Skriverom
Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Nattedyrene

Idet lysene slukkes i de tusen hjem, går lyset opp for enkelte andre.

Det er midnatt på Gjøvik. På himmelen danser stjernene, og i den lille innlandsbyen har det for lengst begynt å bli mørkt i vinduene hjemme hos folk. Men i ett av husene skinner ei lampe i øverste etasje. Det er Hans Olav Lahlum som bor der.

Omgitt av hyller på hyller fullstappet med bøker, står skrivebordet majestetisk plassert i stua. Det er beint ut et fantastisk rom, en bok-hule nærmest.

Og her sitter han, lys våken.

Hans Olav Lahlum

Vi kan en del om Lahlum fra før: Han er krimforfatter, historiker, biograf og politiker. Han har en umiskjennelig latter. Han er dritgod i sjakk (har faktisk spilt remis mot Magnus Carlsen (riktignok da sistnevnte var ti år, men uansett)). Men noe kanskje ikke fullt så mange visste, er dette:

Hans Olav Lahlum elsker å jobbe om natta.

– Jeg er B-menneske, sier han. – Og jeg ser ingen grunn til å skrive bøkene mine på dagtid når jeg faktisk har muligheten til å velge.

Nei, hvorfor skulle han det? Hodet hans funker rett og slett best etter at Dagsrevyen er ferdig for kvelden. Da benker forfatteren seg bak tastaturet og hamrer løs. Han kan holde på i timevis. Etterpå løper han 2000 meter på tredemølla, i tretida tar han en dusj, og så sover han til 12. Topp stemning.

Sånn har det ikke alltid vært.

Tida og veien

Skoledagene for unge Lahlum ble et slit. Det sier seg selv at noe av grunnen var at vekkeklokka ringte så djevelsk tidlig. Men da den morgengretne unggutten var 14 år, skjedde det noe som ble et komma i livet: Han holdt rett og slett på å dø. Det var et uhell; han fikk i seg en nøtt. Og det var dumt, for Lahlum tåler overhodet ikke nøtter.

Laluhm

TANKEVEKKER: Da Hans Olav Lahlum skulle prøvesmake mat til konfirmasjonen, inneholdt en av salatene en livsfarlig ingrediens. På døra i bakgrunnen henger forresten bildet av den minneverdige sjakkampen mellom ham og Magnus Carlsen.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Da han til slutt kom til seg selv, med nyvunnen respekt for at livet potensielt er kort, bestemte han seg: Når han ble voksen, skulle han bruke minst mulig tid på ting han ikke var interessert i. Han ville i stedet bruke mest mulig tid på ting han var interessert i – akkurat når det passet ham. Dette løftet har han holdt.

Nesten.

For jo da, det hender jo at han må delta på morgenmøtene for SV i fylkestinget (noe han for ordens skyld er interessert i, det er bare synd med tidspunktet). Og jo da, han tar noen ganger morgentoget til hovedstaden hvis han har en avtale der. Men ellers lever han stort sett etter sin egen timeplan. Og den er det ingen som kan ta fra ham.

Nesten.

– Nei, det var jo en gjøk som ringte og vekket meg klokka 10 om morgenen en gang fordi han trengte hjelp med et kryssord. Utrolig irriterende!

Den dagen ble det 0–1-tap i Lahlums drømmedøgn. Noe han – i likhet med alle verdens B-mennesker som ikke jobber nattskift – har vært borti før. Så altfor mange ganger.

A-menneskenes diktatur

For det starter tidlig. Allerede fra barnehagealder formes de aller fleste inn i et samfunn skapt i morgenfuglenes favør. Senere kommer skolen, senere kommer arbeid. Dersom man er dagtidsarbeider starter vanlig arbeidstid som regel et sted mellom klokka 07 og 09. B-menneskene har liksom ikke noe de skal ha sagt.

Etter hvert som man blir eldre, formerer dette mønsteret seg til samvittigheten. At tenåringer eller studenter sover til klokka 14 – la gå. Men om man gjør det som voksen, blir det liksom skamfullt. Som om man ikke får til å være voksen. Som om man er litt lat kanskje, ikke bidrar skikkelig til å holde hjulene i gang. Å stå opp tidlig «for å få noe ut av dagen» har nesten blitt et slags parameter på hvor vellykket man er.

Hans Olav Lahlum rister på hodet.

– Jeg ga ut tre bøker i fjor, så å påstå at jeg er lat, nei, det ...

Men følelsen av latskap, den henger fortsatt litt igjen hos forfatterkollega Johan Harstad. Han gjør jo ingenting mens han skriver, mener han, bare knatrer ned bokstaver på et tastatur. Det ser ikke bra ut. Derfor liker han ikke å bli observert mens han holder på.

