«Dødsdansen» dirrer for lite

Det sies at den svenske dramatikeren August Strindberg skrev «Dødsdansen» i løpet av en hektisk oktoberuke. Nesten som i en raptus. Det er nok en av grunnene til at stykket oppleves så intenst.

«Dødsdansen» handler om et ektepar som hater hverandre inderlig, men som holder sammen mot alle odds. De er så å si isolert fra omverdenen på den lille øya de bor på, og de andre øyboerne har de kommet på kant med, alle som en.

Det er et ensomt, nesten forspilt liv. Når de en dag får besøk av en slektning, spilles det opp til en verbal dødsdans hos ekteparet.

Gjenkjennelig og giftig

Strindbergs stykke er fullt av mørk humor, det er gjenkjennelig i alle sine giftige stikk.

På den intime og runde scenen ved Torshovteatret har Nationaltheatret alle muligheter til å skape et nervepirrende og dirrende drama mellom ektefellene og fetteren som kommer på besøk.

Men det stiller selvsagt store krav til detaljspillet når et så intenst drama skal følges av et publikum som sitter så tett på scenen at de nesten er en del av den.

Settingen er satt til omtrent tiden Strindberg skrev den i: Telegrafen er på plass, sjeselongen likeså, vi er i et møblert hjem for om lag 100 år siden. Alice (Pia Tjelta) er kledd i en tidsriktig kjole med vakre detaljer, Edgar (Jon Øigarden) i en uvørent påkledd kapteinsuniform.

Rasende replikker

Regissør Marit Moum Aune har ønsket å ta publikum rett inn i parets ekteskapshelvete fra første sekund: Rasende replikker kastes veggimellom allerede fra starten av.

Men dette medfører også et stykke der karakterene går hardt ut. Slik mister de muligheten til å stramme skruen særlig mye mer, de går glipp av de tusenvis av nyanser av giftige triks dette ekteparet trolig har lært seg å bruke i løpet av sitt 25 år lange ulykkelige samliv.

Det gjør at eksempelvis Tjelta får mindre å spille på, noe som i denne forestillingen virker begrensende på kroppsspråk og gester hos henne.

Der Tjelta og til dels også hennes fetter Kurt (Thorbjørn Harr) må jobbe i dette noe begrensede rommet, kan Jon Øigarden kaste sin kaptein ut i allverdens galskap.

I et fortettet kammerspill er han den mest ustabile av de tre, den syke, den som raljerer og som i sine stadige skritt mot døden tar seg friheter både verbalt og fysisk. Øigarden er forestillingens joker, den som vekker publikums latter og samtidig klarer å spille ut en nyansert tragisk figur.

Hos Øigarden ligger lag som ikke like enkelt hentes frem hos medspillerne denne gangen. Med det bringer han nødvendig nerve inn i forestillingen.

Øigardens dans

«Spill for meg», sier Edgar til Alice helt i starten av forestillingen. «Hva skal jeg spille?» spør hun. «Du liker jo ikke repertoaret mitt».

Men på scenen finnes ikke pianoet Strindberg skrev inn i manuset. Så det er ikke noe instrument å spille på i et scenebilde som ellers viser et møblert hjem.

En dødsdans er et kjent motiv fra både kunst- og musikkhistorie. Og i Strindbergs stykke er de sviende replikkene som kast på kast i en stadig crescendo.

Nils Petter Molværs lydbilde fungerer godt til å løfte frem den dystre stemningen, men det kunne vært spennende om komposisjonene utfordret og motarbeidet det dødsdansende ekteparet i større grad. Det kunne også åpnet for muligheten til større musikalitet mellom skuespillerne.

Aune har også kuttet noe i manus, blant annet er tjenestepiken fjernet. Også det er et valg som gir skuespillerne, kanskje særlig Tjelta, mindre å spille på. Derfor blir Øigardens utbrudd og bruduljer sentrale i denne forestillingen.

«Dødsdansen» ved Nationaltheatret er spennende og underholdende nok, men kunne samtidig vært mer dynamisk i oppbygningen av intensitet.

Jon Øigarden mer og mindre elegante sprang redder denne gangen Nationaltheatrets dødsdans.