Anmeldelse

Påtrengende emosjonelt, uinteressant og amerikanisert koronakonsert

Det er vanskelig å bygge moral for en hel verden, men om du skal forsøke dette hjemme: Prøv med litt mindre USA-fokus og mer positivitet.

Lady Gaga, Rolling Stones, Elton John og Jennifer Lopez under "One world - Together at home"

INDERLIG: Mye inderlighet, men Rolling Stones var konsertens høydepunkt.

Foto: Scanpix

Denne artikkelen er over en måned gammel, og kan inneholde utdaterte råd fra myndighetene angående koronasmitten.

Hold deg oppdatert i NRKs oversikt, eller gjennom FHIs nettsider.

Terningkast 2.

Natt til søndag var det duket for det som skulle være en av tidenes største livestrømmede produksjoner. Artister som Billie Eilish, Taylor Swift, Rolling Stones, Paul McCartney og en hel drøss andre stilte opp for å bidra til å bekjempe koronaviruset.

WHO, Global Citizen og Lady Gaga inviterte til musikk, støtte til helsearbeidere og viktige møter med folk som er rammet av viruset gjennom en åtte timer lang direktesending.

For å ta det med en gang: Vi fikk alt de lovet, men en overdrevent amerikanisert produksjon og følelsen av generiske lykkønskninger overskygget store deler av det som utvilsomt var et prisverdig initiativ. Derfor forblir et moderne Live Aid en fjern drøm.

Se hele konserten her.

Dårlig forkledd nasjonalpatriotisme

Talkshowvertene Jimmy Kimmel, Stephen Colbert og Jimmy Fallon og deres TV-kanaler NBC, ABC og CBS sto sammen om å kringkaste det hele, og man kunne også følge sirkuset på Twitter, Instagram, Facebook, Amazon Prime, Apple TV og YouTube.

Lady Gaga har tatt Bob Geldofs rolle og åpner selv showet med Charlie Chaplin-låta «Smile». Allerede her kan man ane konturene av noe som bare være et bekymringsverdig element: nemlig ugler i mosen. Da jeg naiv og blåøyd satt klar til å høre en av Lady Gagas største hits fremført i en nedstrippet versjon fra hjemmestudioet, klarte jeg raskt å tilgi at hun hadde valgt en coverlåt som åpningsnummer. Synd, men i alle fall et greit valg av låt og budskap.

Lady Gagas åpningslåt.

Én coverlåt får man tåle, tenkte jeg, før jeg ble servert CNN-anker Robin Roberts’ reportasje om amerikanske barn i hjemmeundervisning. Et rett og slett erke-amerikansk nyhetsinnslag vi heldigvis ikke er bortskjemte med på norske TV-skjermer. Dårlig forkledd nasjonalpatriotisme, hektisk klipping og uengasjerende levering.

Etter hvert som tiden går blir mine bange anelser bekreftet: Dette er et clip show der vi blir servert amerikanske nyhetsreportasjer om USA ispedd en og annen emosjonell, amerikansk ballade. Skulle ikke dette være for Global Citizens?

Skal man forsøke å se positivt på USA-fokuset, er det i alle fall ingen tvil om at dette er et land som trenger litt ekstra fokus på koronaviruset. Donald Trump kuttet nylig støtten til WHO, samtidig som enkelte innbyggere utrolig nok tok til gatene for å demonstrere mot karantenetiltakene. Vi får håpe denne produksjonen i alle fall har en viss effekt på amerikanerne selv.

Koronakassa blir årets nyord?

Den gjelder å henge med i den raske klippingen. Nå er det duket for kveldens første deltaker – han opptrådte også på Live Aid i 1985: evigunge Paul McCartney. Han kjører en jazzy versjon av «Lady Madonna» akkompagnert av et slideshow av helsearbeidere fra hele verden.

Paul McCartney ble introdusert som et ikon for fred og kjærlighet i verden.

George Michael, Harvey Goldsmith, Bono, Paul McCartney, Bob Geldof (bak) og Freddie Mercury under avslutningsnummeret av Live Aid på Wembley 13.juli 1985

Paul McCartney på Wembley i 1985. I natt ble det ikke så episk som det var tenkt.

Foto: Joe Schaber / AP

Dette var nok tenkt mer episk enn det ser ut. Det pussige låtvalget passer ikke helt til rørende bilder av helsevesen i munnbind.

McCartney takker for seg med et tappert gammelmanns-vink etter cirka 2 minutter.

Jimmy Kimmel rekker å takke megakonglomeratet IBM.

Litt av poenget med One World er å få verdens største selskaper til å bidra til kampen mot koronaviruset, og i løpet av de første ti minuttene har både IBM, Procter & Gamble og Cisco fått plass til å friske opp omdømmet litt. Denne gjennomsiktige PR-manøveren får man vel tilgi, så lenge resultatet er mer penger i koronakassa. Årets nyord 2020, kanskje?

Vi trenger å ha det litt gøy

Kongen av moralbyggende låter, Sir Elton John, sitter i sin mildt sagt overdådige hage og spiller «I’m Still Standing».

