Samefolkets «dreng» mottar kongelig heder

– Jeg pleier å kalle meg for samefolkets «dreng» eller «tjener». Jeg har vært så heldig at jeg har fått lov å lage programmer om og til det samiske folket. På denne måten har de fått kjennskap til forskjellige historier, forskjellige temaer og om det som skjer i samfunnet, sier en ydmyk Johs. Kalvemo.

Han opplyser at livet som journalist i NRK ikke har gjort ham rik på jordisk gods og gull, men at det likevel har gitt ham et rikt liv.

– Gjennom livet som journalist har jeg fått erfare både positive og negative sider ved livet. Jeg har blant annet med egne øyne fått se hvordan folk i forskjellige urfolkssamfunn har det. Dette har gitt meg veldig mye, fordi jeg har lært masse. Uten disse opplevelsene ville jeg ha vært et fattigere menneske, mener Kalvemo.

– Formidlet samisk kultur og samiske verdier

9. november 2015 ble det kjent Johannes Edvard Kalvemo tildeles Kongens fortjenstmedalje etter 40 års journalistisk virke med samiske saker på blokka.

– Johannes Edvard Kalvemo er den journalisten som over lengst tid og med størst utholdenhet har formidlet samisk kultur og samiske verdier, og talt urfolkets sak til et samisk og norsk publikum, skrev tidligere NRK Sápmi-direktør Nils Johan Heatta da han foreslo at Kalvemo skulle tildeles denne æresbevisningen.

Og i kveld skjer det. Da kommer kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen til Karasjok for å dele ut medaljen, sammen med en rekke andre inviterte gjester.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Kalvemo ble i 1975 tatt opp som stipendiat i NRK og begynte å arbeide ved den samiske enheten i Karasjok året etter.

De første årene jobbet han som radiojournalist, men han har senere også laget en rekke nyhetsinnslag og dokumentarprogrammer for TV.

Heatta skriver i søknaden at Kalvemo har vært et forbilde og symbol for samiske journalister og mediefolk.

– På vegne av det samiske publikum har han våget å stille de vanskelige spørsmålene både til samiske ledere, nasjonale som internasjonale, skrev Heatta da han foreslo at Kalvemo skulle hedres på denne måten.

– Først så ville jeg ikke tro at det var sant at jeg skulle få denne medaljen, men etterhvert har jeg måttet ta det innover meg. Mange har nemlig sagt til meg at dette fortjener jeg virkelig og da har jeg jo måttet tro at det er sant, sier Kalvemo.

(Artikkelen fortsetter under videoen)

– Mitt viktigste program

Johs. Kalvemo har vunnet flere priser for sine programmer både i Sápmi, Norge og i utlandet.

Det er imidlertid ett program som for ham selv står igjen som det viktigste programmet.

– Jeg har alltid hatt en stor interesse for å lage programmer om eldre mennesker, om eldre samer og eldre representanter for andre urfolk. Det programmet som har satt seg mest i mitt minne og som jeg har jobbet mest med, er «Ádjá oaiveskálžu - ...Til jord skal du bli». Ideen til programmet fikk jeg allerede da jeg bodde i Kautokeino og før jeg begynte som journalist.

• Les også: – Trist å se at ingen tar vare på gravene
• Les også: På jakt etter bestefarens hodeskalle

Kalvemo opplyser at han lenge hadde veldig lyst til å få vite mer om det som skjedde i Kautokeino i 1852.

– Jeg ville gjerne vite hvordan etterkommerne av lederne for Kautokeino-opprøret hadde det. Flere av opprørerne fikk harde dommer, og Mons Somby og Aslak Hætta ble henrettet. Etterhvert ble jeg kjent med Sunnen Risten (Risten Hætta Pentha). Hun sa til meg at hun ikke ville finne fred i sjelen før hennes bestefars hodeskalle hadde blitt begravet samme sted som resten av kroppen, forklarer Kalvemo.

Kroppene til Somby og Hætta ble gravlagt i Kåfjord i Alta, mens hodeskallene ble sendt sørover.

Først i 1997 ble hodeskallen til Sunnen Ristens bestefar, Aslak Hætta, funnet på Universitetet i København der den har vært brukt i forskningsøyemed.

– Det var et omstendelig arbeid å finne hodeskallene. Da Sunnen Risten fikk se opptakene av gjenbegravelsen av hodeskallene, så sa hun at nå kan endelig hun også hvile, opplyser Kalvemo.

«Ádjá oaiveskálžu - ...Til jord skal du bli» (1999) ble blant annet vist under en stor film- og TV-festival i Canada.

• Les også: Forsker: – Samene planla ikke å drepe

Overvåket i 15 år

I 15 år, fra 1977 til 1992, ble Kalvemo overvåket av Politiets Overvåkingstjeneste, POT.

POT fotfulgte Kalvemo på reiser og reportasjer på Nordkalotten, i Norge og det tidligere Sovjetunionen. Fra han i 1977 første gang var i Sovjetunionen og deltok på Nordkalottens Fredsdager i Murmansk og i hvert fall fram til 1992 har POT fulgt Kalvemos bevegelser, skrev fagbladet Journalisten i 2001.

