På Gardermoen står det fem store, fargerike vaseliknende skulpturer, skapt av den anerkjente, norske keramikeren Elisabeth von Krogh.
Dette er en installasjon de fleste av oss har sett, da den altså er iøynefallende plassert i ankomsthallen på vår egen hovedflyplass.
Og kjenner du denne, så har du i grunnen et ganske godt bilde av von Kroghs prosjekt.
Gjennom et halvt århundre har hun kretset om, og undersøkt, vasen og krukken som form og fenomen – og forholdet mellom rom og flate.
Denne heldige offentlige plasseringen av et av hennes sterkeste verk har bidratt til å gjøre henne til en kunstner svært mange har et forhold til.
Det er herlig å komme inn fra det sure vintermørket utenfor Haugar kunstmuseum og hengi seg til von Kroghs livsbejaende, fargesprakende formverden.
Der jeg går blant de ulike skulpturene synes jeg ikke det er noe rart at hun gjerne beskrives som en av våre fremste postmodernister. Med klare, ubrutte farger, store mønstre og sterke kontraster kan man lett få assosiasjoner til den italienske designgruppen Memphis.
Elisabeth von Krogh begynte også som en formgiver, i hvert fall som en kunsthåndverker. Til å begynne med skapte hun vakre brukskunstobjekter.
Men ganske fort fjernet hun seg fra funksjonen, og hennes ulike vaser og krukker ble gradvis forvandlet til skulpturer.
Der jeg vandrer blant de store krukkeskulpturene grubler jeg på hva som gir disse verkene deres egenartede spenning. Jeg lurer på om det handler om brytningen mellom det eldgamle og det nye.
Her skaper hun stiliserte, postmoderne versjoner av oldtidens smekre amforaer. Som regel uten de slanke håndtakene, men med det myke kurveforløp som får oss til å snakke om dem i kroppslige termer og bruke ord som vasens «hals» eller «skuldre».
Optisk forvirrende
Jeg stopper opp ved en vase som er nesten like høy som meg selv. Den har en svart- og gråstripet utside, og skinnende gul innside.
Perspektivet er lett fordreid slik at det ser ut som vi ser selve vasen fra siden, mens åpningen er ovenfra. Her fører hun på en virkningsfull måte sammen noe skulpturelt og noe tegnerisk.
I en krukkeinstallasjon med to svart-og hvit-rutete vaser med limegrønn innside, en skinnende gul med hvit innside, ser vi hvordan hun med svart konturstrek skaper en illusjon av at hele installasjonen er en tegnet flate, og ikke objekter i rommet. Det kan til og med se litt ut som en skjermanimasjon.
Det optisk litt forvirrende er kjennetegnende for Elisabeth von Kroghs skulpturer. Hun skaper ofte med utgangspunkt i dreieskiven med en symmetrisk midtakse, men kan siden forskyve elementene eller fordreie perspektivet for å skape virkningsfulle, visuelle effekter.
Når hun plasserer prikker eller linjer på vasene sine, er det aldri ment som dekor eller pynt; det er rene formundersøkelser. Hun utforsker hva linjene og mønstrene gjør med opplevelsen av formen.
Frempek like mye som tilbakeblikk
Utstillingen har fått tittelen «Retrospektiv – prospektiv», noe som antyder at dette ikke bare er et tilbakeblikk, men også noe som peker fremover.
I en av salene tar en gigantisk gul hylle opp mesteparten av plassen. Langs veggene står det også gule plater som ser ut som malplasserte restmaterialer fra hyllene.
Tanken er kanskje å sette vaser og krukker inn i et slags overdimensjonert kjøkkeninteriør, for slik å peke på deres opprinnelige bruksfunksjon.
For meg blir bare denne scenografien et irritasjonsmoment.
Bortsett fra akkurat dette er det en meget stilren og profesjonelt kuratert utstilling, som løfter frem dette herlige kunstnerskapet på en utmerket måte.
Elisabeth Von Krogh er en usedvanlig hvass formgiver. Stiluttrykket hennes er modent, og formene er preget av spenst og kraft. Man kan se at hun er bevisst ned til hver minste lille detalj. Hun kombinerer en klar formtanke med en varme og en tilstedeværelse i uttrykket.
Jeg synes det var en stor berikelse å få oppleve kunstnerskapet i full bredde!
Hei!
Jeg er frilanser og skriver anmeldelser om arkitektur og kunst for NRK. Les hva jeg synes om Nasjonalmuseet, eller 22. juli-minnestedet på Utøykaia. Les gjerne også anmeldelsene av «Floker av tråd og tau» av Magdalena Abakanowicz, «Meditasjoner over Dantes Inferno» av Håkon Bleken og «LOL – Humor i norsk kunsthistorie» ved Haugar i Tønsberg. Her kan du også se hva jeg mener var de tolv sterkeste kunstopplevelsene i 2023.