Fredsprisutstillingen 2020
For første gang kan du oppleve utstillingen digitalt.
Helt siden Nobels Fredssenter i Oslo åpnet i 2005 har senteret vist en utstilling om årets fredsprisvinner.
Vanligvis er det fredsprisvinneren selv som foretar den offisielle åpningen, men på grunn av korona-pandemien blir alt annerledes i år. Både utdelingen av fredsprisen til Verdens matvareprogram og åpningen av utstillingen skjer på nett.
I denne digitale utstillingen får du oppleve både kunsten og historiene bak.
Årets fotoserie «Road of Glory» er hoveddelen av årets fredsprisutstilling, og er en fortelling om hvordan mat og sult blir brukt som maktmiddel i kriger og konflikter.
Den anerkjente fotografen Aïda Muluneh står bak serien som er laget for Nobels Fredssenter i år.
«I en tid med så mye overflod er det vi mennesker og våre systemer som skaper lidelse, og nettopp av den grunn er det også i vår makt å gjøre slutt på denne lidelsen.»
THE RAIN OF FIRE (Vietnam)
Under Vietnamkrigen brukte amerikanerne det kjemiske våpenet «Agent Orange», ugressmiddelet som ble brukt til å ødelegge skog og mark. Ved å fjerne jungelen skulle amerikanerne ta vekk en av motpartens viktigste ressurser – kjennskapen til naturen.
Men sprøytemiddelet ødela også avlinger og gjorde jorda ufruktbar i lang tid fremover.
Ødeleggelsen fra den kjemiske krigføringen forvandlet den grønne, frodige skogen til grå aske.
THE ROAD OF GLORY (Jemen)
Borgerkrigen i Jemen har pågått siden 2014, og konflikten regnes som den verste humanitære katastrofen i vår tid.
WFP har mål om å gi matvarehjelp til 13 millioner mennesker hver måned i Jemen.
Jeg tilbrakte fire år i Sanaa som barn og har sterke minner om byen, fargene og menneskene. Å tenke på at alt nå er borte, er vanskelig å tro.
SHARP ARE THE WOUNDS (Armenia)
Folkemordet på armenerne i 1915-16 er et av de mest omstridte minnepolitiske konfliktene i dag, og Tyrkia og Armenia har vidt forskjellige syn på hva som egentlig skjedde.
Det er likevel konsensus rundt at det bør karakteriseres som et folkemord.
En stor andel av dødsfallene kan tilskrives utsulting, etter at flere hundre tusen armenere ble drevet ut i det tørre ørkenlandskapet i dagens Irak og Syria.
Jeg leste mye om drapene på armenske intellektuelle, kunstnere og ledere. Jeg ville vise armenernes styrke og pågangsmot.
DREAMS TO ASHES (Tyskland)
Nazi-Tyskland anså sult som et effektivt våpen, og inkluderte ofte utsulting av befolkninger i sine militære planer.
Flere nazister så også på utsulting som en mer gunstig måte å gjennomføre Holocaust på enn utryddelse i konsentrasjonsleirer, da det ville tiltrekke seg mindre oppmerksomhet.
Jeg husker godt bildene av fangene i konsentrasjonsleirene, og stoffet som hang på de utmagrede kroppene.
IN WHICH WE REMAIN (Namibia)
I 1904 gjorde herero-folket opprør mot den tyske kolonimakten i det som i dag er Namibia. Den tyske generalen Lothar von Trotha svarte med å fordrive hereroene ut i den brennhete Kalahari-ørkenen, og kutte all deres tilgang til mat og vann.
Tyske soldater ble stasjonert ved vannhullene, med instrukser om å skyte enhver herero som nærmet seg drikkevannet.
Namib-ørkenen er et enormt vakkert sted, men også en fortidens grav.
THE GREAT LEAP FORWARD (KINA)
Kinas historie har vært sterkt preget av hungersnød, og man anslår at halvparten av alle sultdødsfall i verden siden 1870 har vært i Kina.
I 1958 startet Mao Zedong «Det store spranget», et politisk program som skulle effektivisere jordbruket.
Programmet førte til et titalls millioner sultrelaterte dødsfall i det som regnes som verdenshistoriens verste hungersnød.
Jeg tenker på enkeltmenneskene som har ytret seg eller demonstrert mot ødeleggelsen av samfunnet.
THE SILENCE OF HOPE (Syria)
Borgerkrigen i Syria, som har pågått siden 2011, har drevet millioner av mennesker på flukt. Kontroll over mat og andre nødhjelpsressurser har vært en viktig strategi for regimet, og har blitt fordømt fra mange hold.
WFP gir matvarehjelp til 4,5 millioner mennesker i Syria.
I løpet av noen få år gikk befolkningen fra å ha tilgang til alt det moderne, til å leve i surrealistiske og ruinerte omgivelser.
THE EMBRACE OF DEMISE (Darfur)
Mat har vært en sentral brikke i krigen i Darfur, som har foregått siden 2003.
Millioner ble drevet på flukt i årene etter krigens utbrudd, og ettersom en stor andel av flyktningene i Darfur var bønder, ble store deler av de dyrkbare områdene liggende brakk.
I dag har fortsatt over 3 millioner mennesker i Darfur usikker tilgang på mat.
Tiden da jeg jobbet i en flyktningleir for internt fordrevne i Sør-Sudan ga meg en viss forståelse av de fryktelige hendelsene i Darfur.
TRAIL OF TEARS (USA)
«Trail of Tears» – tårenes vei – er navnet på tvangsflyttingen av urfolksgrupper i USA fra deres hjemland i Georgia og Florida, til vest for Mississippi mellom 1830 og 1850.
Under fordrivelsen bredte sykdom og sult raskt om seg, og tusenvis av liv gikk tapt under reisen, mange av forfrysninger eller hungersnød.
Jeg forestilte meg den følelsesmessige belastningen i å fortsette vandringen fremover uten å vite om du når målet.
CYCLES (Etiopia)
Innsamlingsaksjonen «Live Aid» og sangen «Do They Know it’s Christmas?» – som i dag er kontroversiell for sin forenklede fremstilling av Afrika – økte oppmerksomheten rundt Etiopia og hungersnøden i 1983–85.
Etiopias diktator begrenset matforsyningene til provinser som ble oppfattet som opprørske. På den måten ble effektene av tørken, som ellers kunne vært håndterbar, betydelig forverret.
Jeg tenker på mødrene som ser barna sine dø, enten av en kule eller av sult.
Gjennom denne fotoserien retter jeg blikket mot hverdagsmennesket, som må lide under avgjørelsene som blir tatt bak lukkede dører.
Les mer om Verdens matvareprogram på Nobels Fredssenters nettsider.