Alle mennesker har noen preferanser i måten vi uttrykker oss på. Kanskje har vi forkjærlighet for ett enkelt begrep eller én fast formulering.
Dette vet enhver forfatter, ikke minst Jon Fosse. Han har skapt sin litterære signatur gjennom å la ord og tanker tumle rundt og gjentas med ørsmå forskyvninger i bevisstheten til folk som i utgangspunktet ikke er av den snakkesalige sorten.
Ved å registrere tankestrømmen så kompromissløst, ved å by tro og tvil opp til intim pardans, har han skapt noe av det fineste som er skrevet på norsk.
Skulle en norsk forfatter oppleve å få nobelprisen, må det vel være ham.
Mer – og mindre – av det samme
Men selv en nobelpriskandidat kan gå på tomgang. Selv en mester kan bli fanget av sin foretrukne måte å formulere seg på. Jeg synes Jon Fosse blir for gjenkjennelig denne gangen.
«Kvitleik» er en skisse, nærmest, eller en minimalistisk pendant til bøker som «Morgon og kveld» (2000) og det siste, imponerende verket, «Septologien» (2019-2021).
Storheten i disse romanene manifesterer seg i hvordan Fosse med enorm musikalitet skriver frem et helt liv, i deiligste dur og mørkeste moll.
Fortid og nåtid flyter over i hverandre. Kunsten får stor plass. Og kjærligheten.
I «Kvitleik» er det sparsomt med sprang ut i livet. Vi er og blir i én konkret og forvirret tilstand. Den er vart og foruroligende skildret, men for meg blir det altså for knapt.
Rent språklig går Fosse heller ingen nye veier, selv om han strør flere punktum i starten enn hva vi er vant til. Dem blir det færre av ettersom tankeflyten akselererer og slutten nærmer seg.
Den som har lest Fosse tidligere, vet hva hun får: Dette er mer av det samme, men i mindre skala.
Hør diskusjonen om boka fra «Åpen bok: Kritikerne»:
Dragning mot døden
Spennet mellom lys og mørke, et klassisk Fosse-tema, utfolder seg over 72 luftige sider.
Det åpner overraskende. Jeg-fortelleren er rammet av kjedsomhet, og akkurat kjedsomhet har jeg knapt lest at noen av Fosses skikkelser lider av, bortsett fra den navnløse og ukomfortable 17-åringen i debutboken «Raudt, svart» fra 1983. Fosses folk er derimot velsignet med et rikt indre liv, der tankene, om de surrer aldri så mye, gir verdi til livet som leves, eller har vært levd.
Tungsinn, ja, men kjedsomhet? Dette var nytt.
Så skal det ikke gå lenge før jeg-fortelleren, som har satt seg i bilen og kjører på måfå, blir stående fast innerst på en skogsbilvei. Å snu er umulig, rygge kilometervis kan han heller ikke.
Når så snøen begynner å lave ned, legger vår mann ut på en vandring inn i skogen.
Hva skal han der? Finne et hus, mennesker som kan tilby ham hjelp? Eller er han i fullt alvor på vei inn i det noen vil beskrive som det evige mørke, men som andre kaller lyset, med en stor L?
Sannhet i det surrealistiske
Mannen i den mørke skogen har mange spørsmål, men her er ingen spørsmålstegn. For spørsmålene er ikke reelle. Straks en tanke er formulert, blir den undergravd av den neste.
En lysende skapning dukker opp. Kan det være en engel? Og hva med den barbeinte mannen i mørk dress? Skal de følge ham over til den andre siden?
Skogen føles som et lukket rom og et grenseløst område på én og samme tid. Paradoksene får fortelleren til å innse at hele situasjonen er umulig. Likevel er han her. Han må le, midt i mismotet. Er han ved sine fulle fem?
Den siste erkjennelsen
Jon Fosse skriver effektfullt om et øyeblikk i livet ingen kjenner før de er der. Krysningen mellom dag og drøm fengsler meg jo, og gir assosiasjoner både til Mattis i Vesaas' «Fuglane» og til skotske Ali Smiths mange forsøk på å skildre grenselandet mellom jord og himmel.
Fosse er tro mot seg selv. Likevel føles teksten ikke så intenst åpnende som i tidligere romaner, men snarere lukket.
Formen gir også et beklemmende snev av rutine.
Jon Fosses produktivitet som forfatter, dramatiker og oversetter er formidabel. Ikke før han har oversatt både Kafka og Rilke til norsk og avsluttet den mektige «Septologien», så kommer altså denne lille fortellingen. Den får sin tvilling i skuespillet «I svarte skogen inne», som har urpremiere under Festspillene i Bergen i vår.
Min store sans for Fosse til tross:
I et sjeldent verdifullt forfatterskap blir ikke «Kvitleik» det mest minneverdige.
PRATER IKKE SOM EN FOSS: Hans Olav Brenner møter den private forfatteren som slett ikke er redd for sannheten, men som har noe han ikke kan si.
Hei!
Jeg er litteraturkritiker i NRK og skriver om bøker både for barn og voksne. Blant de virkelig gode bøkene jeg har lest i det siste, er «Hafni forteller» av Helle Helle, «Jeg plystrer i den mørke vinden» av Maria Navarro Skaranger og «Verden og alt den rommer» av Aleksandar Hemon. Anbefalinger av barnebøker finner du her, og her kan du lese min sak om hvordan Emil i Lønneberget ble rampegutten som ble elsket av alle. Og vi oppdaterer våre andre bokanbefalinger i denne saken.
