Flatt om Sylvia Plath

Hva er det med Sylvia Plath som gjør at hun stadig plukkes opp igjen, nå også av den svenske forfatteren Elin Cullhed? Plath er hovedpersonen i romanen «Eufori», som fikk den prestisjefylte August-prisen i Sverige i fjor.

Gasset seg i hjel

For det første handler dette om en udiskutabel litterær kvalitet som kommer til syne i Plaths etterlatte dikt, dagbøker og romaner. «Sylvia Plath. Sjølvmord for nokre år sidan. Intens. Konkret», noterer Olav H. Hauge i dagboken i 1969. Han er en av flere norske forfattere som har oversatt diktene til Sylvia Plath.

Som Hauge også peker på er mye av fascinasjonen knyttet til Plaths tragiske livsskjebne. Hun gasset seg i hjel på sitt eget kjøkken bare tretti år gammel, og er dermed blant «de unge døde» i den europeiske, litterære kanon.

Turbulent ekteskap

I tillegg kommer det turbulente ekteskapet med den britiske poeten Ted Hughes, som Plath eksponerte både i dagbøker, brev og dikt. Samlivet med Hughes må være en av litteraturhistoriens mest gjennomdiskuterte ekteskap.

Det har gjennom hele etterkrigstiden vært en «nærmest umettelig interesse for personen Sylvia Plath», skriver litteraturforskeren Marianne Egeland i sin biografi fra 1997.

Ensomt i presteboligen

Hva har så den svenske forfatteren Elin Cullhed å tilføre dette allerede temmelig gjennomlyste emnet?

Det korte svaret er: fint lite.

I «Eufori» møter vi Sylvia Plath i det siste året av hennes liv.
Vi følger henne gjennom svangerskapet og fødselen av sønnen Nicholas, og i samlivet med mannen Ted. De var på denne tiden bosatt i en stor prestebolig i landsbyen Devonshire i det sørvestre England, inntil ekteskapet sprakk og Plath atter havnet i en leilighet i London.

Begjærsobjekt

Ektemannen Ted Hughes blir av Cullhed beskrevet som et konstant objekt for Sylvia Plaths begjær og sjalusi.
Her er det mulig at Cullhed med førti års forsinkelse forsøker å skåre et feministisk poeng.

I århundrer, ja årtusener, har kvinner vært utsatt for det mannlige, objektiviserende blikket. Nå skal vi jammen – via Sylvia Plath – ta igjen. Slik føles det å bli behandlet som et objekt!

På opptråkkede stier

Med denne feministiske lesningen er Cullhed ute og vandrer på godt opptråkkede stier – for å si det forsiktig. «Plaths ry vokste parallelt med kvinnebevegelsen, som adopterte henne som en slags eksempelfigur», skriver Marianne Egeland.

Historien er fortalt fra Plaths synsvinkel, og Cullhed legger seg tett opp til det billedrike språket og den svarte humoren som gjennomsyrer alt Sylvia Plath skrev.

Syder og koker

Men lest opp mot originalen fremstår Cullheds Sylvia Plath som en temmelig masete imitasjon – uten den språklige elegansen som Plath var full av. Det New York Plath skildrer innledningvis i romanen «Glassklokken» (1963) syder og koker, fordi det syder og koker inne i hodet til den – kledelig! – kyniske hovedpersonen.

Hun har ankommet byen fra landet sammen med tusenvis av collegejenter, som har kjøpt dyre, ubekveme klær som henger «som slappe fisk i skapet», som det står i Mona Langes oversettelse.

Baker sønnen i kroppens ovn

Cullheds Sylvia Plath mangler denne språklige elegansen. Det svinger ikke like mye når Sylvia i «Eufori» forteller (i Vibeke Saugestads oversettelse) at hun har «bakt en sønn til oss i kroppens ovn».

Cullhed har ønsket å synliggjøre forholdet mellom psykisk sykdom og litterær skaperkraft. Kontrastene mellom det amerikanske og det britiske får mye plass. Kontrasten mellom de to ektefellene beskriver Cullhed på følgende vis:

«Hans kullmørke fuktige revepelsstrie England, grønt av irsk gress. Mitt emaljehvite perleskimrende hardt prøvede Amerika, med lange bein.»

Uklar avsender

Disse metaforene, som det ikke er noe galt med i og for seg, fungerer ikke fordi de har et troverdighetsproblem - det er uklart hvem det er som snakker. Er dette direkte sitater fra Plaths verk, eller er de lagt i munnen på Plath – av Cullhed?

Cullhed insisterer innledningvis på at romanen skal leses som en skjønnlitterær tekst og ikke som en biografi. Men hvorfor har hun da valgt å ta utgangspunkt i dette forfatterlivet, hvis hun ikke ønsker at vi skal lese biografisk?

Viser maktkampen

«Eufori» viser frem maktkampen mellom to mennesker som har elsket hverandre, men som har begynt å gå hverandre på nervene. I tillegg kommer kontrasten mellom den ytre fasaden vi viser frem til menneskene rundt oss, og vårt indre selvbilde. Sylvia Plath står på randen av selvmord, og vi forstår at det er lite omverdenen kan gjøre med det.

Det er nok av materiale til en roman her, og det er lett å forstå at det er fristende å lage (nok en) fortelling ut av disse eviggyldige ingrediensene.

Parasittprodukter

Sluttproduktet er imidlertid forbløffende flatt. Den smerten som lå til grunn for Sylvia Plaths korte forfatterskap lar seg ikke så lett kopiere.

Hvis vi ser litt svart på det, og det gjør jeg etter å ha lest denne romanen, så er denne typen biografiske fortellinger, om de nå utkommer i bokform eller på filmlerretet, en form for parasittprodukter som livnærer seg på objektets opprinnelige talent og berømmelse.

Om ikke annet vekker kopien lyst til å oppsøke originalen. En anledning kommer allerede i månedsskiftet februar/mars når Tiden forlag utgir nye oversettelser av Sylvia Plaths dikt.

Alle anmeldelser og anbefalinger fra NRK finner du på nrk.no/anmeldelser.

Anbefalt videre lesning: