Ansiktsbilde av Ina-Theres Sparrok med fjell og snø i bakgrunnen

INA-THERES SPARROK: 22-år gamle Ina-Theres Sparrok jobber i reindriften på heltid. Her får hun snakket sitt førstespråk daglig. Reindrift fungerer aller best på samisk.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

«Vakre er de ikke»

Samer har blitt kalt stygge, dumme og illeluktende. Nå skal Norge ta oppgjør med fortiden og den brutale fornorskningstiden.

Avisutklipp fra 1908 fra avisa Nordlys om lapper

«VAKRE ER DE IKKE»: Dette skrev ingen ringere enn forfatteren Johan Falkberget (1879-1967), som også var journalist og stortingspolitiker, i avisa Nordlys den 25. juli 1908: «(...) Dette folk står nok på et meget lavt kulturstandpunkt. (...) De er som de andre lapper, lavvoksne og hjulbente. Vakre er de ikke. Det er synd at si.»

Foto: Skjermdump fra avisa Nordlys fra 1908

Allerede, bare 22 år gammel, eier hun sin egen reinflokk. Sørsamen Ina-Theres Sparrok har aldri vært i tvil om hva hun vil.

Å drive med reinsdyr er det hun lever for, og av. Naturen og reinsdyrene er ikke bare en del av henne, det er henne.

Hun føler på at kunnskapen om samer er liten. Få vet om samer. Færre vet om sørsamer.

– Da jeg gikk på videregående kom det en norsklærer bort til meg, og spurte om jeg bor i lávvu når jeg reiser hjem i helgene. Denne læreren hadde undervist i 50 år, og i tillegg skrøt han av at han underviser elevene sine om samisk kultur, forteller hun.

Morsmålet til Ina-Theres er sørsamisk. Et språk bare 500 personer snakker. Hun tilhører en minoritet i minoriteten.

– Så da lurer jo jeg på da, hva er det han sier når han underviser i samisk kultur? Spesielt siden han måtte spørre meg om jeg bodde i lávvu?

Denne episoden mener hun vitner om at kunnskapen om et av de mørkeste kapitlene i norsk historie er nærmest fraværende. Det mørke kapittelet er fornorskningstiden.

En offisiell politikk som skulle viske bort det samiske i Norge.

De er som de andre lapper, lavvoksne og hjulbente. Vakre er de ikke. Det er synd at si.

Forfatter og journalist Johan Falkberget / Nordlys, 20. juli 1908

«Det herreløse land»

Det bærer oppover en smal, grå grusvei. Med seg i bilen har hun hunden sin – Frijme.

Tenningen skrus av. Tikkingen fra bilmotoren stilner. Lyden av brusende bekker og vinden som suser mellom fjellene er de eneste lydene som blir igjen.

Eller ikke de eneste.

Ina-Theres Sparrok foran en foss sammen med hunden sin Frijme

GJETEREN OG HUNDEN: Ina-Theres Sparrok (22) sammen med hunden sin Frijme. Når hun ikke er på jobb, så er hun blant annet en ivrig elgjeger.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

De rolige skrittene til føtter, føtter som har gått her siden de kunne ta sine første steg, knitrer på grusveien.

22-åringen går i et av områdene, som av blant annet forfatteren Knut Hamsun, ble kalt «det herreløse land». For samene var i øvrighetens øyne aldri herrer i det som de så på som sine egne områder.

– Over de fjellene der driver vi reinen hver vår. Det har vår familie gjort i generasjoner, forteller Ina-Theres. Hun peker mot fjellene i Gaelpie, et område som på norsk er kjent som Kalvvatnet.

Navnet sier seg selv. Det er her reinen kalver.

Vi er godt inn i juni, men her, helt nord i Nord-Trøndelag, nesten i Nordland, er det fortsatt snø. Over én meter flere plasser. Kalde fosser renner nedover nakne avrundede fjell og steiner.

For å ferdes her, må man vite hvor man skal sette foten.

Hamsuns ord om at dette er herreløst land synes samene i området blir litt feil. For det er her reinkalvene deres vokser seg store om våren og sommeren. Noe de har de gjort i hundrevis av år.

Den samiske rase hører, som man vet, til de inferiøre eller laverestående råser.

Nils Pettersen Lagli, skribent for flere store norske aviser / Nordlands Avis 20. august 1929

Kampen mot 200 meter høye kjemper

Stillheten kler Ina-Theres godt. Hun har en rolig fremtoning, og et blikk som vitner om at det er tanke bak det hun sier. Hun er også en ekte fighter.

For nettopp her har hun utkjempet en kamp.

En kamp for overlevelse. Overlevelsen av hennes, og hennes beitedistrikt Voengelh Njaarkes, kultur, levesett og språk.

Tørkakjøtt og samisk kniv

TØRKET REINKJØTT: Hjemme hos Ina-Theres og foreldrene hennes, er det tørket reinkjøtt på kjøkkenbenken. Tørket reinkjøtt er en kjær vårkost i samiske hjem.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Kampen var mot 72 vindmøller, som skulle danne en ring rundt Kalvvatnet. NVE hadde allerede gitt konsesjon. Bare godkjennelsen fra Olje- og energidepartementet manglet.

Reineierne i reinbeitedistriktet Voengelh Njaarke, Sametinget, Naturvernforbundet og Norske Reindriftsamers Landsforbund var alle imot vindparken. Unge, rolige Ina-Theres i front.

De over 200 meter høye vindmøllene skulle ruve over de vakre fjellene. Til sammenligning er Frihetsgudinnen som ruver på havnen i New York «bare» 93 meter høy, under halvparten av vindmøllene.

– Det er faktisk kun her det er mulig å flytte med reinen, og vindmøllene ville gjort det umulig.

Naturbilde av en liten fjellelv i Gaelpie-området

GAELPIE: – Jeg har vært oppe på Kalvvatn-område og sett noe så fint at det er ikke mulig å lage et tempel som er finere enn det. Det har sametingsrepresentant Beaska Niillas (NSR) sagt om Gaelpie.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

I fire år kjempet de med ord og appeller.

Vindparken ville sannsynligvis betydd slutten for reindrifta her. I de sørsamiske strøkene finnes det ingen bygder der samisk er hovedspråk. I Finnmark har man både Karasjok og Kautokeino, der hovedandel er samisktalende innbyggere.

Det er i reindrifta at sørsamene får snakket samisk daglig. Reindrifta i sør er derfor ikke bare en viktig kulturbærer, men bærebjelken for det sørsamiske språket.

På sørsamisk beskrives naturen og været helt presist. Om det for eksempel har snødd over noe, så finnes det et ord for det – lïgkedadtedh.

– Om vindmøllene hadde kommet, så hadde vi ikke kunnet pratet samisk. Det er i reindriften at språket er rikest, og samisk er arbeidsspråket vårt.

Språk og kultur skulle utryddes

Sør-Sápmi er der samene bodde sør i Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag og Hedmark. Disse områdene regnes for å være der fornorskningen var hardest i Norge.

Men det er også sørsamene folk flest vet minst om, når det kommer til samer. Om det snakkes om samer er det Finnmark det dreier seg om.

Den norske stats fornorskningspolitikk pågikk offisielt i godt over 100 år. Fra ca. 1850 til ut på 1980-tallet noen steder.

Men det startet lenge før det.

Under kristningen av de nordligste områdene i Norden på 1500-tallet skulle den samiske naturreligionen utryddes.

På 1600-tallet var det heksejakt. Noaider (samiske sjamaner red.anm.) ble brent på bålet.

De hellige trommene med bilder av urgamle samiske guder ble samlet inn og tilintetgjort.

I 1902 kom en ny jordsalgslov som gjorde at samer ikke kunne eie jord eller hus. Både samene selv, og stedene måtte ha norske navn. Dette hadde sammenheng med at norske myndigheter fryktet at Norge skulle miste områder til Finland og Russland.

Sør i landet fikk nordmenn eie både hus og eiendom, som etter hvert gjorde at flere kunne tjene seg rike på sin eiendom. Dette var umulig for en same.

I sosialdarwinismens ånd slo raseforskere fast at samer var en underlegen rase. De bevisførte forskningen sin med skallemålinger. I 1945 falt nazismen sammen, og raseteorier fikk mindre kraft.

I nyere tid, så sent som på 1960- til 80-tallet, var det forbudt for barn å snakke samisk på skolen. Men også i andre offentlige sammenhenger.

Samene skulle bli «gode nordmenn».

Samisk språk og samiske navn var ikke noe som passet inn i den ferske nasjonalstaten Norge.

Fornorskningspolitikken er offisielt over. Sametinget er opprettet. Det blir gjort tiltak for å gjenopplive og bevare de samiske språkene.

Rettsmøte med reineierne i Riastdistriktet i 1923

TIL RETTSMØTE i 1923: Reineierne i Riastdistriktet har møtt opp til rettsmøte. De mente at de hadde fått urettmessige erstatningskrav fra setereiere. Senere tapte de saken.

Foto: Brukt etter tillatelse fra Sverre Fjellheim / Lars Danielsen

Dette til tross, mange mener fornorskningen fortsatt har et kaldt grep om samfunnet.

