Johannes blir født. Johannes dør. Slik er handlingen i Morgon og kveld, en kort roman på drøyt hundre sider.
Faren Olai tenker sitt mens han hører skrikene i det sønnen Johannes blir født. Og mange år seinere tenker den samme, aldrende Johannes sitt, den siste morgenen i et liv som har vært både godt og ondt.
Romanen er nettopp disse tankene, karakteristisk repeterende, slik vi kjenner Jon Fosse.Hva er mulig for to menn å tenke i en roman som kretser rundt fødsel og død i år 2000? Jon Fosses litteratur insisterer på at det korte menneskelivet verken begynner eller slutter med ren biologi, redusert til celledeling eller forråtnelse. Han antyder at livets begynnelse og slutt har med en Gud å gjøre.
Forargerlig nok tenker romanen seg ikke en hvilken som helst utvannet, hyggelig og religionsblandende gud, men en kristen Gud, en gud som åpenbarer seg i Jesus Kristus, og som gir håp om noe etter døden i kraft av en kristen livstydning, som det heter i teologien.
Men er ikke dette rent menneskelig litteratur? Burde ikke Gud holde seg langt unna? Skyld på Jon Fosse, er mitt svar. De siste diktene, teaterstykkene og altså den siste romanen hans, bringer gjentatte ganger inn perspektivet om det guddommelige som en grunn for skrivingen.
For min del gjør dette ikke Fosses roman dårligere. Tvert om, den tvinger leserne til å tenke over om vi kan avskrive den 2000 år gamle historien om gud som ble menneske, om vi bare kan avfeie kristendom som tankeflukt. Romanen Morgon og kveld av Jon Fosse hevder på sitt vis at vi ikke kan det. Og den gjør det i et litterært språk som ikke kan avfeies.
At Fosse skriver stor litteratur, har vært åpenbart i mange år. Denne romanen fører dristig forfatterskapet videre, med en nesten irriterende konsekvens.
