En skog av hender

I det jeg trer inn i den ene av de to store overlys­salene i Kunstnernes hus, kjenner jeg meg både svimmel, forvirret og fascinert.

Rommet er tomt og overfylt på samme tid: Det er ingenting som verken står på gulvet eller henger fra taket, men veggene er tett besatt av små, gåte­fulle skulpturer.

Når jeg kommer nærmere, ser jeg at hver av de merkelige objektene har en manns­hånd støpt i gips som utgangs­punkt.

Ifølge presse­meldingen er dette kunstner Ahmed Umars egen høyre hånd. Skulpturene er laget av tre, elfenben, perlemor, dyrehorn og bein, pelsverk og glass.

Her har Umar gjennom imponerende kunst­håndverk koblet sammen elementer han har skapt med deler av asiatiske og afrikanske suvenirer. Hver av de 98 skulpturene representerer en personlig bønn.

Omgitt av hender

Jeg står midt i salen og kjenner etter hvordan det er å være omgitt av alle disse hendene som bærer, peker og berører.

Hva er egentlig hånden for et symbol? Åpenbart et bilde på kamp, handlekraft og motstands­dyktighet, på det å gi og det å ta, på kjærtegn så vel som slag.

I dette tilfellet handler det også om hånden som et verktøy for bønn og religions­utøvelse.

Tittelen «Glowing Phalanges» betyr glødende fingerknokler, og henviser til kunstnerens egen oppvekst i Sudan, i skvis mellom to ulike grener av islam. I den sufistiske tradisjonen som hans familie representerer, står bruken av bønne­kjeder og beskyttende amuletter sterkt.

Gjennom skole­gangen i Mekka blir han imidlertid eksponert for wahhabismen, som fremholder at den eneste riktige måten å be, er å bruke høyre hånds finger­ledd – som på dommens dag vil gløde som belønning for denne rosverdige praksisen.

Det fascinerer meg hvordan han fletter suvenirer inn i en vakker hånd­laget helhet med natur­materialer hentet fra ulike deler av verden.

Her bruker han også norske materialer som blant annet reinsdyr­horn.

Biter av hukommelse

Suvenirer er en underlig type objekter. Selve ordet kommer fra fransk og betyr hukommelse. Når vi tar med oss en suvenir, er det jo nettopp for å huske. Det er et objekt som representerer en kultur eller et sted.

Men ofte er suveniren en spiss­formulering eller en karikatur av den kulturen den representerer.

Vi kan jo bare ta en titt inn i en norsk suvenir­butikk for å bli klar over nettopp dette: Her er det alt det norske oppsummert i et heslig, glorete troll, som en banalisering av folke­fantasien og eventyr­tradisjonen.

På liknende måter er både asiatisk og afrikansk kultur forenklet og eksotisert gjennom objekter skapt for vestens turister.

Når Ahmed Umar tar fra hverandre disse suvenirene og setter dem sammen på nye måter, kombinert med nye materialer, utfordrer han bildet av Østen og Afrika som en fremmed, eksotisk virkelighet som et Vestens omvendte speilbilde.

En arabisk versjon av det sixtinske kapell

Den siste av de 99 visuelle bønne­formularene er vist i den andre overlys­salen. I taket henger et fantastisk gulhvitt, brodert teppe utført i applikasjons­teknikk med noe som likner arabiske skrift­tegn.

Jeg tenker at det er litt som en moderne, arabisk versjon av det sixtinske kapell, der bilder er byttet ut med skrift.

Lyset i taket faller vakkert igjennom teppet og understreker den klare, kalligrafiske kvaliteten i uttrykket.

Nostalgi og kritikk

På vei ut tenker jeg at kanskje hånden også symboliserer det normative og det formanende i religionen. Ahmed Umar kommer opprinnelig fra et land der hans egen homofile legning i verste fall straffes med livstid i fengsel.

I prosjektet hans bærer på en inderlig nostalgi, men også en kritikk knyttet til hans sammensatte religiøse bakgrunn.

Det handler om det sterke felles­skapet, men også det begrensede individuelle frirommet som religiøs tilhørighet skaper.

«Glowing Phalanges» er en viktig og tanke­vekkende utstilling som lar oss bli kjent med en ung stemme vi vil høre mye mer fra i årene som kommer.