Nedstrippet Hjorth

Sist Vigdis Hjorth skrev relativt utilslørt om egen familie ble det spetakkel.

Jamført med skandaleromanen «Arv og miljø» fremstår hennes nye roman som mye mindre folksom.

Mindre pratsom. Mer renskåren.

Det er som om hun maler med færre farger på paletten, men da trer også nyansene tydeligere fram.

Peker mot Kierkegaard

De essayistiske passasjene, denne kontinuerlige dialogen med litterære husguder som Ibsen og Brecht som tidligere har vært en gjenganger hos Hjorth, glimrer med sitt fravær.

Men romanens tittel peker utover mot et annet av hennes forbilder, den danske filosofen Søren Kierkegaard, som i 1843 skrev en liten bok på omtrent samme størrelse.

I «Gjentagelsen. Et forsøk i den eksperimentelle psykologi» setter Kirkegaard, som de gamle grekere, likhetstegn mellom gjentagelsen og det å erindre.

I sin 2023-versjon går forfatteren i Hjorths roman på konsert med Oslo-filharmonien, som hun pleier, for hun har nettopp lest (hos Kierkegaard får vi tro) at gjentakelsen er «tilværelsens daglige brød som metter med velsignelse».

Men på konserten havner hun ved siden av et foreldrepar, som irritert forsøker å tvinge den halv­voksne datteren til å ta av seg boblejakken.

Den gjentatte handlingen, å gå i konsert­huset oppunder jul, munner altså ut i en fortrengt og delt erfaring.

Synet av tre ulykkelige mennesker, «i villrede og uløselig forbundet», setter erindrings­maskinen i gang.

Enkle streker

Og dermed er vi tilbake i den samme familien som mange år senere skulle krangle om arveoppgjør og hytter langs Oslofjorden.

Vi skal tilbake til høsten 1975.

Familien bor i et rekkehus på Tåsen i Oslo, men skal snart flytte videre til noe større og dyrere.

De klasse­messige skillene i hovedstaden blir raskt streket opp.

Også familiens medlemmer blir tegnet opp med enkle streker.

Moren er kjennetegnet ved sin nervøsitet og utstrakte kontroll­behov. Faren ved sine gjentatte oppfordringer om at moren må la datteren være i fred.

Hør Vigdis Hjorth fortelle om tiden i fengsel i Sommer i P2:

Selvantennelig

Men det har altså ikke han gjort, hvis vi skal tro Vigdis Hjorth, vel å merke.

Det seksuelle overgrepet, antydet også i «Arv og miljø», som andre i familien bestrider, henger som en våt klut også over denne fortellingen.

Eventuelt som en selvantennelig klut, som i løpet av disse november­dagene i 1975 skal stå i full fyr.

Mot en novembergrå bakgrunn, på full fart ut av familien ser vi så Vigdis Hjorths portrett av denne 16-åringen.

Som nærmest styrter ut av huset, slik 16-åringer til alle tider har styrtet ut av familier.

Ja, mer enn som så, hun sprinter av gårde på denne første spurt­etappen på livets maraton, fordi hennes første kjæreste ikke kan la henne få sitte bakpå mopeden!

Historisk mislykket samleie

Denne scenen fortjener, i all sin novembergrå enkelhet, å bli ikonisk i Oslo-litteraturen.

Den lyser like sterkt som Joachim Triers sykkel­scene ned Kirkeveien i filmen «Oslo, 31. august».

Den påfølgende mislykkede samleie­scenen bør finne sin plass i litteratur­historien sammen med Kim Karlsens oppkast­stinkende tungekyss med Cecilie i Lars Saabye Christensens «Beatles».

Åh, som Vigdis Hjorth i slike stunder får det til å svinge!

Vi har vel lært det nå.

Å foreta enkle koblinger mellom forfatter og roman, mellom Hjorths familie og romanens familie ville være en feilslutning.

På samme måte som 16-åringen i boken skriver det mislykkede samleiet i dagboken om til en saftig samleie­scene, må forfatteren rive løs romanens hoved­person fra virkeligheten, for at det allmenne ved erfaringen det er å være 16 år skal få skinne.

Og det gjør hun virkelig, denne ene som representerer de mange.

Hun skinner.