Kan et objekt både være en skulptur og en lampe?
Hvorfor har vi fortsatt en tendens til å plassere kunstobjekter som kan brukes lavere på rangstigen enn helt funksjonsløs kunst?
Hva er det egentlig ved bruksfunksjonen som trekker ned? I samtidskunsten ser vi at disse skillelinjene mellom kunst, kunsthåndverk og design er i ferd med å gå i oppløsning.
SPENNENDE: Rent tematisk er dette kontorinteriøret veldig interessant. Det tematiserer frykten for ornamentet, og for enhver utforming av møbler som ikke baserer seg på geometri eller der formen springer ut av ren funksjon. Men formmessig har jeg problemer med dette bordet. De surrealistisk-inspirerte kjerrehjulaktige sirklene som danner bordbena er formmessig utflytende og lite tiltalende synes jeg. Derimot har jeg stor sans for den lille krakken (eller det lille bordet) Her snakker form og material sammen på en utrolig fin måte. Jeg liker det lille rommet litt lenger nede, der man kan plassere noe, så fremt dette er et bord, og ikke et sittemøbel. Selv om vi raskt tolker dette mer som et møbel enn som en skulptur, så er det mye ved formen som ikke er nødvendiggjort av funksjonen, som gjør at også dette verket beveger seg i grenseland mellom det skulpturelle og det funksjonelle.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKOg spørsmålet er om vi fortsatt trenger slike kategorier, og om funksjonens stigma gradvis er i ferd med å forsvinne.
Disse problemstillingene står sentralt i utstillingen «I et rom, i en gåte» som frem til jul vises ved Nitja senter for samtidskunst i Lillestrøm.
Utstillingen byr på ni kunstprosjekter som på ulike måter utforsker grenseovergangen mellom det skulpturelle og det funksjonelle.
I EN DRØM: Tron Meyers skulpturer er drømmeaktige og surrealistiske. Det drømmeaktige er understreket ved at han har gjort sengen til et utgangspunkt. Jeg ser at han spiller noe geometrisk ut mot noe organisk, men personlig får jeg ikke så mye ut av disse skulpturene.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKBlir litt mye
Som helhetsopplevelse er utstillingen en tanke slitsom. Her støter høyrøstede formuniverser sammen og skaper en kakofoni av former, farger, stiler og materialer.
Jeg må også innrømme at jeg ikke er like begeistret for alle enkeltverkene i utstillingen.
Men når det er sagt, er jeg faktisk ganske imponert over at kuratoren på kyndig vis har klart det mange mislykkes med i tematiske utstillinger: å formidle den bebudede tematikken gjennom de utvalgte arbeidene.
Her behøves verken tekstplakater eller muntlige forklaringer for å få øye på det spennende spillet mellom uttrykk og funksjon, skulptur og møbel.
I OVERKANT: Ida Madsen Føllings akvarellmalerier har mye sanselighet, men her opplever jeg at det blir altfor mye av alt og det oppstår en ganske vill konkurranse mellom elementene. Når Markus Li Stensruds skulpturelle objekter kommer i tillegg blir det hele både slitsomt kaotisk. Men jeg liker ideen om de enkle, grå betongblokkene som holder tegningen på plass, og hendene som liksom kjenner på papiret.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKSkulptur eller møbel?
Kine Ulvestad har for eksempel plassert planter i sine keramiske objekter for å understreke muligheten for at de kan tolkes som krukker eller vaser.
Henrik Ødegaard er representert med vakre, organiske treskulpturer, der formene bærer på dempede lyspærer.
LYS: Verker av Henrik Ødegaard. Den høyeste skulpturen er jeg minst begeistret for. Den kunne nok med hell vært delt i to, slik at formspillet kom enda tydeligere til sin rett. Men de litt lavere skulpturene er virkelig flotte. En har myke former og gir assosiasjoner til en Madonna med barnet, en annen er preget av noe hardt, kantete og kanskje litt «maskulint». Det at skulpturene gir menneskelige og kroppslige assosiasjoner gjør at vi lettere forbinder oss med dem. Det er spennende hvordan objektene bærer i seg en spenning mellom det skulpturelle og det funksjonelle.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKDisse fungerer både som dekorative elementer i helheten, men åpner også for muligheten for at vi kan se på objektene som lamper. Jeg blir stående en lang stund og se på disse formene.
Her er det et vakkert og dynamisk rytmespill mellom ulike volumer, og en samklang mellom form og material.
FORM VS FARGE: I de fleste av disse kombinasjonsformene til Kine Ulvestad lykkes hun med å la fargene underkaste seg formen. Med unntak av den store skulpturen til venstre. Her rives formen i stykker og fargene får formens omriss til å forsvinne. Den blå til høyre er derimot veldig vakker med sine avstemte fargeklanger, og sitt spill mellom brede og smale elementer. Den litt tårnaktige brune skulpturen har noe nesten undersjøisk ved seg. Og den får oss til å gruble på om den kanskje er en lysstake eller kun en form i rommet.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKEt fossefall av tråder
Ellen Griegs fargerike tekstilskulpturer er skapt av store syntetiske tau. Her bryter hun med forestillingen om tekstilkunsten som noe pyntelig og lite.
De industrielt fremstilte repene danner blanke kveiler oppunder taket.
Lenger ned har hun løst opp de stramt knyttede tauene, slik at de danner fossefall av løse tråder ned mot gulvet.
FARGESPILL: Her er det virkelig en holdning og en uttrykkskraft. De lyse, nesten hvite feltene i tauet spiller opp mot de fargesterke. Denne utmålingen av farge gjør det spennende.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOK
I atelieret har Ellen Grieg skapt et avansert trinsesystem, der hun kan heise de kraftige tauene opp og ned i fargebad, og skape dette vakre fargespillet.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKDisse er farget i ulike valører. Ett er skinnende gult med islett av hvitt og oransje. Et annet er blått med sjatteringer i turkis, og et tredje er både rødt og rosa, iblandet gylne oransje fargetoner.
I de løse kaskadene av tråder har hun for hånd skapt nye knuter som i et stort uregjerlig hår. På en virkningsfull måte spiller hun her det naturlige og det syntetiske opp mot hverandre.
Tauet som opprinnelig var produsert som et bruksobjekt, er forvandlet til et rent formuttrykk.
MYE PÅ GANG: Jeg er litt ambivalent til denne skulpturen. Hvis jeg skulle gitt kunstneren et råd ville jeg nok bedt ham redusere antall elementer. Men likevel blir jeg litt imponert over hvordan han klarer å ordne kaoset. Han skaper en viss rytmefølelse og helhet gjennom å kombinere forskjellige retninger på elementene, spille det store ut mot det lille.
Foto: Istvan Virag / KUNSTDOKRommets gåte
Basert på Paulus’ gamle, bibelske korinterbrev gir utstillingstittelen oss en følelse av det fabulerende og det gåtefulle. Men det er altså ikke i speilet vi ser det gåtefulle denne gangen, det er i rommet.
Her møtes nemlig det praktisk hverdagslige med det kunstneriske irrasjonelle. Slik sett er tittelen med «feilsitatet» av Paulus velvalgt.
«I et rom, i en gåte» er en blanding av sterke og svake arbeider som klarer å drøfte denne tematikken på en spennende måte.
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Kunstsilo, Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «Sylkvasse sting» av Britta Marakatt-Labba. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.