– Ikke av kona mi engang.

Han tror kanskje det var denne «skyldfølelsen» som førte til at han begynte å skrive om natta.

Men ikke bare dét: Da jeg intervjuet ham en gang på midten av 2000-tallet, beskrev han timene etter midnatt som essensielle for produktiviteten. Harstad følte at han hadde en egen klarhet om natta som han ikke hadde om dagen. Alt var stille, ingen forstyrret ham med mailer eller telefoner, det kjentes som om resten av verden lå i dvale. Med all denne roen, iblandet en underlig trøtthet, dukket en helt ny konsentrasjon opp.

– Natta er noe eget, sa Harstad den gangen på midten av 2000-tallet.

Sånn sett står både han og Lahlum på gjestelista i et meget godt selskap. Det er mange kunstnere og forfattere som har foretrukket å arbeide i mulm og mørke.

De nattlige bohemene

Charles Dickens, Sylvia Plath, Marcel Proust, George Orwell, Vladimir Nabokov og (ikke overraskende) vår egen Sigrid Undset, Jens Bjørneboe og André Bjerke. Alle var de nattugler.

André Bjerke

IHERDIG OM NATTA: André Bjerkes første krimroman het faktisk «Nattmennesket». Den neste var «De dødes tjern», og foregår også i det mytiske mørket.

Foto: Sverre Børretzen / NTB Scanpix

Morgenens luft er som bølgeskum.
Dagen har varme å gledes ved.
Kvelden har fred.
Men bare
natten har verdensrom!

Fra diktet «Natten» av André Bjerke

Den franske forfatteren Gustave Flaubert sto opp sent og sullet rundt til utpå ettermiddagen før han satte seg ned ved skrivebordet – og ble sittende til uti de små timer. I et brev til en venninne skrev han blant annet: «Noen ganger lurer jeg på hvorfor ikke armene faller av kroppen av trøtthet, hvorfor hjernen min ikke smelter.»

Franz Kafka jobbet i forsikringsselskap på dagtid (en jobb han hatet intenst, forresten), og måtte derfor skrive om natta. Nå skal det også sies at han led av insomni.

Vincent van Gogh likte best å male om natta fordi han mente den var mer fargerik enn dagen.

Bob Dylan har sagt at låtene hans stort sett blir til om natta. Dette speiles muligens i katalogen hans, da han har så mange låter med ordet «night» i tittelen at vær så god til den som gidder å telle.

Også skuespiller Catherine O’Hara, som i tillegg er skribent, mener at natta definitivt er den beste tida å jobbe. «Da tilhører alle ideene meg fordi alle andre ligger og sover.»

Kafka, Van Gogh, Dylan og O'Hara.

KVELDSKUNSTNERE: Forfatter Franz Kafka, Vincent van Goghs selvportrett, Bob Dylan og Catherine O'Hara. Sett henne før? Hun er mora til Kevin i «Alene hjemme»-filmene!

Foto: NTB Scanpix

Et plutselig smell

Hva er det med natta, egentlig? Disse gåtefulle timene som på en eller annen måte kler kreative mennesker som tenker utenfor boksen. Bringer natta med seg en egen inspirasjon?

Vel. Det hjelper ikke å grille Hans Olav Lahlum om klisjeen om den døgnville kunstnersjelen. Han står fast ved at den eneste årsaken til at han skriver om natta, er at det er da han er mest opplagt.

Men synes du ikke stemningen er annerledes?

– Nei, det synes jeg ikke.

Men det er jo mørkt og helt stille?

– Hva så?

Men se! Nå rynker han panna. Lahlum kommer på en episode: Den fant sted en natt han satt og skrev på en skummel krimnovelle.

– Ja, jeg var midt oppi en ganske dramatisk scene, og så smalt plutselig døra igjen bak meg helt av seg selv ...

BANG! sa det.

Hans Olav Lahlum

GRØSS & GRU: Her, rett bak Lahlum, smalt døra igjen med et brak.

Foto: Lars Erik Skrefsrud / NRK

Lahlum skvatt så fælt at han ble helt satt ut. Han torde ikke å skrive videre, og måtte rett og slett gå og legge seg med hamrende hjerte. Så er kanskje natta litt annerledes likevel?

– Det var jo bare gjennomtrekk, da, mener Lahlum.

Fra natt til dag

Johan Harstad stikker også hull på den romantiske natt-illusjonen. For ganske nøyaktig seks år siden hendte det noe som skulle endre på alt av arbeidsrutiner for hans del: Han ble far. Dette lot seg ikke kombinere med mystiske nattetimer i enerom, og det visste han.