Sir Elton John ble introdusert av David og Victoria Beckham.

Ironien i at noen av verdens rikeste mennesker sitter i sine enorme slott og spiller 70-tallsboogie mens hjelpeløse flyktninger kjemper for livet i Moria er også til nøds tilgivelig, all den tid kjendisene faktisk prøver å hjelpe denne gangen. Bare så synd at arrangementet hele tiden prøver så hardt å være inspirerende og motiverende at det stort sett er platt og uinteressant: Hittil har jeg bare fått se en lege i Kansas som har vært så heldig at PepsiCo har spandert masker på sykehuset hans.

Jeg tror også noe av problemet ligger i den overdrevne trangen til emosjonell inderlighet i en vanskelig tid.

Inderlig fra Jennifer Lopez.

Når vi skal møte Jennifer Lopez, får vi servert en seig tolkning av Barbra Streisand-balladen «People» fra musikalen «Funny Girl». Fin låt, men Lopez har jo egentlig noe mer å by på enn dette? Kanskje det verden trenger nå, er å ha det litt gøy her hjemme? Kan vi få høre en Jennifer Lopez-låt, slik vi fikk høre David Bowie spille «Heroes» på Live Aid i 1985?

Bowie valgte seg ikke en vagt passende ballade fra en musikal og fremførte den mens han så dypt og inderlig inn i kameraet, selv om han spilte til inntekt for hungersnøden i Etiopia. De fleste verdensstjernene som stiller på «One World – Together at Home» har valgt seg en inspirerende» og emosjonell låt som skal bygge opp moralen vår.

David Bowie underholdt i 1985.

Kjappe skifter

Chris Martin i Coldplay rekker så vidt innom fire linjer av «Yellow» før Ellen DeGeneres har en melding om en kar i New Orleans som spiller jazz på balkongen sin hver kveld.

Nå går det unna her, gitt!

Tid for en melding fra Citibank, for nå skal sensasjonen Lizzo synge en av de viktigste låtene om afroamerikanske rettigheter, Sam Cookes udødelige «A Change is Gonna Come». Hittil omtrent det eneste musikalske bidraget som er verdt å ta med seg ut av dette.

Så får vi jammen et ikke-amerikansk innslag: Bollywood-stjernen Shahrukh Khan forteller oss at vi er én verden i kveld. En ålreit beskjed det, men spesielt hardtslående er den jo ikke. Etter at Jimmy Kimmel har takket Apple Incorporated for å ha tatt vare på familien hans i det siste, får vi en reportasje fra Sør-Korea. Kan det være en aldri så liten pause fra USA-fokuset? Er jeg endelig en global citizen?

Bollywood-stjernen Shahrukh Khan.

Kveldens høydepunkt

FNs generalsekretær António Guterres oppfordrer til global våpenhvile før Rolling Stones disker opp med kveldens høydepunkt. Deres «You Can’t Always Get What You Want» er en lagvis affære der de fire bandmedlemmenes respektive webkameraer tennes etter hvert som de kommer inn i låta.

Det sier egentlig en del at et såpass enkelt grep er det mest underholdende jeg har sett så langt i kveld. De tilårskomne herrer sliter litt med rytmen, og trommeslager Charlie Watts ser direkte bortkommen ut der han sitter og hamrer løs på en lenestol og noen kofferter, men de får på mystisk vis ut både cymbal og skarptromme av møblene hans.

Rolling Stones fra medlemmene bidrar fra hvert sitt webkamera.

Kunne vært mye bedre

Vi ramler så inn i en ny, lang periode med USA-fokus. Matthew McConaughey oppsummerer det ufrivillig, men bra: Han sier at enten du er fra New York City, Austin eller Timbuktu, så kan viruset ramme deg. Timbuktu, altså, den helt ekte malianske byen med et stedsnavn som ofte brukes mer som et eksotisk innfall enn for å beskrive en nøyaktig geografisk plassering. Greit, så enten New York, Austin eller den altomfavnende, amerikanske beskrivelsen på «resten av verden»: Timbuktu.

Her er en hilsen fra Timbuktu (eller mer presist: Oslo) til USA:

Det er ingen tvil om at initiativet er godt, og det er vanskelig å skulle kritisere noe som bare er ment å glede, samle og gi oppmerksomhet til dem som fortjener det. Likevel er produktet tidvis parodisk svakt sett med norske øyne, enda så vant man er med overdrevent amerikansk fokus.

Dette kunne blitt så mye bedre enn det ble, dersom den klamme og påtrengende moralbyggingen ble erstattet av noen litt mindre anstrengte opptredener, færre emosjonelle coverballader, et mer globalt fokus og kanskje til og med litt færre stock photo-kollasjer av mennesker i munnbind.

Se hele konserten her.

I første versjon av denne anmeldelsen var «Smile» kreditert Nat King Cole, men det var altså Charlie Chaplin som komponerte musikken til den låta. Dette er nå rettet.

Anbefalt videre lesing:

Mer om koronaviruset

Status Norge

Sist oppdatert: 09.07.2020
8954
Smittet
7
Innlagt
251
Døde