Kalvemo var selv tilstede under stortingets spørretime 21. november 2001, da Olav Gunnar Ballo (SV) ba justisminister Odd Einar Dørum (V) om å forklare mer om overvåkingen av Johs. Kalvemo og andre samer.

– Overvåkingen av journalist Johs. Kalvemo har foregått over lenger tid. Har dette skjedd på politisk eller etnisk grunnlag, spurte Ballo fra stortingets talerstol.

– Det er ingen i Norge som ble registrert eller overvåket på etnisk grunnlag eller fordi de er journalister, hevdet Dørum.

– Dette var et skikkelig POT-svar og jeg har aldri trodd at Dørum fortalte sannheten, påpeker Kalvemo.

Ingen lett oppvekst

Johs. ble ikke akkurat født med sølv­skje i munnen. Det var tran­ge kår i Tana­da­len på 1950-tal­let.

For­norsk­nin­gen var bru­tal, og skap­te mange ofre.

Som to-tre­åring ble lille Johannes Edvard adop­tert av et ens­lig par i Valjok.

– Jeg har lyst til å skryte av paret som adopterte meg. De gav meg en fin barndom. Min fostermor og fosterfar tok godt vare på meg etter beste evne. Jeg hadde under oppveksten også kontakt med min biologiske mor, forteller Kalvemo.

Da han begynte på skolen ble imidlertid livet langt vanskeligere.

– Da fikk jeg ofte høre ord som ikke var særlig fint å høre. Flere av de andre barna kalte meg for løsunge og lignende. Jeg måtte bare bite det i meg og jeg bestemte meg derfor for å hevde meg innen idretten og å gjøre det bra på skolen, noe jeg lyktes med.

– Hvordan har dette formet deg som journalist?

– Jeg vet ikke, men jeg tror at det har gitt meg en større lyst til å søke etter rettferdighet og å ta de svakes part i konflikter. Det har gjort at jeg har et sterkt ønske om å avdekke urettferdighet, sier Kalvemo.

– Han er en levende legende

I 2011 skrev Anne Kirste Aikio en mastergradsoppgave, der hun fortalte moderne samisk historie gjennom arbeidet til Johs. Kalvemo.

Mastergradsoppgaven er skrevet på nordsamisk og fikk tittelen «Sámi mediamuitaleaddji» (en samisk mediaforteller) og ble ferdig før jul 2011. Det ferdige produktet var på 76 sider, og Aikio konsentrerte forskningen om Kalvemos produksjon i perioden 1986-2003. Til sammen blir det mer enn 30 filmer.

– Det var naturlig for meg å velge nettopp Johs. Kalvemo som objekt for dette prosjektet. Han er jo en levende legende, forklarte Anne Kirste Aikio.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Den da 26 år gamle forskeren fra Enare studerte ved Giellagas-instituttet ved Universitetet i Uleåborg i Finland.

Hun tok hovedfag i kulturforståelse og studerte i tillegg filmkunnskap.

Aikio sier at Kalvemos arbeid dokumenterer de enorme endringene som har skjedd i det samiske samfunnet i den tiden han har gjort sitt arbeid som journalist og dokumentarist. Hans fortellerstil har også endret seg mye gjennom tiden.

– Samene i en offerrolle

– På 1980-tallet var det veldig vanlig for samene å bruke en slags offer-retorikk i samfunnsdebatten. «Samene er ofrene», «Samene blir misbrukt i turismen», «Slik tok de Sameland». Det var veldig vanlig da, og Kalvemo var også med på å sette samene i denne rollen. Samene var da et klagende folk, forklarer Aikio.

Hun sier at samenes rolle i samfunnsdebatten har forandret seg betraktelig i løpet av de siste årene.

– Det har skjedd en utvikling, og temavalgene er også endret. Nå er det ikke lenger viktig å legge skylda på folk utenfor det samiske samfunnet. På 1990- og 2000-tallet har han også fortalt mye om samisk kunst og kultur. Blant annet har han portrettert Áillohaš (Nils-Aslak Valkeapää), sier Aikio.

Men offer-retorikken har ikke blitt helt borte.

– I den siste filmen jeg har analysert, «Čiegus ballu» (Frykten for de grenseløse, 2002), er offer-retorikken tilbake. Samene er selvsagt ofre siden de ble overvåket, men nå var ikke samene lenger stakkarer på samme måte som i Kalvemos tidligere dokumentarer, forklarer Aikio.

– Jeg har ikke vært en «gråtekone» for det samiske samfunnet. De negative tingene jeg har laget om er reelle problemer, som det var naturlig å fokusere på. Det er en kjennsgjerning at det samiske folket og andre urfolk har hatt og fortsatt har sitt å stri med gjennom tidene, påpeker Johannes Edvard Kalvemo.

• Les også: – Han er en levende legende