Anmeldelse

Pandemien som mulighet for Nasjonalballetten

Nasjonalballetten slipper to verdenspremierer, «Faun» og «Bolero», som en påskegave til det norske folk.

På bildet står en mann inntil scenekanten i bar overkropp og rød bukse. Han holder en kvinne i hvit kjole, som lener seg baklengs over ham ned fra scenekanten som holder tak i hans høyre bein med sin høyre arm, mens hun holder sin venstre arm opp langs hans overkropp.
Foto: Jörg Wieser
Dans

«Faun / Bolero»

To nye balletter

Digital visning fra Nasjonalballetten

24. mars til 7. april 2021

Nasjonalballetten bruker pandemien som en mulighet – og satser på nye, kvinnelige koreografer med et gratis digitalt tilbud til det norske folk til over påske.

De siste årene har Nasjonalballetten hatt en satsing på kvinnelige koreografer. Nå presenteres to verk som har sprunget ut av denne satsingen – og verkene danses på Hovedscenen. Det er ikke småtteri for relativt ferske koreografer.

Paradoksalt nok er det pandemien som har åpnet disse dørene. For ballettsjef Ingrid Lorentzen tenker slik: Når det planlagte programmet må utgå, gir det rom for å prøve ut nye stemmer. Hun kaller det en pandemimulighet.

Denne muligheten har koreografene Whitney Jensen, Anaïs Touret og Samanthe Lynch nå fått. Verdenspremieren på Faun/Boléro blir virkelighet i kveld i filmet versjon.

Begge ballettene spiller på kjente verk fra musikkhistorien – en styrke og en liten hemsko på samme tid.

Mellom drøm og virkelighet

Whitney Jensen og Anaïs Touret har sammen skapt verket Afternoon of a Faun. Det er inspirert av Stéphane Mallarmés dikt L'après-midi d'un faune, som igjen fikk komponisten Claude Debussy til å skrive det kjente musikkstykket Prélude à l'après-midi d'un faune. Denne musikken er en viktig del av Jensen og Tourets verk.

Bildet viser en kvinne kledd i hvit løs kjole som holder seg til hodet mens hun lener det bakover med øynene lukket. Hun sitter med venstre bein på en scenekant som heller nedover til venstre, og høyre bein strukket ut.

DYRISK: Fauns bevegelser minner om et nydfødt dyr.

Foto: Jörg Wiesener

Det starter med en kvinnelig faun (Erika Pastel) som fødes eller faller til jorden ut av en sort kjole. Pastel har noe mykt dyrisk over seg allerede fra starten, bevegelsene minner om et nyfødt, nysgjerrig dyr. Bildet som skapes fra start har stort potensial i seg, og lydbildet bærer i seg noe sammensatt, et sus, et melodisk driv og knitring som siden beveger seg over i skogskontentum og fuglesang.

Når Debussys verk inntrer, våkner faunen fra søvn. Hun møter sin kjærlighet, som siden forsvinner. Balletten lar faunen befinne seg et sted mellom drøm og virkelighet og forsøke å finne ut hva som er hva.

Nesten som en Disney-film

Ser man Afternoon of a Faun som en historie, er ikke dramaturgien helt på plass. Det overbyggende er greit å følge: Fødsel, dannelse, kjærlighet, adskillelse, død, men jeg opplever at flere av scenene kunne vært bedre dramaturgisk begrunnet, der fenomener og karakterer oppstår uten at historien begrunner dem godt i seg selv.

Følelsene og situasjonene bærer likevel en tydelighet i seg enkeltvis.

Klipp fra danseforestillingen "Faun" ved Den Norske Opera & Ballett

ROMANTISK: Faunen (Erika Pastel) og hennes utkårede (Jonathan Olofsson) danser til Debussys kjente Prélude à l'après-midi d'un faune. Den skråstilte scenen bak er et viktig og vakker scenisk element i Afternoon of a Faun. (Musikk: Claude Debussy; Peter Baden, Zauberberg av Kassel Jaeger, Stephan Mathieu og Akira Rabelais)

Og når Debussys verk kommer og faunen danser med sin utkårede (Jonathan Olofsson), er det nesten som at tankene føres tilbake til en Disney-film av det gamle slaget. Det er som om naturen vokser frem av den sorte, harde scenen, at løvet spretter og lerka slår. Løftene mellom Olofsson og Pastel har en naturlighet i seg som kler musikken, det er sprettent, og det dyriske er godt bevart i detaljene.

