Hopp til innhold

Forholdet til virkeligheten er stadig gjenstand for forhandling i romaner, men sjelden har den forhandlingen foregått så uanstrengt som her.

Hvordan vi skal forholde oss til sannhetsgehalten i det vi nå skal lese, blir gjort opp allerede i første avsnitt:

Kyndig veiledning

Slik veileder (den voksne) fortelleren kyndig leseren, som om han ikke hadde gjort annet.

Og han slutter egentlig ikke med det heller. Stadig blander han seg inn. Korrigerer og styrer våre indre bilder av det som skjer.

Om den første stefaren, som Andrev først tror er faren, får vi for eksempel vite at vi skal forestille oss ham vakker. Vi må «lage ham pen». Ellers går logikken rundt ham i stykker.

Hvilken logikk er det her snakk om? Jo, det er den ligningen i livet som ikke helt går opp. Mennesket er ikke bare godt. Andrev skal få seg en på trynet av samme mann i neste kapittel.

For at vi skal forstå at det er et menneske vi har med å gjøre, og ikke en demon, så må vi «lage ham pen».

Denne aktive, geskjeftige fortelleren er ikke noe moderne fenomen. De kursiverte sammendragene av hva som skal skje i hvert kapittel, har Walden rappet fra den barokke romanen (sist sett i «Lungeflyteprøven» av Tore Renberg).

Pannebånd à la Axl Rose

På innsiden av fortellingen er det barnet Andrev som har perspektivet.

Historien er fortalt fra under stuebordet i ulike leiligheter og hus langs E4 sørover fra Stockholm i løpet av sju år på 1980-tallet. Mike Oldfield synger «Moonlight Shadow» i bakgrunnen.

Når romanen nærmer seg slutten, dukker det opp en hunk med pannebånd à la Guns N' Roses' Axl Rose. Da vet vi at åttitallet er snart er over.

Over bordet sitter unge voksne og røyker og preiker. Iblant er situasjonen truende, men oftest er den trygg.

For å skildre nyansene i stemningen har Andrev Walden en del virkemidler til rådighet. Når moren er alkoholpåvirket, snakker hun ikke. Hun breker. Mennene brummer.

Latterkuler

På samme måte som ord kan ha ulike valører alt ettersom hvordan de blir sagt og hvilken tilstand den som sier det er i, er heller ikke latter noe entydig.

Oftest er latteren noe befriende. Som når mor, sønn og den kjederøykende venninnen til moren, som kalles «Lilla Molnet» – «Lille skyen» i Håvard Syvertsens patente oversettelse – sitter i en rusten Saab på vei til Tyskland og ler seg i hjel, med sønnen i baksetet, som registrerer alt som skjer.

Og apropos latter: Her må jeg skyte inn en viktig bisetning når det gjelder Andrev Walden. Han er, unnskyld uttrykket, jævla morsom.

Helt nederst

Det er så mye å ta fatt i, og å snakke om her. En enkelt bokanmeldelse strekker liksom ikke helt til!

Interiørene romanen utspiller seg i, er klassisk 1980-tall med en alenemor som vasker golv på institusjon og jobber på gatekjøkken. Før hun reiser hjem til en av de «jævla mennene».

Det handler også om være «helt nederst» uten at forfatteren har et stort behov for å gjøre et stort poeng av akkurat det. Forskjellene var uansett kanskje ikke store som nå, i det svenske folkhemmet.

Historien er også fortalt nedenfra. Tyske Günter Grass gjorde noe lignende da han skapte kortvokste Oskar Matzenrath i megaklassikeren «Blikktrommen».

Andrev Walden finner ikke opp hjulet på nytt, men så er det kanskje sånn den nettopp er, den moderne romanen? At den skrives i konstant dialog med de romanene som er skrevet før?

Morsportrett

«Jævla menn» kunne like gjerne hett «Elskede mamma». For dette er også et rørende portrett av en mor som gjør så godt hun kan – og som gjør det viktigste riktig.

Aller best har hun det når hun får selskap av venninnen på vei til Tyskland i den rustne Saaben. Som holder på å le seg i hjel hver gang de setter giret i fri og gauler «FRIHJUL»!

Gutten i baksetet tar også noen bilder med et kamera han har fått i posten fra den av de syv pappaene som viste seg å være hans egentlige far.

Gutten tar bare bilder når han «finner motiv som egner seg for evigheten». Akkurat dét er også å forstå i overført betydning.

Det er disse nøye utvalgte snapshotene som utgjør Andrev Waldens uvanlig gode debutroman.

Hei!

Jeg leser og anmelder litteratur i NRK. Les gjerne også anmeldelsen min av «Kairos» av Jenny Erpenbeck, «Detaljer» av Ia Genberg, eller Franz Kafkas «Prosessen» oversatt av Jon Fosse.