Da Arvid sto i sitt livs kamp, mistet han det han hadde mest kjært

Lohkh åarjelsaemiengïelesne.

En svartbrent kjele tas ned fra plassen over flammene, og det fylles på kaffekoppene.

Det er en stille forventning i gruppen som sitter rundt bålet.

En tynn, eldre mann kommer tuslende over åkeren mot dem. Han har en bærepose i handa.

Det lukter tørt gress i det Arvid Jåma går over den nyslåtte enga i Roan på Fosen. Han hilser på forsamlingen.

Det er sagt at Jåma vil fortelle noe i dag, som han ikke har snakket stort om tidligere.

Da han og familien sto midt i den verste kampen for å forsvare livsgrunnlaget sitt, tok livet en vending ingen hadde forutsett.

I bæreposen ligger noe som betyr ekstra mye for Arvid. Han romsterer nede i posen og drar fram noe han gjerne vil skal henges opp.

74-åringen er den som har levd aller tettest, hardest og lengst på det som nå bare kalles Fosen-saken.

Demonstranter og aksjonister

To menn kommer med ei øks, noen stolper og tau, og tar imot innholdet i posen.

Stemninga er veldig rolig blant de rundt tretti personene som sitter i campingstoler rundt bålet i Roan denne junidagen.

Selv om gruppen de siste dagene er betegnet som aksjonister og demonstranter.

De har tatt turen hit til Fosen for å vise misnøye med at det fremdeles produseres kraft fra alle turbinene i de to omstridte fjellområdene Storheia og Roan.

Men i denne sommerkvelden er oppmerksomheten rettet mot Arvid Jåma.

Arvid tar på seg en litt tykkere jakke. Så tar han ordet.

Da han mistet dattera si, kunne han ikke si at det var på grunn av Fosen-saken. Han har ikke noe grunnlag for å fastslå det.

Men hennes liv og skjebne er en del av et større bilde.

Han har behov for å fortelle. La andre få høre hvordan dagene hans var da dattera Sissel gikk bort, og han sto midt i rettsforhandlinger.

Etter nesten ti år, og med den fastkjørte situasjonen Fosen-saken er i nå, syns han det ikke er noen grunn til å holde denne delen av historien for seg selv lenger.

Han har på et vis ingen ting å miste. Han er sliten og oppgitt. Kanskje litt bitter.

Og han har heller ingen motpart som står der vingeklippet så fort noe så dramatisk som et selvmord blir tatt frem.

Til det har Fosen-saken kommet for langt og nådd en annen fase nå.

Til Russland for å fortelle om seg selv

Jåma er opptatt av historie.

Først snakker han om Russland og perestroika og hvordan han og andre reindrivere fra Trøndelag ble invitert til Sibir midt under den kalde krigen, for å fortelle om hvordan det var å være norsk urfolk.

Og om hvor takknemlige tilhørere ble, for at noen endelig satte ord på hvordan det var å være også dem.

Etter hvert beveger historia hans seg enda lenger bakover i tid.

Jåma forteller om oldefaren som drev med melkerein på Arefjell i Nordland på 1800-tallet.

På denne tida levde Jåmas forfedre av det disse dyrene gav av melk og kjøtt.

Men de måtte hele tida flytte på seg. De måtte følge etter reinen slik at den alltid hadde nok å spise og levde godt.

Da hadde menneskene også det bra.

Å hele tida ha nok områder til reinsdyrene, var ingen enkel oppgave.

Oldefar Anders Andersen kom til Fosen ved århundreskiftet.

Her var det trangt om plassen, og flere reindrivere trengte de samme områdene.

Andersen fikk derfor de rundt tre hundre reinsdyrene til å svømme den lange veien over Trondheimsfjorden. På den sørlige siden av Trondheim inn i Trollheimen var det større områder med urørt natur, fjell og godt med mat.

Men livet på sørsiden av fjorden var heller ikke uproblematisk.

Bestemor som skammet seg

En del gårdbrukere var ikke særlige glade for å ha de nomadiske samene i nærheten. Samene ble kalt for «finn» og «lapp».

Familien var stadig på vandring. De måtte flytte fra område til område.

Enkelte steder var det veldig utrivelig.

Arvids familie kunne føle seg mindreverdig. Handlingene som ble gjort mot dem, viste at det var slik noen folk så dem.

Det blir lagt mer ved på bålpanna, og flere av de som lytter til Jåma tar bilder og filmer.

Den nesten tomme plastposen fra coop ligger under en stol.

Så forteller Jåma om et sterkt minne fra noe bestemora fortalte han i fortrolighet.

De skulle lede flokken sin over elva Surna i Trøndelag.

Fra før hadde familien blitt jagd fra Trollheimen. Noen tente på gamma til besteforeldrene mens de var inne i den.

Da våren kom skulle de lede dyrene fra vinterbeite i Hemne i Trøndelag. Reinen måtte krysse elver.

Mens de jobbet med å følge dyrene over, så Arvids bestemor at vannet rundt henne ble rødt.

Det rant blod i elva. Noen skjøt mot reinsdyra mens de gikk der ute i vannet med flokken.

Arvid foreller at dette var så traumatisk for bestemor at hun stengte opplevelsen inne og fortrengte den.

Hun var skamfull for å ha bidratt til forferdelighet, selv om hun ikke hadde gjort noe galt, og de aldri fant ut hvor mange og hvem som sto bak.

Så kom Jåmas familie etter hvert tilbake til Fosen.

De ble vanlige fastboende innbyggere. Med reindrift.

Sissel rakk aldri å møte bestemora til Arvid. Til det var hun for ung.

Men Sissel elsket reindrift.

Arvid har mange minner av dattera som var med på snøskuter opp i fjellet på Storheia for å se om dyrene. Helt fra hun var bare bitte liten. Det lyse håret under den tykke lua.

Reindrifta var en del av også Sissel sitt liv.

Seks år med ferie

Fosen er åkrer, skog, fjell og fjorder.

Når de fire kommunene i området skal markedsføre seg kaller de Fosen for «et Norge i miniatyr».

Store deler av Fosen har vært ganske inngrepsfritt, og noen vil kalle det for øde.

I 1969 ville staten etablere nasjonalt skytefelt på Nord-Fosen.

Området som skulle brukes var tegnet inn til å være over fem hundre kvadratkilometer stort.

Dette ble Arvids første store kamp mot myndighetene.

Den kom til å vare helt fram til langt inn i nittitallet.

Først etter over tjue år med motstand fikk reindriftssamene en skriftlig bekreftelse på at planene ikke ble noe av. Da hadde også Jåma vært leder av folkeaksjonen mot skytefeltet ei stund.

Arvid kaller de første årene etter dette for en ferie.

Det fylles enda mer kaffe i kaffekoppene rundt bålet. Jåma fortsetter å fortelle.

I seks år kunne reindriftssamene på Fosen bare få holde på med sitt og ha fred.

Sissel vokste opp. Hun var en del av en aktiv familie, og ble stolt over røtter og tradisjoner.

Så utpekte staten Fosen til å være det nye, store, nasjonale satsingsområdet for vindkraft.

Klondike på Fosen

Det ble en slags Klondike-stemning hvor stadig nye utbyggere på starten av 2000-tallet søkte konsesjoner på fjell etter fjell.

For Jåma og hans familie betød det starten på en ny, enorm kamp mot statlige planer.

Arvid frontet den ene gruppen av den sørlige delen av reindriftssamene på Fosen, Åarjel Fovsen sijte.

Da høyesterettsdommen falt, hadde familien Jåma vært i rettssak i over fem år.

Noen sier samene bare er ute etter penger og erstatninger.

Arvid sier poenget hele tiden har vært å få teste gyldighetsspørsmålet. Det vil si om staten hadde grunnlag for å kunne ekspropriere, å kunne ta fra samene den bruksretten de hadde til fjellene på Fosen.

Det kan være tøft for en familie å stå i en kamp mot en så stor aktør over så mange år.

For Arvid handler det mye om hva han har brukt tida si til.

Savnet etter Sissel

Arvid hadde tre barn. Nå har han bare to som lever.

Forsamlingen rundt bålet kan se at det er noe Arvid tenker å fortelle.

Han tar sats, og vil snakke om den dagen de skulle ha sluttprosedyre i tingretten.

Det var fredag den 14. juni 2017.

Han sto i foajeen ved Thon hotell i Søndre gate i Trondheim. De måtte bo der, slik at de rakk retten hver morgen klokka ni.

Denne dagen var de litt forsinket.

I det den juridiske rådgiveren kom hastende ned trappene på hotellet og de skulle til å gå inn i drosjen sammen, ringte mobilen til Arvid.

Sissel var ikke mer. Hun ønsket ikke å være med lenger.

Nå er det helt stille rundt bålet i Roan. Arvid ser ut i lufta.

Det henger en dråpe under nesen hans.

Han sier han ikke skjønner hvordan han hang sammen videre etter dette.

Sissel var med i facebookgruppa «Fosen for Folket».

Jåma ringte administratoren av denne og ba han stenge ned sida noen dager.

Den dagen dro de ikke til rettssalen.

Minnet i posen

I posen fra coop ligger et sterkt minne for Arvid om Sissel. Noe hun har laget.

Han mener det beskriver litt av dattera. Hennes måte å uttrykke seg på.

11. oktober 2021 slo et enstemmig Høyesterett i storkammer fast at menneskerettighetene til reindriftssamene på Fosen er krenket, etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Sissel var med på å fronte samenes rett i mange år.

Høyesteretts storkammer har kjent konsesjonene som ble gitt til utbyggingene på Storheia og Roan på Fosen ugyldige.

Nå må staten komme fram til nye konsesjoner som ikke er brudd med retten samene har til å drive med reindrift her.

Åarjel Fovsen sijte har hele tiden sagt at turbinene må rives.

Aksjonistene mener det ikke er riktig at det har gått snart to år siden dommen, uten at noe som helst er fysisk endret i fjellene på Fosen.

De vil ha oppmerksomhet på en urett de mener blir begått hver eneste dag.

De tyr til sivil ulydighet og har stengt av veiene opp til vindkraftverket i Roan.

Staten viser til at de er i prosess med både utbyggerne og samene for å komme fram til en løsning.

Arvid setter pris på støtten fra aksjonistene.

Han ser på de to som har tatt over innholdet i posen.

Et stort stykke tøy bretter seg ut mellom dem.

Det er et banner.

Sissel lagde det i 2015, og det ble brukt av henne ved flere anledninger.

Hun fikk ikke med seg at saken måtte gå den lange veien gjennom hele rettsapparatet opp til Høyesteretts storkammer.

For Arvid er hver dag etter 14. juni 2017 tung.

Baajh vaeride årrodh

– At hun ikke ville være med lenger kom uten forvarsel, slik det ofte kan være i slike saker. Vi vet ikke årsaken, sier Arvid Jåma.

Han vil gjerne at banneret skal få bli med videre.

En mann ligger på kne på bakken med øksa og slår hull i jorda til to påler. En annen knyter sirlige knuter til feste.

Det er med varsomhet de to folder ut og løfter banneret slik at det blir hengende beint mellom de to stolpene.

BAAJH VAERIDE ÅRRODH!

Det var det Sissel ville si.

På sørsamisk betyr det; La fjella leve.