Debussys kjente verk utfordres aldri av denne koreografien, snarere brukes den til å understreke noe svært romantisk og drømmende. Et såpass kjent verk tåler godt å pirkes mer i, det ville gitt balletten flere lag.

Vilje til kontrast

Den skråstilte scenen, faremomentet i stemningsskiftet og den påfølgende elektroniske musikken fungerer fint som kontrast til det romantiske.

Bildet viser sju dansere på en scene som heller nedover mot venstre. Danserne ser ut som de er på vei til å gå nedover og har et noe truende og framoverlent kroppsspråk ovenfor en person i hvitt som sitter på huk, og ser opp mot dem.

BRUTALT: Hva er drøm, hva er virkelig? Faunen må håndtere en brutal virkelighet i balletten Afternoon of a Faun av Whitney Jensen og Anaïs Touret.

Foto: Jörg Wiesner

Men også denne musikken kan utfordres i koreografien. Slik det er nå, har hver scene én motivasjon, én tilstand den beskriver. Her ligger utvilsomt potensial til noe mer. Anaïs Tourets forrige ballett for Nasjonalballetten, Wagō, var så fullt av retning, vilje og fart. Wagō bar i seg en vilje til kontrast som ikke er like sterkt til stede i Afternoon of a Faun.

Avslutningen forsterker ønsket om en mer kompleks dramaturgi, en større utfordring av fortellingens materiale, men er likevel fin.

Rom i rommet

Også Samantha Lynch har tatt utgangspunkt i kjent musikk når hun har skapt A Boléro. Maurice Ravels kjente orkesterstykke er som et eneste stort crescendo, stykket gjentar og gjentar seg selv med stadig økende intensitet.

På scenen har Lynch plassert et rom av treverk, en scene på scenen, og danserne Douwe Dekkers og Emma Lloyd befinner seg i denne konstruksjonen.

Klipp fra danseforestillingen "Bolero" ved Den Norske Opera&Ballett

INNESTENGT: Danserne har fått en trekasse som ramme i A Boléro. (Musikk av Maurice Ravel)

Med dette rommet åpner stykket mange ulike muligheter for tolkning – samtidig som det har klare forbindelser til ett år i en innestengt tilværelse. Firkanten av et tilfluktssted på scenen blir fort for trang.

I takt med musikken stiger intensiteten i det innestengte, det opprørske og det frihetssøkende som oppstår mellom de to i A Boléro.

Ja vel, Ravel

Lyssettingen skaper fascinerende skyggeeffekter på treverket i kassa der de to holder til.

Det som er mer uforståelig i Lynchs kunstneriske valg med denne balletten, er de mange blackout-ene hun har valgt å ha med – der scenen går i svart noen sekunder og danserne befinner seg i nye posisjoner når lyset igjen går på. Dette grepet bryter med det lange crescendoet balletten har navn etter: Det at alt ruller videre med uforminsket styrke, at ingen ting stopper, er noe av poenget med Ravels Boléro.

Det er likevel en kraftfull og underholdende ballett.

Bildet viser en mann og kvinne i en dans, der han holder i hennes venstre arm, med sitt venstre bein under hennes høyre. Hun dytter ham i magen og vender sitt blikk utover, fra ham.

BRÅ SKIFTER: Danserne befinner seg stadig i nye posisjoner etter at lyset forsvinner.

Foto: Jörg Wiesner

Det er ingen tvil om at ballettsjef Lorentzens likestillingsprosjekt vil lønne seg. Jeg håper det vil gjelde flere kunstnergrupper også etter hvert. For eksempel at det snart også vil omfatte ballett til musikk skrevet av norske, nålevende kvinnelige komponister.

Det er verdt å få med seg disse to ballettene. Morgendagens kvinnelige koreografer bærer utvilsomt i seg sterke, kunstneriske stemmer.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesing: