Hopp til innhold
Anmeldelse

Lampe eller skulptur?

Med en ujevn samling verk utforsker utstillingen forholdet mellom kunst og design, eller skulptur og møbel.

Utstillingen "I et rom, i en gåte" ved Nitja. 2023.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK
Terningkast 4 Kunst

«I et rom, i en gåte – sjangeroverskridende kunst»

Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm

18.november - 22 desember 2023

Kan et objekt både være en skulptur og en lampe?

Hvorfor har vi fortsatt en tendens til å plassere kunst­objekter som kan brukes lavere på rangstigen enn helt funksjonsløs kunst?

Hva er det egentlig ved bruks­funksjonen som trekker ned? I samtids­kunsten ser vi at disse skille­linjene mellom kunst, kunst­håndverk og design er i ferd med å gå i oppløsning.

verk av Richard Øiestad, utstilling "I et rom, i en gåte" ved Nitja.

SPENNENDE: Rent tematisk er dette kontorinteriøret veldig interessant. Det tematiserer frykten for ornamentet, og for enhver utforming av møbler som ikke baserer seg på geometri eller der formen springer ut av ren funksjon. Men formmessig har jeg problemer med dette bordet. De surrealistisk-inspirerte kjerrehjulaktige sirklene som danner bordbena er formmessig utflytende og lite tiltalende synes jeg. Derimot har jeg stor sans for den lille krakken (eller det lille bordet) Her snakker form og material sammen på en utrolig fin måte. Jeg liker det lille rommet litt lenger nede, der man kan plassere noe, så fremt dette er et bord, og ikke et sittemøbel. Selv om vi raskt tolker dette mer som et møbel enn som en skulptur, så er det mye ved formen som ikke er nødvendiggjort av funksjonen, som gjør at også dette verket beveger seg i grenseland mellom det skulpturelle og det funksjonelle.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Og spørsmålet er om vi fortsatt trenger slike kategorier, og om funksjonens stigma gradvis er i ferd med å forsvinne.

Disse problem­stillingene står sentralt i utstillingen «I et rom, i en gåte» som frem til jul vises ved Nitja senter for samtids­kunst i Lillestrøm.

Utstillingen byr på ni kunst­prosjekter som på ulike måter utforsker grense­overgangen mellom det skulpturelle og det funksjonelle.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

I EN DRØM: Tron Meyers skulpturer er drømmeaktige og surrealistiske. Det drømmeaktige er understreket ved at han har gjort sengen til et utgangspunkt. Jeg ser at han spiller noe geometrisk ut mot noe organisk, men personlig får jeg ikke så mye ut av disse skulpturene.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Blir litt mye

Som helhets­opplevelse er utstillingen en tanke slitsom. Her støter høy­røstede form­universer sammen og skaper en kakofoni av former, farger, stiler og materialer.

Jeg må også innrømme at jeg ikke er like begeistret for alle enkelt­verkene i utstillingen.

Men når det er sagt, er jeg faktisk ganske imponert over at kuratoren på kyndig vis har klart det mange mislykkes med i tematiske utstillinger: å formidle den bebudede tematikken gjennom de utvalgte arbeidene.

Her behøves verken tekst­plakater eller muntlige forklaringer for å få øye på det spennende spillet mellom uttrykk og funksjon, skulptur og møbel.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

I OVERKANT: Ida Madsen Føllings akvarellmalerier har mye sanselighet, men her opplever jeg at det blir altfor mye av alt og det oppstår en ganske vill konkurranse mellom elementene. Når Markus Li Stensruds skulpturelle objekter kommer i tillegg blir det hele både slitsomt kaotisk. Men jeg liker ideen om de enkle, grå betongblokkene som holder tegningen på plass, og hendene som liksom kjenner på papiret.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Skulptur eller møbel?

Kine Ulvestad har for eksempel plassert planter i sine keramiske objekter for å understreke muligheten for at de kan tolkes som krukker eller vaser.

Henrik Ødegaard er representert med vakre, organiske tre­skulpturer, der formene bærer på dempede lys­pærer.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

LYS: Verker av Henrik Ødegaard. Den høyeste skulpturen er jeg minst begeistret for. Den kunne nok med hell vært delt i to, slik at formspillet kom enda tydeligere til sin rett. Men de litt lavere skulpturene er virkelig flotte. En har myke former og gir assosiasjoner til en Madonna med barnet, en annen er preget av noe hardt, kantete og kanskje litt «maskulint». Det at skulpturene gir menneskelige og kroppslige assosiasjoner gjør at vi lettere forbinder oss med dem. Det er spennende hvordan objektene bærer i seg en spenning mellom det skulpturelle og det funksjonelle.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Disse fungerer både som dekorative elementer i helheten, men åpner også for muligheten for at vi kan se på objektene som lamper. Jeg blir stående en lang stund og se på disse formene.

Her er det et vakkert og dynamisk rytme­spill mellom ulike volumer, og en samklang mellom form og material.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

FORM VS FARGE: I de fleste av disse kombinasjonsformene til Kine Ulvestad lykkes hun med å la fargene underkaste seg formen. Med unntak av den store skulpturen til venstre. Her rives formen i stykker og fargene får formens omriss til å forsvinne. Den blå til høyre er derimot veldig vakker med sine avstemte fargeklanger, og sitt spill mellom brede og smale elementer. Den litt tårnaktige brune skulpturen har noe nesten undersjøisk ved seg. Og den får oss til å gruble på om den kanskje er en lysstake eller kun en form i rommet.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Et fossefall av tråder

Ellen Griegs fargerike tekstil­skulpturer er skapt av store syntetiske tau. Her bryter hun med forestillingen om tekstil­kunsten som noe pyntelig og lite.

De industrielt fremstilte repene danner blanke kveiler oppunder taket.

Lenger ned har hun løst opp de stramt knyttede tauene, slik at de danner fossefall av løse tråder ned mot gulvet.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

FARGESPILL: Her er det virkelig en holdning og en uttrykkskraft. De lyse, nesten hvite feltene i tauet spiller opp mot de fargesterke. Denne utmålingen av farge gjør det spennende.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

I atelieret har Ellen Grieg skapt et avansert trinsesystem, der hun kan heise de kraftige tauene opp og ned i fargebad, og skape dette vakre fargespillet.

Disse er farget i ulike valører. Ett er skinnende gult med islett av hvitt og oransje. Et annet er blått med sjatteringer i turkis, og et tredje er både rødt og rosa, iblandet gylne oransje fargetoner.

I de løse kaskadene av tråder har hun for hånd skapt nye knuter som i et stort uregjerlig hår. På en virkningsfull måte spiller hun her det naturlige og det syntetiske opp mot hverandre.

Tauet som opprinnelig var produsert som et bruks­objekt, er forvandlet til et rent formuttrykk.

Utstillingen «I et rom, i en gåte» ved Nitja senter for samtidskunst

MYE PÅ GANG: Jeg er litt ambivalent til denne skulpturen. Hvis jeg skulle gitt kunstneren et råd ville jeg nok bedt ham redusere antall elementer. Men likevel blir jeg litt imponert over hvordan han klarer å ordne kaoset. Han skaper en viss rytmefølelse og helhet gjennom å kombinere forskjellige retninger på elementene, spille det store ut mot det lille.

Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK

Rommets gåte

Basert på Paulus’ gamle, bibelske korinterbrev gir utstillings­tittelen oss en følelse av det fabulerende og det gåtefulle. Men det er altså ikke i speilet vi ser det gåtefulle denne gangen, det er i rommet.

Her møtes nemlig det praktisk hverdagslige med det kunstneriske irrasjonelle. Slik sett er tittelen med «feilsitatet» av Paulus velvalgt.

«I et rom, i en gåte» er en blanding av sterke og svake arbeider som klarer å drøfte denne tematikken på en spennende måte.

Hei!

Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz«Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.