Nylig ble 18 unge aksjonister frifunnet for å ha demonstrert utenfor regjeringskvartalet mot vindmøllene i Fosen. Nå har påtalemyndigheten bestemt seg for å anke frifinnelsen for 15 av dem.
I stedet for å anke burde påtalemyndigheten vise storsinn.
Under rettssaken pekte de tiltalte på det paradoksale i at de straffes for å bruke sin menneskerett til å demonstrere mot det som var et menneskerettsbrudd fra statens side. Demonstrasjonene fikk statsminister Støre til å innrømme at konsesjonen i Fosen var et brudd på menneskerettighetene.
Etter demonstrasjonene har staten kommet til en løsning med reindriftssamene i Fosen. Løsningen innebærer en imøtekommelse overfor reindriften som staten på langt nær var villig til å gi under konsesjonsbehandlingen eller etter dommen i Høyesterett der menneskerettighetsbruddet ble fastslått.
Det er nærliggende at staten kan takke aksjonistene for at saken nå er brakt til en løsning som gjør at vindmøllene kan stå konsesjonstiden ut. Aksjonistene rettet samfunnets oppmerksomhet mot konflikten og fikk til en innrømmelse som var viktig for reindriftsutøverne.
Hvis ikke konflikten i Fosen hadde blitt løst, ville dette vært til skade både for reindriften, for kraftverket og for staten. Det ville ha gjort det langt vanskeligere å planlegge nye nødvendige utbygginger, og det ville ført til kritikk fra internasjonale organisasjoner for brudd på menneskerettighetene.
Også samiske miljøers tillit til staten står på spill. Slik saken nå står er det bare en gruppe som er tapere. Det er de som gjennom sine demonstrasjoner medvirket til at saken ble løst. I stedet for straff burde de få samfunnets takk.
I vårt system er det bare påtalemyndigheten som kan ta avgjørelse om ikke å forfølge et lovbrudd. Uansett om påtalemyndigheten er uenig i meddommernes frifinnelse av demonstrantene, har den mulighet til å vise storsinn og la nåde gå for rett.
Vi må ikke forfølge og straffe selv ulovlig sivil ulydighet. Amnesti til utøvere av sivil ulydighet er ikke uten sidestykke hos oss.
I 1927 fikk et knapt flertall på Stortinget presset gjennom en lov som ga regjeringen fullmakt til å gripe inn i arbeidskonflikter med tvungen voldgift. Samtidig innførte det nye regler i arbeidstvistloven som utvidet og skjerpet straffansvaret for deltakelse i og oppfordring til ulovlig streik. Det gjorde fagforeningene økonomisk ansvarlige for tap arbeidsgiver led som følge av aksjonen.
Straks etter at voldgiftsloven trådte i kraft, ble alle større konflikter løst ved tvungen voldgift. Bare i virksomheter med et lite antall arbeidere lot regjeringen arbeiderne gå til streik.
I 1928 brukte regjeringen loven til å hindre arbeidskonflikt i bygningsindustrien. Bakgrunnen for konflikten var tarifforhandlinger våren 1928 i bygningsindustrien og de grafiske fag.
Arbeidsgiverne sa opp tariffavtalene. De krevde redusert lønn og kortere ferie i bygningsindustrien. Det kunne ikke fagforeningene akseptere. Arbeidsgiverforeningen varslet plassoppsigelse da partene ikke kom til enighet, og mekling førte ikke frem.
Fagforeningene mente at regjeringen misbrukte fullmakten den hadde fått i loven. Her sto ingen vesentlige samfunnsinteresser på spill, det dreide seg om en relativt avgrenset konflikt i bygningsindustrien og den grafiske industri, og selv her berørte konflikten bare ca. en firedel av arbeidsgiverne.
At konflikten var for liten til å begrunne voldgift, var en oppfatning som hadde støtte på Stortinget, også fra representanter fra Venstre og Bondepartiet, i alle fall i ettertid.
Tusenvis av borgere trosset åpenlyst loven ved å sette i gang en kronerulling til inntekt for arbeidere som var engasjert i en ulovlig streik. Dette var et klart og bevisst brud på de nye straffebestemmelsene.
Politiet og påtalemyndigheten reagerte raskt med å raide aviskontorer og utstede bøter i hundrevis. Hundrevis av saker ble brakt til domstolene der folk ble dømt for deres trass.
Konflikten ble avsluttet etter et forlik i Arbeidsretten, der formannen Paal Berg tok det uvanlige skrittet å legge til rette for et forlik i stedet for å erklære aksjonen ulovlig. Dette sikret i realiteten en seier for arbeiderne og voldgiftslovens bortgang. Like etter innrømmet lovgiverne at loven hadde gått for langt, og utstedte amnesti for alle som var dømt.
Dette var en situasjon som kunne ha eskalert. Flere har observert at ordnede forhold mellom arbeidslivets parter og selve det demokratiske system sto på spill i mellomkrigstiden.
Det kunne ha gått galt, slik det gjorde i flere andre europeiske land som endte med autoritære regimer.
Konflikten rundt voldgiftsloven dempet seg etter en rekke kloke valg hos myndighetene og domstolene. Den drivende kraft var likevel den store folkelige motstanden mot lovgivningen, som viste seg blant annet ved at tusener trosset straffebudene i protest mot voldgiftsloven.
At lovgiveren viste storsinn ved å gi lovbryterne amnesti, la grobunn for det gode tillitsforholdet vi har i dag mellom myndigheter og borgere.
Staten viste gjennom det sin styrke, men også respekt for menneskeverdet hos de, som ut fra sin samvittighets skyld, måtte bryte loven for å vise uretten i de handlinger staten var i ferd med å begå.
Samfunnet vil komme styrket ut av det om vi kan vise det samme storsinn igjen overfor de som demonstrerte mot statens menneskerettighetsbrudd i Fosen.
(Hans Petter Graver er aktuell med boken Tukthuslovene: Sivil ulydighet og trusselen mot rettsstaten.)