– Jeg var ganske redd for den overgangen, sier han. – Det var jo sånn at jeg hadde fått for meg at natta var det eneste tidsrommet jeg klarte å skrive.

«Fått for meg,» sier altså Harstad. Var alt bare innbilning?

– Ja, helt ærlig opplever jeg faktisk at den nye strukturen funker like bra. Alt handler om vane.

Nå skriver han mens ungene er i barnehagen i stedet. Han klarer fortsatt å finne roen som trengs; han setter bare telefonen på lydløs og støykansellerende hodetelefoner over ørene.

Det er litt skuffende å høre disse ordene. Jeg innrømmer det.
Hva skjedde med nattas egen klarhet? Hva skjedde med verdensrommet som André Bjerke snakket om i diktet sitt? Hvor er bohemene?!

De har tilsynelatende forvitret i ren og skjær og søvndyssende fornuft, skal vi tro forlagene jeg kontakter. – De fleste forfatterne skriver på dagtid, sier de.

Men så får jeg en e-post:

«Jeg jobber ofte døgnet rundt, men har foretrukket natta siden jeg var tenåring. Mindre atmosfærisk støy fra folk flest når det er mørkt ute.»

Dette virker lovende.

Avsenderen er Tommy Olsson. Han er en allrounder i kunstverdenen; forfatter, krass kritiker, kurator, lærer, musiker, tidligere performancekunstner og maler på si. You name it.

Nå skriver han sin første roman. Dette foregår i strandkanten på Nesodden, på et lite kontor som Olsson tusler ned til når mørket har senket seg og resten av kommunens beboere holder på med kveldens tannpuss.

Tommy Olsson

EN AV NATTENS KONGER: Tommy Olsson på vei til arbeidsplassen.

Foto: Xin Li / NRK

Jeg kjøper billett til nesoddbåten.

Vargtimen

Filmplakaten til Vargtimmen.

FILMPLAKAT: «Vargtimmen».

Foto: Mary Evans Picture

Da manusforfatter og regissør Ingmar Bergman lanserte filmen «Vargtimmen» i 1968, ble tittelen til et begrep: «Vargtimen» ev. «ulvetimen» beskrev han som «timen mellom natt og gry, når de fleste mennesker dør, når søvnen er som dypest, når marerittene er mest livaktige». Timen er den tida på døgnet hvor mennesket føler seg på sitt aller mest ensomme, og ifølge myten skal det også være i dette tidsrommet de fleste selvmord blir begått.

Natta er mer mystisk enn dagen. Det er da man ser spøkelser, det er da man hører vinden ule, det er da TV-kanalene sender erotisk krim.

Om du noen gang har chattet med en venn midt på natta, har du kanskje lagt merke til at samtalen på dette tidspunktet av døgnet ofte har en tendens til å få et dypere innhold enn på dagtid.

En fest vil også endre seg etter når den foregår: Mens gjestene på førfesten – vorspielet – er håndplukkede, velfriserte og spiller såkalt riktig musikk, er gjestene på nachspielet en ofte tilfeldig sammenrasket gjeng. Dette er nattas skitne lille galla; strømpebuksa har rakna for lengst, guilty pleasures er ikke lenger guilty og alle er mer seg selv. Og hvilken av disse festene husker du best? Nachet, selvfølgelig.

Er vorspielet A-menneskene og nachspielet B-menneskene – i overført betydning..?

Når byene er tomme

– Den 9 til 5-greia, den funker jo ikke for alle, konstaterer Tommy Olsson.

Han er definisjonen på en nattens mann. Nå står han i mørket og låser opp døra til skrivestua si på Nesodden; et lite hvitmalt trehus bygd på 1800-tallet. Her jobber han hver natt. Det såkalte A4-livet har Olsson aldri fått dreisen på.

Tommy Olsson

SKREKKFILM: Nesten. Det er i hvert fall ikke fritt for at tankene vandrer dit utenfor Tommy Olssons skrivested.

Foto: Xin Li / NRK

– Likevel er det noen som har bestemt at sånn skal samfunnet være. Jeg tror nesten jeg har blitt som jeg ble i protest.

– Har du en aversjon mot A-mennesker?

– Nei! Absolutt ikke. Egentlig beundrer jeg dem, at de får det til. Men mest av alt synes jeg vel litt synd på dem. Ja, ja. Velkommen inn!

Kontoret er ganske lite og skrint og lukter gammelt hus. Det er lavt under taket, gulvplankene knirker under føttene våre. En enslig lampe legger rommet i et dunkelt lys. Når Olsson skriver, sitter han med ryggen vendt mot døra.

