Rasende regime­kritikk

Handlingen i «Den gamle hesten» er lagt til det afrikanske landet Jidada. Det er et fiktivt land som ligner ganske mye på Zimbabwe, hjemlandet til forfatteren som skriver under navnet NoViolet Bulawayo.

Det er også tydelige forskjeller mellom Jidada og Zimbabwe, som at innbyggerne i Jidada alle er dyr.

Lederen i Jidada kalles «Den gamle hesten», og det er ikke ment som en metafor. Han er rent faktisk en hest. Han har hover, man, og hestehale.

Han er også kjent som Hans Eksellense og Nasjonens Far.

Den gamle hesten er åpenbart modellert etter Robert Mugabe, tyrannen som i mange tiår etter frigjørings­krigen var Zimbabwes sterke mann.

Den gamle hesten er gift med den unge, ærgjerrige Dr. Søte mor, som er et esel. Alle innbyggerne er altså dyr av ymse slag, som regel husdyr som griser, høns, geiter og okser.

Politi­styrken består utelukkende av hunder, som veksler mellom å skyte på deg og bite deg.

Ved å skrive frem samfunns­kritikken som en ironisk fabel, eller satirisk fortelling for barn, åpner Bulawayo opp for humoren og slagkraften i romanen.

Likevel er jeg usikker på hvor godt dette grepet egentlig bærer.

Revolusjonens barnebarn

Bulawayo refererer åpenlyst til en av verdens­litteraturens klassiske diktator-satirer, George Orwells «Animal Farm». Boken der dyrene slo seg sammen for å jage bort bonden, og sammen etablere et slags proletariatets diktatur på gården.

I Jidada har det nå gått lang tid siden revolusjonen som jagde bort engelsk­mennene.

Dessverre ble det begått ugjerninger under frigjørings­krigen som det nå ikke er akseptert å snakke høyt om, massakrer på uskyldige under dekke av kampen mot kolonialismen.

Og selv om revolusjonens faner holdes høyt, og eliten i landet fortsatt tilhører de gamle revolusjons­heltene, har ikke ting blitt bedre i Jidada. Tvert imot.

Et lite håp øynes når et statskupp tvinger Den gamle hesten til å gå av, akkurat som Mugabe ble avsatt.

Her et utdrag fra en av talene til Tuby, den nye lands­faderen:

Skuffelsen blir desto større når det viser seg at slagordet Ny Giv bare er et slagord, og at Den nye hesten (Frelseren) bare fortsetter å videreutvikle vanstyret til den gamle.

Nådeløs satire

NoViolet Bulawayo har skrevet en fascinerende og kraftfull roman som det er umulig å ikke bli berørt av.

Oppgjøret hennes med den korrupte og dekadente eliten i Afrika er uten respekt og uten nåde.

Jeg skratter høyt av de selvfornøyde, grådige dyrene på toppen, før jeg blir matt og lettere uvel av egoismen og den uendelige strømmen av glatt politisk svada de lirer av seg.

Boka inneholder også sterke skildringer av de som er på bunnen av samfunnet, blant annet geita Simiso og datteren hennes Destiny.

Destiny har akkurat kommet tilbake til Jidada fra en tid i eksil. Hun har dessuten en dragning mot det å skrive, noe som gjør det lett å tenke på Destiny som forfatterens avatar i boka.

Krevende og givende

Jeg kan imidlertid ikke si at denne romanen er umiddelbar eller lett tilgjengelig.

Det er på mange måter en krevende historie å få lirket seg inn i. Den er preget av en afrikansk mentalitet, et språk og en atmosfære som vil være uvant for de fleste europeiske lesere.

Skrivestilen til Bulawayo er til dels utfordrende å brette bevisstheten sin rundt. Hun veksler mellom flere forskjellige stil­leier. Mye av boken er holdt i en spottende tone, der hun parodierer arrogansen og spytt­slikkingen på toppen.

Så slår hun over i en rasende anklage, der hun lufter folkets skuffelse over friheten og fremgangen som forsvant. Og sorgen over overgrepene, voldtektene og drapene som blir begått i regimets navn.

En gang iblant går prosaen over i noe annet – noe repetitivt messende, nesten besvergende, som, sikkert fordi det er Afrika, får meg til å tenke på stammeritualer og dans.

Som når hun leter seg fram til setningen «og reflekterte over revolusjonens matematikk», og gjentar den. 47 ganger.

Og hva er det med ordet «tholukuthi», som blir repetert som et refreng, uten forklaring, gjennom hele boka?

Geiter i bil

Jeg må dessuten innrømme at jeg til tider har problemer med å godta hoved­grepet i romanen: snakkende, antropomorfiske dyr.

På en måte er det overraskende hvor fort det går å venne seg til tanken på dyr som røyker sigar, drikker whisky og flyr jetfly.

Likevel er det er et dristig litterært grep, og illusjonen bryter litt for ofte sammen.

Jeg kjøper på et eller annet vis ideen om en hest som holder tale til nasjonen. Men ei geit som kjører bil? Ellers takk.

Alt i alt er «Den gamle hesten» en ikke-prikkfri kraftsalve av en roman, som sine svakheter til tross, fortsatt er i stand til å slå deg ut i dagevis.

Et sterkere uttrykk for et folkelig raseri over den korrupte afrikanske eliten er det vanskelig å tenke seg.

Den er herved anbefalt, og du er herved advart.