Anmeldelse

Fjerner sorger og bekymringer

Benedict Wells sommerlette fortelling om melankolske lærere i livskrise bør muligens skrives ut på blå resept.

Bokomslag "Beck siste sommer" og Benedict Wells

DYLAN ELLER IKKE DYLAN: Om romanen hovedperson ikke liker Dylan, virker bokens forfatter mer positivt innstilt.

Foto: Roger Eberhard / Press forlag

På den svenske trubaduren Håkan Hellströms siste plate forteller en professor om hvordan musikk kan lindre følelser av angst og smerte, ja faktisk gi dokumenterte dopaminkick i hjernen.

Denne terapeutiske, i alle fall mentahygienske effekten gjelder all kunst, ikke minst litteratur. Men det forutsetter at forfatteren kan kunsten å frembringe et univers som får leseren til å sette egne bekymringer på pause en stund.

Fikk gjennombrudd med bok nummer to

Den unge, sveitsisk-tyske forfatteren Benedict Wells kan dette her.
Med sin sløye, lette tone og humor kan han minne mer om forfattere som Dave Eggers og Nick Hornby.

Det var med andreromanen «Ut av ensomheten», som utkom på norsk i 2018, at Benedict Wells fikk sitt store gjennombrudd. Det er fint at Press forlag nå også utgir «Becks siste sommer», som var forfatterens første bok.

Den er akkurat så sløy og upolert og underholdende som en godt over gjennomsnittet talentfull debutroman skal være.

Kastet ut av rockeband

Situasjonen til romanens helt, Robert Beck, er på sett og vis ganske oversiktlig når vi møter ham der han jobber på Georg Büchner-skolen i München i det herrens år 1999. Han har én kompis – en afrikansk-tysk hypokonder ved navn Charlie, som støttet ham da han ble kastet ut av rockebandet Hjernespinn.

Og så er det Lara, som kanskje skal bli den kvinnen han skal klare å beholde lenger enn tre måneder? I tillegg møter vi den finsk-litauiske eleven Rauli, som viser seg å ha det talentet Beck mangler.

Kroppsliggjør kunstens mysterium

Den selvlærte Rauli kroppsliggjør kunstens mysterium. Hva er det egentlig som skal til for å skape et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk? Kan man øve seg opp til å prestere det ekstraordinære, eller er begavelsen forutbestemt på noen måte?

Humoren ligger tjukt over, eller var det under, hele teksten. Det sparsommelige persongalleriet gjør det mulig for forfatteren å fordype samværet med hver enkelt av dem. Man blir rett og slett glad i dem, og vil vite hvordan det går. Når Beck bestemmer seg for å kjøre en knallgul VW Passat til Istanbul for å finne kompisens mor og bror, blir jeg gladelig med på det også.

Begrunnet hat til Bob Dylan

I tillegg er historien gjennomsyret av musikk. Beck nærer et begrunnet hat til Bob Dylan, for Dylan var favoritten til faren, som Beck hadde et trøblete forhold til.

Romanen som sådan hater ikke Bob Dylan. Hvert kapittel har fått en kapitteloverskrift etter en av Dylans låter, og sannelig dukker ikke Robert Zimmermann – som var Dylans egentlige navn – opp på en kro i Bucuresti. Zimmermann forteller Beck noe om hva livet handler om. Resten får han vite av en snakkende hund.

Farmakologisk effekt

I «Becks siste sommer» øver romanpersonene seg på å gjøre to ting på en gang:

De lytter til musikk, og de tar piller. Det siste slipper vi å gjøre. Vi har jo denne boken, som helt klart har en viss farmakologisk effekt. Eller hva var det han sa, professoren til Håkan Hellström?
«Om man lyssnar på musik som man verkligen tar till seg, då kan man se at den har direkt väldigt starka nästan farmakologiska effekter. Ungefär som att ta ett piller, genom att den kan ge en stark dopaminkick helt enkelt, och då tar den över. Och på det sättet kan man säga att starka, musikaliska upplevelser kan minska en smärtupplevelse, kan minska ångest och så»

Anbefalt videre lesing: