskap som ble fortrengt og håndverkstradisjoner som ble glemt.

Filmen er projisert på et nakent vadmelsstoff som er spent opp på en bjørkestamme. På duken er ordet «giitu» vevet inn.

Det betyr takk på nordsamisk.

Omkring lerretet henger det tradisjonelle flettede og vevde bånd. Vev er også et motiv i selve filmen, og jeg tenker at vevingen er bildet på hennes streben etter å samle de løsrevne bruddstykkene.

Sorgen er bare den at det alltid vil være løse tråder, og tråder som er borte for alltid.

Selv om «Skakke folkedrakter» er en liten utstilling, går jeg ut med en følelse av å ha opplevd utrolig mye – sterke verk, interessante tanker og vanskelige spørsmål!

Dette er en utstilling jeg varmt anbefaler.

Utstillingen turnerer i Norge fram til 2025. I faktaboksen under kan du se hvor den stilles ut gjennom hele perioden.