Uten en tråd

Michel Houellebecq er snuskete og slibrig, og det har han alltid vært.

I romanene blir usaklighetene og overdrivelsene moderert og relativert av at de er lagt i munnen på personer, oftest manns­personer, som er mildt sagt gebrekkelige.

Stakkarsligheten og skrøpeligheten er vel så fremtredende som provokasjonene og overdrivelsene.

Hans nye bok er ingen roman, den er en pamflett, og et forsvars­skrift. Denne blandingen er klassisk Houellebecqsk. Usaklig, eklektisk og til tider veldig underholdende.

Houellebecq beveger seg ut i åpent lende, uten romanens fiksjons­ramme som et forsonende slør.

Nå er det han som er den stakkarslige og gebrekkelige. Det åpner med at han tar avstand fra noen håpløst generaliserende uttalelser han har kommet med om muslimer.

Tar avstand fra muslim-uttalelser

I samtale med filosofen Michel Onfray uttalte han at «etniske» franskmenn (oversetter Tom Lotherington bruker det litt merkelige ordet «rotekte») ikke først og fremst ønsket at muslimene assimileres, men at «de skulle slutte å stjele fra dem og true dem. Ellers fins det en annen god løsning, at de drar sin vei.»

At Houellebecq uten forbehold beklager den uttalelsen, vil glede mange av hans trofaste lesere.

Han presiserer i stedet at det franske samfunnet egentlig ikke har et problem med religion, men med kriminalitet.

Det kan de fleste av oss, uansett trosretning, skrive under på.

Hans forhold til islam er varmere enn før, mener nå Houellebecq, som også har vært på forsonings­møte med forstanderen i Stormoskeen i Paris.

Angrer på pornofilm

Det andre som plager ham mot slutten av 2022, er at han presterte å la seg lokke med på en pornofilm, der han, og kona, hadde sex med en ung nederlandsk kvinne. Han hadde til og med skrevet under på en kontrakt om at dette var i orden (!).

Også dette angrer han på, ikke minst fordi han mener film­produsentene gjorde dette utelukkende for å tjene penger på det.

Som begrunnelse for hvorfor han valgte å takke ja kommer han med det som må sies å være årets bortforklaring. Han hadde så lyst til kjøre tog til Amsterdam, ikke minst fordi toget var et høyhastighetstog av merket Thales – en slektning av det mer kjente toget TGV!

Dersom denne boken utelukkende hadde bestått av beklagelsen til muslimene og kampen mot filmskaperne, hadde denne pamfletten vært temmelig uutholdelig lesning. Heldigvis rommer den mer.

For Houellebecq mister stadig tråden. Han skriver seg vekk og bort og inn i det som han behersker bedre enn de fleste.

Han skriver mye om sex, som han mener er det mest verdifulle i menneskelivet.

Sexfiksert

Et menneske som har sex er, ifølge Houellebecq, på sitt aller mest menneskelige.

Det er det motsatte av vold, det motsatte av ondskap.

Han mener at han står for en annen type frilynt seksualitet enn den sadistiske, som utgikk fra Marki de Sade.

Han tar avstand fra enhver form for vold og overgrep. Han priser seg lykkelig over at han, i motsetning til dagens unge generasjon, hadde seksuelle erfaringer før han ble eksponert for porno.

Men i noe av amatør­pornoen på nett mener han å finne genuin «vellyst – ekte, ikke simulert».

Den genuine seksuelle erfaringen er også noe av det som det er vanskeligst å skrive om, og å dokumentere. Kan en pornofilm­innspilling være løsningen?

I slike resonnementer er Houellebecq morsom å følge.

Mer Pink Floyd enn punk

Mellom alle ukvems­ordene han slenger etter filmskaperen (som han kaller «kakerlakken») og hans crew (som han kaller «purka», «slangen» og «kalkunen»), drypper det ut betraktninger om musikk, medier og politikk.

Om hvorfor han foretrekker Pink Floyd fremfor punk, og om hva han liker å se på TV når han ikke får sove om natten.

Han forteller om hvordan den legendariske lederen for det franske kommunistpartiet George Marchais kunne holde ulike typer kommunister samlet i partiet, mens en del av dem i dag løper rett i armene til ytre høyre­populisten Marine Le Pen.

Han hyller overraskende nok den amerikanske bestselger­forfatteren John Grisham, og den tyske forfatteren Theodor Fontane.

Fra nå av ønsker Houellebecq å skrive mer som Fontane. Atspredt og lett, med stort rom for digresjoner.

I sine utfall mot islam kan han minne om den norske dikteren Arnulf Øverland, som i sin tid mente at kristendommen var datidens tiende landeplage.

I sin interesse for pornografi og seksualitet er han en provokatør i tradisjonen etter Jens Bjørneboe.

Han skriver – i flere betydninger av ordet – uten en tråd. I møte med pornofilm­skaperne fremstår han som en stakkarslig mannsperson utstyrt med under middels god dømmekraft.

Når han litterært sett mister tråden, glimter han til og viser frem sin overveldende litterære begavelse.