Anmeldelse

Usentimental og utsøkt

«One of a Kind» er den perfekte gjenåpningsballetten på Den Norske Opera og Ballett.

Samantha Lynch og Jonathan Olfosson i balletten "One of a Kind" på Den Norske Opera og Ballett.
Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
Dans

«One of a Kind»

Med Nasjonalballetten

Den Norske Opera og Ballett

28. august - 20. september 2021

Den verdenskjente koreografen Jiří Kylián har en helt spesiell evne til å treffe mennesket i ballettene han skaper.

Når «One of a Kind» nå har premiere med publikum i salen i Operaen i Bjørvika, speiles menneskenes livsvilkår og koronaens ensomhet og dype fellesskapslengsel i en usentimental og utsøkt helaftens ballett.

Kravler inn i livet

Det starter med at hovedrolleinnehaver Samantha Lynch kryper opp på scenen fra publikumsplassene i salen. Scenografien i første del er en slags kantete sti, krappe hvite svinger som leder henne opp på scenen. Der skal hun bli balletten gjennom, også i pausene.

Samanta Lynch i balletten "One of a Kind" på Operaen.

KREVENDE ROLLE: Samantha Lynch danset hovedrollen på premieren. En rolle som krever tilstedeværelse på scenen gjennom hele forestillingen og i pausene.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Allerede her etableres menneskets vilkår: Vi kravler inn i livet, og der må vi bli, i krevende og hvilende øyeblikk til vår tid er omme. Det må være krevende for en danser å oppholde seg to samfulle timer på scenen, hele tiden med spotlyset følgende på. Men det er også dette som er essensen i «One of a Kind»: Vi finnes. Livet tar aldri pause.

«One of a Kind» er en av Kyliáns få helaften-balletter og ble opprinnelig skapt til 150-årsjubileet for den nederlandske grunnloven. Den røde tråden i balletten er menneskenes likeverd, og Kylián har her gitt en plass til alle danserne i kompaniet, noe som ikke alltid er vanlig i slike verk, at alle skal med.

Utdyper kontrast

Balletten er sentrert rundt individet i møte med fellesskapet. Foruten Lynch, som har lange solopartier i løpet av de tre aktene, er det flest scener med få dansere, og mange duetter. Det bygger seg ut – fra å være alene, utfordres Lynch av andre dansere i ulike duo- og trioformasjoner, i noen få scener av hele ensemblet.

Koreografien utdyper kontrasten i at man alltid er alene, og likevel aldri. Verden finnes, og det blir hovedrollen hele tiden minnet på i denne oppsetningen.

Maiko Nishino og Lucas Lima i ballettforestillingen

PÅ SCENEN: Maiko Nishino og Lucas Lima i samdans. Det er Nishinos siste oppsetning som fast ansatt danser i Nasjonalballetten

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
Erik Murzagaliyev og Grete Sofie Borud Nybakken i ballettforestillingen

PÅ SCENEN: Erik Murzagaliyev og Grete Sofie Borud Nybakken. Nybakken alternerer i hovedrollen.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett
Silas Henriksen og Nae Nishimura i balletten

PÅ SCENEN: Silas Henriksen og Nae Nishimura.

Foto: Victoria Francisca / Den Norske Opera og Ballett
Natasha Dale og Yoel Carreño i balletten

PÅ SCENEN: Natasha Dale og Yoel Carreño.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Musikken er avgjørende i «One of a Kind». Australske Brett Dean har komponert et verk for solo cello. Dette har han satt sammen med fragmenter av inuittisk strupesang, madrigaler fra senrenessansen, verker av John Cage og Benjamin Britten – og fuglesang. Det musikalske spennet er vidt, fra intense rytmiske partier til sakrale stemninger og naturens egne lyder.

Det interessante er at det nesten aldri finnes ett lag i musikken, de ulike elementene er lagt over hverandre. Slik kombineres strupesang med samtidskomposisjoner for cello, slik legges nye lag til og trekkes fra. Det skaper et svært mangfoldig verk. Musikk og koreografi utfyller hverandre i dette, Deans samplinger kler Kyliáns formspråk svært godt.

Lyd og bevegelse utfordrer hverandre, det er en fascinerende gjensidighet, et slags vennskap mellom koreografi og musikk som gjør at de løfter hverandre.

Cellist Francis Gouton og danser Silas Henriksen i balletten "One of a Kind" på Den Norske Opera og Ballett.

LYD OG BEVEGELSE: Cellist Francis Gouton og danser Silas Henriksen.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

En presset natur

Det blir likevel aldri hektisk, balletten tar seg tid, en kan få dvele i overgangene. Men formspråket musikk og bevegelse utgjør sammen, lar stykket romme en hel verden, alle mennesker til alle tider. Eller: Alle individer i møte med alle fellesskap.

Scenografien, som er gjort av den japanske arkitekten Atsushi Kitagawara, blir også betydningsfull i møte med dette bildet. Den krappe, spisse stien Samantha Lynch følger i første del av balletten ender opp i en hvit konstruksjon som kan minne om isfjell, origamikunst eller – faktisk – formen til operabygget i Bjørvika. Koblet inn mot det kontrastfylte, men naturnære i musikken er det vanskelig ikke å plassere mennesket i en presset natur. Scenografien plasserer mennesket ikke bare i et fellesskap med andre, men i et fellesskap med jorden det danses på.

Grete Sofie Borud Nybakken i balletten "One of a Kind" på Den Norske Opera og Ballett.

SCENOGRAFI: Scenografien er laget av Atsushi Kitagawara og gir assosiasjoner til isfjell og faktisk operabygget selv. På bildet: Grete Sofie Borud Nybakken, som alternerer i hovedrollen.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Pausen som høydepunkt

I og med at hovedrollen befinner seg på scenen også i pausene, blir disse veldig interessante å følge med på. Lynch leker med og rømmer fra spotlyset, vil hvile, setter seg på scenekanten, danser videre, alt mens sceneteknikerne demonterer den brukte scenografien og rigger til en ny. Resten av kompaniet kommer inn på scenen i treningsklær og varmer opp til neste akt. Pausene gjør verket til en fascinerende helhet og et utvidet bilde på menneskets vilkår: Ikke bare alene i vakker dans, men uformelt og uperfekt i mellomrommene.

Samantha Lynch i balletten "One of a Kind" på Den Norske Opera og Ballett.

STERK PRESTASJON: Samantha Lynch leverer en sterk hovedrolletolkning.

Foto: Erik Berg / Den Norske Opera og Ballett

Lynch har på mange måter en medspiller i cellisten Francis Gouton, som forflytter seg rundt på scenen i løpet av de tre delene av balletten.

Det er likevel Samantha Lynch som er kveldens store danser. Hun formidler de mange aspektene av mennesket i ensomhet og fellesskap som Kylián presenterer med fin balanse mellom sårhet, styrke, temperament og presisjon.

Nasjonalballetten kunne knapt truffet bedre med høstens åpningsverk.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: