Alle har hørt om «rødlistede» dyr og at noen livsformer dør ut. Avisenes notiser bringer fragmenter som forteller klodens biologiske tilstand. Elizabeth Kolbert har med boken som nå foreligger på norsk, «Den sjette utryddelsen» (2014), påtatt seg å samle kunnskapen i et større og mer helhetlig bilde.
– Selv om Kolbert og hennes informanter ikke hengir seg til pessimisme, er det ikke akkurat lystig lesing, skriver Espen Stueland.
Hun forteller om konsekvensene av at ikke bare enkeltarter, men hele økosystemer trues av utslettelse. Omfanget kvalifiserer til betegnelsen masseutryddelse. Boken forteller dermed historien om livet på kloden vinklet gjennom fem masseutryddelser som skjedde før menneskets tidsalder. Den sjette skjer nå, foran øynene våre. Den første masseutryddelsen skjedde for rundt 444 millioner år siden. Da døde rundt 85 prosent av alle arter (i havet) ut. Livets spilleregler ble snudd. Kolbert gjennomgår forklaringer og uenigheter mellom geologer og andre forskere. Det er interessant. Jeg antar likevel at de fleste av Kolberts lesere i større grad vil engasjeres av det hun skriver om vår egen samtid.
Livsbetingelsene endres overalt
Kolbert reiser til ulike forskningsstasjoner. Hun møter en rekke økologer, naturforskere. Reisene danner rammen for kapitlene. Formen kombinerer referanser til forskning, reisebeskrivelser og gjengivelse av samtaler. Hun drar til Panama for å være vitne til amfibiers massedød, til Castello Aragonese i det tyrrenske hav for å bevitne konsekvenser av havforsuring, til Great Barrier Reef, der økosystemet gradvis kollapser.
Koralldekket er redusert med 50 prosent i løpet av de siste 30 årene. Hun reiser kort sagt vidt og bredt i verden. Overalt møter hun forskere som kan fortelle det samme, alle ut fra sine spesifikke data og studier. Uttalelsen til tre britiske forskere er en variasjon av synet de fleste deler. De mener det er sannsynlig at «rev kommer til å bli det første større økosystemet i moderne tid som kommer til å bli økologisk utryddet.»
Det pekes mot global oppvarming (forårsaket av klimagassutslipp) og introduserte arter (på grunn av våre reisemønstre og utslipp av ballastvann) som årsak til at arter ikke klarer å overleve i dag. Livsbetingelsene endres overalt. At arter dør ut har alltid foregått, kontinuerlig, men i mindre målestokk. Nå skjer det i et tempo som ifølge Dag O. Hessens forord er «1 000 til 10 000 ganger høyere enn ‘normalt’».
Ikke lystig lesing
Selv om Kolbert og hennes informanter ikke hengir seg til pessimisme, er det ikke akkurat lystig lesing. Den frigjorte, romerske slaven Epiktet beskrev aggresjonen som kan ramme de som forteller det vi ikke liker å høre. Han skrev en samling råd om hvordan leve lykkelig. Ifølge Epiktet er det ikke hendelser selv som opprører og skremmer folk, men det andre sier og tenker om disse. Budbringeren tas, mens det bakenforliggende neglisjeres. På tilsvarende vis vil kanskje potensielle lesere lure på om det er «verdt det», å utsette seg for Kolberts og forskernes skakende innsikter. For mange kjennes det feil å ikke skulle vite noe om dette. Det kjennes avstumpet å skjerme seg mot å vite at livsførselen vår har alvorlige konsekvenser. Det er til disse vitebegjærlige leserne Kolbert henvender seg. Hun vil vekke ansvarsfølelse.
Den sjette utryddelsen vant den prestisjefylte Pulitzerprisen tidligere i år. Kolbert er en anerkjent amerikansk journalist og sakprosaforfatter som har skrevet i The New Yorker i en årrekke. All heder til norske Mime forlag som sørger for at vi får denne (sørgelig) aktuelle og innsiktsfulle sakprosaboken på norsk.
Samtale om «Den sjette utryddelsen» i Kulturhuset
