Ubegripelig god er ikke en tilfeldig valgt tittel på denne anmeldelsen. Anne Carsons kultklassiker som først kom ut i 1998 er virkelig god – og den smetter ut av alle forsøk på definisjon.
Lett som luft, skarp som glass, ugjennomtrengelig som døden. Og glødende som glohet lava.
Da han møtte ham
Den heftede boken ser ikke særlig forlokkende ut. Røde streker bølger seg på en hvit bakgrunn, assosiasjonene går til årringer eller forstørrede fingeravtrykk.
Åpner du boken, står det at det er en versroman. Den er ikke oversatt, men gjendiktet. Så hva er dette – dikt? En roman? Essay, eller en gjendiktning og utvidelse av et gammelt gresk sagn?
«Rød selvbiografi» er alt dette og mer til.
Først og fremst er det en forunderlig oppvekst- og kjærlighetshistorie, dirrende gjennomlevd av den amerikanske unggutten Geryon. Han forelsker seg i den litt eldre Herakles. De har et hett forhold, før Geryon blir dumpet og synker ned i mørk fortvilelse.
Slik, for eksempel, kan Anne Carson fortelle om det vakre Geryon har fortrengt, ensom og lengtende i kjærlighetssorgen:
«Han mintes ikke hvordan Herakles likte å elske tidlig om morgenen lik en søvnig bjørn som skrur lokket av honningkrukka – ».
For et bilde! Å elske som en søvnig bjørn med honningkrukka! Det er vart, vakkert og humoristisk på én og samme tid.
En romanse, kaller Carson denne delen av boken, og det er jo nettopp det det er.
Forbindelse til fortiden
«Autobiography of Red» kom ut i 1998 og ble den kanadiske forfatterens store gjennombrudd. Hun debuterte noen år tidligere som sakprosaforfatter med en bok om den greske dikteren Sapfo.
Den i dag 71 år gamle Carson er professor i klassiske språk og har gjendiktet flere verk fra gammelgresk samtidig som hun har gitt ut essays, dramatikk og lyrikk.
I 2019 toppet hun bookmakernes bettinglister over nobelpriskandidater. Etter at den amerikanske lyrikeren Louise Glück fikk prisen i fjor, vil mange mene at oddsene ikke lenger er like høye.
Først nå kommer altså hennes mest kjente verk på norsk, oversatt og med etterord av Tone Hødnebø. Hødnebø har også oversatt diktsamlingen «Glass, ironi og Gud», som kom på norsk i 2014.
Hødnebø har vært ekstremt lyttende til språkets nyanser og har passet akkurat de riktige ordene inn i Carsons sugende rytme.
Flyt og farge
Det må sies at denne boken også fremstår som ugjennomtrengelig. Den fyller bare drøyt 150 sider – og da er Hødnebøs informative etterord tatt med – og likevel rommer den fragmenter fra antikken med merknader, filosofiske diskusjoner om tid, språk, om menneskenes innside og utside, om vulkaner, revner og altså fargen rød.
Utgangspunktet for boken er et gammelt gresk sagn, skrevet ned av dikteren Stesikhoros, som levde på Sicilia rundt 600 år før vår tidsregning.
Der er Geryon et rødt monster, som bor på en rød øy med et magisk, rødt fe. Helten Herakles, sønn av Zevs, vil stjele kveget, men for å greie det, må han ta livet av Geryon.
Anne Carson gjengir fragmentene som fortsatt fins fra dette diktet, og viser det forunderlige i at historien er fortalt ut ifra Geryons blikk. Vi følger altså ikke helten som dreper monsteret, men monsteret selv. Dette er et usedvanlig grep i en mytologisk fortelling. Vanligvis vil fortelleren hylle heltenes seier over udyrene, kulturens triumf over råskapen. Men Stesikhoros vil det annerledes.
Hva er så sammenhengen mellom monsteret Geryon og den forelskede unggutten Geryon?
Med stor selvtillit skriver Carson seg fritt rundt de gamle tekstbrokkene. Hun skaper sine egne sitrende poetiske bilder gjennom bokens sju deler. Den første består av et nydelig forord som blant annet diskuterer språkets funksjon gjennom antikkens og våre dagers bruk av adjektiver. Den omfattende bruken av adjektiver er Stesikhoros viktigste bidrag til litteraturen, slår Anne Carson fast.
Hva er tid?
Jeg tolker også boken som en utforsking av begrepet tid. Den moderne Geryons yndlingsspørsmål er nettopp dette: Hva består tid av?
«En abstraksjon», er svaret han får, «bare en betydning vi tillegger bevegelse». Selv holder han tiden fast ved fotografiene han ustoppelig tar og gjennom ordene han formulerer og setter ned på papiret, i sin egen røde selvbiografi.
Jeg kunne gitt fire-fem alternative referater av Anne Carsons originale tekst-hybrid, og enda flere tolkninger.
Det viser også storheten til denne lille boken: Den lar seg ikke gripe, men åpner gliper der fortid og nåtid, innside og utside, mytologi og modernitet syder om hverandre i en merkelig, pulserende og uforglemmelig forening.
Jeg kan ikke huske sist en bok gjorde så sterkt inntrykk. Det måtte kanskje være Per Olov Enquists «Styrtet engel»? Følsomheten hos Anne Carson, som ikke står i veien for hennes analyserende intellekt, gjør at jeg nærmest mister fotfeste som leser.
At en ung gutt har røde vinger, godtar jeg uten å mukke.
Hei!
Hei! Jeg anmelder bøker både for barn og voksne i NRK. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anmeldelser av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle.
