Nostalgisk, lun og veldig morsom

Rune Berg har for det meste brukt fingrene sine til å riffe på gitar og skru på knotter på miksebordet (du har kanskje hørt The Margarets, eller Number Seven Deli?), men nå bruker han dem altså til å taste på tastatur om egen oppvekst.

Jeg er veldig glad for at han gjør det. For «Nesten sanne historier om Rune Lisbeth Berg» er en liten perle.

Vi befinner oss på den lille vestlandsøya Giske, hvor både Ekte-Rune og Fiksjons-Rune vokser opp og vokser til.

Den flate, nedblåste øya er som et eget miniatyrkosmos. Her finnes veier som bare muligens har navn, her finnes bygdeoriginaler og kristenfolk og pøbler på lavt nivå, her er det både skole og nærbutikk og skog og mark, og ikke minst et sump-aktig område som kalles Hølå («Hullet», altså). Her har familien Berg valgt å bygge og bo.

«Mageplask»

Lille Rune er en blåøyd gutt med tynn hud, dårlig dømmekraft og en sitrende eventyrlyst. Jeg blir glad i ham nærmest umiddelbart.

Hans rene og smertefulle naivitet, hans skrudde logikk, og hans helt egne måte å se verden på gjør det både gøy og hjerteskjærende å vokse opp ved hans side.

Det er nemlig ikke så lett å være Rune. Han er en puslespillbrikke med litt feil form, han finner liksom ikke helt sin plass i det snevre og konservative lille Giske-puslespillet, uansett hvor mye han prøver og presser. Men han er ikke typen til å gi opp, han finner stadig på nye og lite geniale måter å prøve å passe inn i flokken på.

Ikke overraskende ender de fleste forsøk med et spektakulært «mageplask». Og det er egentlig disse mageplaskene som binder boka sammen – som gjør sagaen om Rune Lisbeth helstøpt.

Det tilsynelatende ubetydelige

Her finnes ikke noe sammenhengende narrativ eller dramaturgi som sådan, det er som tittelen tilsier en samling med historier, som strekker seg fra barndommen til tenårene. En slags lallende erindringsstrøm som oser av barndom og nostalgi, hvor det ikke er de store, skjellsettende og følelsesladede historiene som fortelles, men snarere de små, rare og tilsynelatende ubetydelige. Og her er tilsynelatende et nøkkelord.

Den minner meg litt om «Barna i Bakkebygrenda», bare med vesentlig morsommere karakterer og språk.

Noe av det jeg likte aller best var møtene med Dass-Elvis, øyas eneste fyllik/ateist/kommunist, og jeg lo høyt og lenge da Rune kom hjem fra sin første streif med kriminalitet. Samtlige historier er fortalt med så mye lun og absurd humor, og så mye sjarm, at det faktisk blir vanskelig å ikke kose seg.

Drømmekombo

Berg har samme uforklarlige evne som Lars Saabye Christensen til å sende leseren inn i en sky av poetisk og potent nostalgi, kombinert med Erlend Loes evne til å snekre hver eneste setning på en finurlig og absurd måte, som bobler og spretter og smyger av gårde.

Men jeg skal ikke trekke disse sammenligningene altfor langt. Denne forfatteren er fullt og helt sin egen. Han har fått til de to litterære elementene jeg alltid er på leting etter, og relativt sjeldent finner (i hvert fall i kombinasjon): Et språk som får meg til å smile innvendig og le høyt, og en stemningsflyt som sender meg bakover i tid – Ikke bare mentalt, men også kroppslig og sjelelig.

Så, hurra for denne! Det er vel ikke noen tvil om hva du skal lese i påsken?