Tommy Olsson

I SKRIVEBULA: Som barn var Tommy Olsson redd for mørket. Men i stedet for å unngå det, utfordret han frykten. Sånn har det fortsatt; det er om kvelden han begynner å livne til.

Foto: Xin Li / NRK

Stemningen er ... hm, ja ... Fotografen sier det rett ut:

– Det er litt creepy her?

– Nesj da, mener Olsson. Han har noen ganger hørt lyder fra loftet, men «det var sikkert bare vinden». Hm.

Selv om han liker mennesker, er det spesielt byer om natta han er glad i. Folketomme byer. Det gir en spennende kontrast, mener han.

– Verden endres mens de fleste ligger og sover. Naturen, været, stemningen. Jeg har lyst til å være i den endringen. Og alt blir helt annerledes når atmosfæren ikke er tjukk av andre folks tilstedeværese.

Nattehodet

Det er faktisk annerledes. Rent kjemisk også.

Når dagslyset forsvinner, skjer det nemlig ting i hjernen. Enkelte deler der inne roer seg ned, som for eksempel frontallappen – noe som blant annet gjør at vi får lavere impulskontroll. Men når frontallappen hviler, fordeles overflødig energi til andre deler av hjernen – særlig til høyre hjernehalvdel. Og det er denne delen som gjerne kalles for den kreative: Her har vi intuisjon, følelser og spontanitet.

En ganske deilig kombo for å skrive en bok, er det ikke? Lav impulskontroll og mye intuisjon. Det er nesten som å være litt full. Man føler seg både utmattet og genial på samme tid.

Jag skulle aldrig skriva en rad i dagsljus, det vore samma sak som att ta ett jobb.

Bruno K. Öijer, svensk poet

Mørkets mystikk

Tommy Olsson har trukket fra gardinene. Det er beksvart der ute.
Så jeg en skygge?
Hm. Nei, sikkert ikke.

Tommy Olsson

LUGN OCH RO: Om nettene slipper Olsson å bli forstyrret av dagligdags «mas» fra andre.

Foto: Xin Li / NRK

Hvordan påvirker natta inspirasjonen din?

– For det første får jeg jobbe i fred, svarer Olsson. – Skriving er et ensomt arbeid, og dersom noen spør meg om den minste ting mens jeg jobber, kan det ta meg flere timer å komme tilbake til der jeg var. Men den spesielle stemningen gjør det også lettere å få nærkontakt med min egen bevissthet.

En gang han kjørte bil fra Oslo til Trondheim midt på natta, ble han stoppet av politiet mellom Elverum og Rena. De var mistenksomme fordi han var den eneste bilisten på deres strekning på riksvei 3. Dette hjalp ikke på Olssons grunnleggende skepsis til de etablerte mønstrene i samfunnet, tvert imot.

Hvorfor synes du synd på A-mennesker, som du sa?

– De går glipp av overraskelser, de går glipp av det uventede. På en måte lurer de seg unna det faktiske livet. Mange tror at det beste er å sitte dønn stille under et teppe og håpe på at det ikke skjer noe forferdelig før de får lov til å dø.

Plutselig høres en lyd i natten. Det er fotografens skrik. Hun har vært ute i gangen og tatt bilder, nå braser hun inn døra og forteller at hun akkurat hørte skritt på loftet. Hun er helt sikker på det, det må ha vært skritt.

– Men det kan ikke stemme, sier Tommy Olsson i en beroligende tone, – det er ingen andre enn oss her.

Fotografen åpner munnen for å si noe. Men det rekker hun ikke. For nå hører vi det også. Skritt. Det er noen som går på loftet.

– Hva faen, mumler Tommy, han ser forvirret ut. Så roper han ut: – Hallo! Hallo?

Men ingen svarer. I stedet hører vi skrittene forflytte seg fra over hodene på oss og ned trappa.

– Tommy? sier jeg, – hva skjer?

Men Tommy har blitt helt blek. Og vi hører skrittene ned trappa og bortover gangen, de nærmer seg, subbende, vi trekker inn i et hjørne, holder hverandre i hendene, Tommy og fotografen og jeg, nå stopper skrittene rett utenfor. Vi ser at dørhåndtaket går ned.

Noen åpner døra.

Hei!

Det gikk bra til slutt.
Dessuten blir jeg glad for e-post dersom du har noen tanker om det du akkurat har lest. Kanskje du til og med har en idé om noe annet jeg kan sjekke ut?

Tidligere har jeg blant annet skrevet om en oversetter som fikk et delikat problem, og historien bak filmen «Døden på Oslo S».

Alle langlesningene fra NRK Kultur finner du her.
 

Vil du ha mer mystikk? Hva med disse: