Gåtemaler med politisk brodd

Flyvende brude­par, gylne haner og fiolin­spillende geiter.

Dette er motiver vi forbinder med den fransk-belarusiske jødiske kunstneren Marc Chagall.

Han betraktes som modernismens store, lyriske gåte­maler: En som med en dyp skjønnhets­lengsel sydde sammen brokker av barndoms­erindringer, elementer fra folke­fantasien og religiøse symboler.

Få vil tenke på ham som en typisk samfunns­engasjert og politisk kunstner. Men på en måte var han faktisk nettopp det, i hvert fall i mellomkrigs­tiden.

Det er dette litt ukjente kapittelet i kunstner­skapet hans som Henie Onstad Kunstsenter nå vil løfte frem.

Og jeg må si jeg både ble overrasket og inspirert! Dette var en kunstner jeg trodde jeg kjente til bunns.

Men her byr de altså på en motiv­krets og tolkninger av denne som jeg ikke har vært oppmerksom på før.

Hans malerier fra 30- og 40-tallet viser at han ikke bare var en kunstner som søkte tilflukt i sin egen surrealistiske drømme­verden, men en som uredd gikk inn og reflekterte over den voksende anti­semittismen i Europa og jødenes tunge skjebne.

På Henie Onstad Kunst­senter vises nå en fin blanding av kjente arbeider fra perioden, men også en hel del verk som vil være nye for de aller fleste.

Lengsel etter hjem­stedet

Marc Chagall vokste opp i byen Vitebsk i dagens Belarus, som den gang var del av det russiske keiser­riket.

I 1922 valgte han å emigrere til Paris da kommunist­partiet innskrenket den kunstneriske friheten.

Han skildret i mange bilder hvordan han forsøkte å slå rot i sin nye hjemby.

I flere malerier lar han den velkjente landsby­bebyggelsen smelte sammen med metropolen, med Eiffel­tårnet som det parisiske symbolet.

Men Paris ble ikke noe permanent hjemsted for ham. Da Tyskland okkuperte Frankrike, måtte han og kona Bella flykte til New York.

Kristus som jødisk symbol

På 30- og 40-tallet kretset han mye omkring det jødiske. Et særlig sterkt bilde som jeg aldri har sett før, er «Ensomhet» fra 1933.

Her ser vi en mann med toraen i armene som sitter med hodet mot hånd­baken og grubler med en brennende by i bak­grunnen.

Som et bilde på den urettferdige jøde­forfølgelsen brukte han korsfestelses­motivet. Her under­streket han med ulike attributter det faktum at Jesus Kristus selv var jøde.

I «Kors­festelse i gult» (1940) er det den grønne toraen som henviser til hans jødiske opphav.

Her har frelseren fått kvinnelige former. Kanskje for å vise at det ikke bare handler om den faktiske snekker­sønnen fra Nasaret, men alle verdens jøder, som også skulle forfølges nådeløst og på ulike måter spikres til korset.

I noen av disse motivene synes jeg det litterære tar litt overhånd, som der vi ser en nazist (muligens Hitler selv) med uniform og nazi­merke rigge ned stigen ved korsets fot.

Kunstens styrke er jo at den symboliserer og stiliserer og formidler ting mellom linjene.

Her blir bud­skapet litt for eksplisitt, og det henfaller mer til en flat illustrasjon av et litt over­tydelig poeng.

Farge­rikt og livs­bejaende

Det er vidunderlig å vandre gjennom den farge­rike og livs­bejaende utstillingen.

Marc Chagall var en suveren kolorist. Han malte med en sanselig varhet og skapte en magisk stemning og uttrykks­kraft i bildene sine.

Som form­giver var han noe mer ujevn.

Han var nok ikke kunstneren som detalj­planla sine komposisjoner, men ofte fikk han likevel ting til å falle inn i en slags intuitiv balanse.

Med Ukraina-krigen som et dystert bak­teppe opplever jeg «Marc Chagall: en verden i opprør» som fortvilet relevant.

Men utstillingen er likevel ikke verken mørk eller tung.

Dette kunstneriske universet er så fullt av skjønn­het, vitalitet og oppdrift at jeg likevel går derifra og kjenner meg beriket og løftet!