Overraskende sanselig

Det knytter seg stor prestisje til rollen som festspill­utstiller. Da er man virkelig tatt inn i varmen og anerkjent som en av landets viktigste kunstnere.

I år er det Toril Johannessen som har fått det ærefulle oppdraget.

Johannesen er både dyktig og anerkjent. Hun er innkjøpt av store museer og vist på viktige mønstringer som for eksempel Documenta i Kassel.

Men personlig opplever jeg kunstner­skapet hennes som kjølig, utilgjengelig og teoritungt.

Johannessen tar fatt i mange spennende problem­stillinger. Hun er opptatt av møte­punktene mellom kunst og vitenskap, og i prosjektene hennes inngår ofte mye forskningsfakta, statistikk og lingvistiske spiss­findigheter.

Og det er ikke alltid at verkene hennes kommuniserer så bra rent visuelt.

Positiv overraskelse

Men så feil kan man ta. Det første som møter meg, er et overraskende sanselig og visuelt prosjekt.

Ved inngangen til Kunsthallens storsal forstår jeg at jeg skal sette fra meg skoene.

Jeg går barbent inn på gulvet som er dekket av vevde fille­ryer i ulike grønn-og blåtone­nyanser, med innslag av hvitt og senneps­gult. Kuratoren forteller at teppene er vevd av gammelt militær­materiell som knappe­telt, kamuflasje­tekstiler, sove­poser, ull­undertøy og arbeids­bukser.

Noen av ryene er så lange at de ender i store ruller, som det er lov å sette seg ned på.

Mens jeg går, kjenner jeg på hvordan de ulike materialene føles mot fot­sålene mine. Den beige­gule ryen skapt av ull­undertøy er bløt og varm å trå på, mens den som er vevd av telt­duk, kjennes hard og kjølig.

Det er en fin spenning mellom det nære, hjemlige og trygge som vi forbinder med fille­ryen, og det litt uhygge­svangre og upersonlige som knytter seg til Forsvaret.

Uniformert ned til undertøyet

Jeg setter meg ned på en skinnende blå teppe­rull, og tenker at dette koloristisk sett er litt som et landskap.

Med de grønne, spettete ryene som skogen, de blek­grønne og gule som eng og åker, de dypblå teppene som elv og hav og de gråhvite som himmel.

Dessverre slår den intense grønne vegg­fargen dette vakre, subtile fargespillet litt i hjel.

Selv har jeg aldri satt mine ben i en militær­leir, men gamle klær og bruks­tekstiler bærer likevel bestandig på potensielle fortellinger. Akkurat disse klærne og tekstilene er sånn sett i en særstilling. Vi assosierer dem ikke umiddelbart med noe individuelt. I Forsvaret er man uniformert helt ned til undertøyet.

Men kanskje er det nettopp dette ryene minner oss om: at det store, upersonlige krigs­maskineriet faktisk alltid består av unge, levende mennesker.

Utilgjengelig og teori­tungt

På veggen henger det kart med steds­navn på folke­munne, som vitner om gammel krigs­historie, eller en militær tilstede­værelse.

Rent estetisk bærer arbeidene utvilsomt preg av Johannesens kunstneriske kompetanse og klare formsans. Men med alle sine navn og streker er det helt umulig å finne de forskjellige stedene på kartet.

Jeg blir mer irritert enn egentlig engasjert.

Det samme gjelder for verket som vises i det tilstøtende rommet. Her er en hel rekke små, fargerike abstrakte bilder utstilt.

Dette er abstraherte, små «pålitelighets­diagrammer». Altså slike som inngår i store militære kart, og som definerer trygge og usikre soner.

Som rene billed­uttrykk gir disse meg nokså lite, kanskje fordi den intense grønne veggen stjeler meste­parten av fokuset i rommet. Uansett er publikum fullstendig avhengig av å lese seg opp på konteksten for å få noe som helst ut av det.

Et annet verk som også fordrer ganske mye fordypning, er en installasjon som blant annet består av halv­visne stiklinger i potter.

På et bord sammen med plantene er det mye tekstlig og fotografisk dokumentasjon.

Jeg leser at disse stiklingene skulle vært plantet på Saltfjellet som del av et minnes­merke over sovjetiske krigs­fanger. Her skulle plantene bidra til å skape rikere jords­monn i det karrige fjellandskapet.

Før i tiden kalte man visstnok denne fjell­overgangen som «blodveien», med referanse til den dramatiske krigs­historien.

Men tross dette sterke bakteppet griper ikke verket meg.

Det blir for utilgjengelig og teori­tungt.

Stått bedre på egen hånd

Jeg tar meg i å ønske at Toril Johannessen hadde nøyd seg med den flotte ideen knyttet til fille­ryene.

Tenk om hun hadde skrelt bort alt av diagrammer, kart og lange tekster, og latt dette tale helt for seg selv.

Vi trenger ikke mange og lange forklaringer for å ha utbytte av dette.

I møte med denne erindrings­veven dannet av konkrete rester av vår samfunns­beredskap, kan publikum oppleve vidt forskjellige ting.

Noen vil med glede eller ubehag huske sin egen tid i militæret, mens andre vil gruble over større problem­stillinger knyttet til forsvar og krig; som det evige spørsmålet om hvorvidt opprustning egentlig gjør oss tryggere.

På vei ut av Kunsthallen føler jeg meg tross alt ganske oppløftet.

Fillerye­verket i seg selv gjør utvilsomt utstillingen verdt et besøk.