Det store trykket fra kraftnæringen og mineralnæringen gjør at stadig flere deler av det «herreløse landet» forsvinner. Villmark blir borte. Samisk reindrift må gi fra seg områdene der reinsdyrene beiter og kalver. Dette mener sørsamene er fornorskning via arealinngrep.

Nå debatteres det hvorvidt fornorskningspolitikken og dens konsekvenser skal gjennomgås mer grundig.

Bak kulissene

Men det har vært et politisk spill i kulissene den siste tiden.

En dragkamp mellom regjeringen og Sametinget, samenes folkevalgte organ. Sametinget ønsker en statlig drevet granskingskommisjon som skal granske konsekvensene av fornorskningen.

For på den måten finne ut hvordan fornorskningen fra tidligere tider fortsatt i dag påvirker det norske samfunnet.

Men en regjeringskommisjon var ikke noe regjeringen ville ha. Istedenfor en bredt sammensatt kommisjon, skulle arbeidet skyves over til en lavere politisk instans. Til Sametinget, som ikke har penger til å drifte granskingen.

Inger Eline Eriksen Fjellgren, Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø møte i gangen på Stortinget

GLADE: Sametingsråd Inger Eline Eriksen Fjellgren møter SVs stortingsrepresentanter Torgeir Knag Fylkesnes og Kirsti Bergstø på Stortinget. Sammen har de jobber for å få til en statlig granskingskommisjon.

Foto: Sámediggi/Sametinget

Det var Sosialistisk Venstreparti (SV), representert ved Kirsti Bergstø og Torgeir Knag Fylkesnes, som foreslo at Stortinget skulle opprette en «sannhetskommisjon om fornorskningspolitikk og urett begått mot det samiske og kvenske folk i Norge».

– Man trenger en sannhetskommisjon for å få frem stolthet, og fjerne skam, mener Kirsti Bergstø (SV).

Bergstø kommer fra den lille samiske kommunen Nesseby i Finnmark. Hun mener det norske og det samiske samfunnet har behov for å forsones, og at en granskingskommisjon er den rette måten å gjøre det på.

– Man må få avdekt konsekvensene av fornorskning som lever videre også i dagens mentalitet. I de strukturene samfunnet vårt er bygget på i synet på hverandre, fordi det er jo det som er med på å forme hverdagen vår og oppfatningen av oss selv, sier Bergstø.

Nå har regjeringen og kommunalminister Jan Tore Sanner lidd et knusende nederlag.

Deres nei, er snudd til et rungende ja hos de andre partiene. Nå sitter bare Fremskrittspartiet og Høyre alene og sier nei.

Denne uken sa et bredt stortingsflertall ja til en slik granskingskommisjon.

– Jeg føler vi har tatt et viktig steg både for det samiske og kvenske miljøet. Men også som stat, for dette er et dypt spørsmål for staten Norge, sier SVs Fylkesnes.

Raseforskere målte bestemors skalle

En som ikke er i tvil om at det er behov for en sannhetskommisjon, er Sverre Fjellheim. En stolt Røros-same. Også dette en del av det sørsamiske området, ikke så langt sør for Ina-Theres Sparrok.

Sverre har et koselig hjem, bare noen få kilometer fra Røros sentrum. Inne dufter det nystekte vafler. I bakgrunnen høres klokkeklar sørsamisk joik. Marja Helena Fjellheim Mortenssons nye album.

Ina-Theres er ung, og kjenner på kroppen hvordan situasjonen er i dag. Sverre er 80 år og godt voksen. Han har en kiste full av minner direkte fra den groveste fornorskningstiden.

Blant dem – bilder som har brent seg i minnet.

Sverre Fjellheims familie tok rasebiologene ekstra interesse for. Samer hadde såkalte «kortskaller», og det skulle dokumenteres at de ikke var like utviklede mennesker som nordmenn generelt.

– Det her er min mor, og hun som raseforskeren måler skallen på er min bestemor, sier Fjellheim. Han viser fram et bilde på datamaskinen sin. Et bilde der en mann har et måleinstrument rundt hodet til en samisk kvinne.

Sverre Fjellheim viser frem over 100 år gamle dokumenter

GAMMEL DOKUMENTASJON: Sverre Fjellheim (80) har en gammel kiste etter sin oldefar Paul Johnsen. Kisten er full av over 100 år gamle kvitteringer og erstatningskrav. – Her er beviset, sier Sverre.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Hva tenker du om at de målte skallen til bestemoren din?

Fjellheim gård med Fjellheim-familien i forgrunnen

FJELLHEIM GÅRD: Sverre Fjellheims forgjengere startet med småbruk, som tillegg til reindrift. Bildet er sannsynligvis fra 1920. Fra venstre: Paula Paulsen, senere Fjellheim (mor til Sverre Fjellheim), Anders Paulsen (bestefar til Sverre Fjellheim), Sara Paulsen (bestemor til Sverre Fjellheim), og Lisa Paulsen, senere Løkken (tante til Sverre Fjellheim).

Foto: Etter tillatelse fra Sverre Fjellheim / Fotograf sannsynligvis Lars Danielsen

– Jeg lurer mer på hva hun tenkte på, svarer han. Han kan ikke annet enn å le av den vanvittig absurde situasjonen bestemoren befant seg i. De målte jo lungekapasiteten hennes også, legger han til.

Han er 80 år gammel, og er overraskende god med datamaskin. Han skaffet seg sin første datamaskin allerede tidlig på 80-tallet. Hukommelsen er upåklagelig.

For smart til å være same – er noe Sverre er blitt beskyldt for. Fjellheim-familien var for intelligente til å være urfolk. Det mente iallfall Rørosbygdene skogeierlag, så sent som i 2009.

Skogeierlaget ville stoppe arbeidet med Samerettsutvalget, og skrev i den forbindelse et brev til stortingspresidenten. Der la de til grunn at den internasjonale konvensjonen som skal beskytte urfolk (ILO-169), ikke kunne gjelde samer, og iallfall ikke Fjellheim familien.

Fjellheimene måtte i stedet sammenlignes med Thor Heyerdahl, både når det gjaldt intelligens og utseende. Skogeierlaget mente Fjellheim-familien måtte gentestes.

– Yngvar Nielsen (norsk historiker på 1800-tallet. Red.anm.) sa at Røros-lapper er selv til lapper å være, laverestående og meget skittenferdige. Så da jeg så hva skogeierlaget hadde skrevet, holdt jeg på å ramle av stolen. Det er jo ren rasisme, men du må jo le, sier Sverre.

De som hadde skrevet høringsbrevet trakk det senere tilbake. Ifølge Adresseavisen 20.03.2009 så trakk også samtlige av styremedlemmene seg, og de øvrige medlemmene i skogeierlaget hadde ikke blitt opplyst om brevet.

Det avgåtte styret i skogeierlaget måtte også gå til offentlig beklagelse av uttalelsen.

Daværende styreleder uttalte til Adresseavisen at han kunne beskyldes for solospill i forbindelse med høringsuttalelsen, og ba om å bli trodd på at han ikke hadde det ment det slik at samer ikke kan ha høy intelligens og god utdannelse.

Sverre fikk aldri lære samisk. Da han og hans lillesøster ble født var andre verdenskrig nært forestående. Samisk var enda mindre verdt nå. Raseforskningen hadde kommet langt.

Foreldrene tok ikke sjansen på å lære samisk til de to yngste.

– Vi er fem søsken. De tre første søsknene mine de hadde nok samisk som førstespråk. Men vi to siste fikk bare lære norsk. Det var bare problemer med samisk.

– Det er et savn. Du har jo tapt noe, legger han ettertenksomt til.

Skallemåling av sørsame på Røros i 1922

SKALLEMÅLING: Rasebiolog og forsker Jon Alfred Mjøen måler hodeskallen til Sverre Fjellheims bestemor Sara Paulsen i 1922. I tillegg på bildet ser vi hennes døtre Paula (Fjellheim) og Lisa (Løkken), i tillegg til Morten Mortensen. Mjøen mente blant annet at mennesker med «uønskede arveanlegg» ikke skulle få anledning til å formere seg.

Foto: Bilde brukes med tillatelse fra Sverre Fjellheim / Windern Biologiske Laboratorium

Samene ble presset til å bli tiggere

Bergverksbyen Røros. Vakre gamle hus. Mange søte små kafeer. Temperaturen og klimaet er betraktelig kjøligere enn i frodige Gauldalen.

I bysentrumet er det ikke mye som tilsier at dette er midt i et samisk område.

Både klimaet og viddelandskapet er som skapt for reinsdyr. Allerede før kobberverket ble etablert i 1644, var det flere samebyer her. Men den nye gruveindustrien førte til enorme endringer.

– Problemene her begynte allerede på 1600-tallet. Det ble et stort industrisamfunn som følge av kobberdriften, og det var problemer med å skaffe mat til alle disse menneskene. Da etablerte kobberverket seterbruk inn i de samiske områdene her, forteller Fjellheim.

Sverre Fjellheim har tatt et dypdykk inn i Røros-samenes historie, og har forfattet historieboken «Gåebrien Sijte», som også er navnet til reinbeitedistriktet familien hans tilhører.

Reinsdyrsstatuen i Røros

BERGSTADEN: Denne reinbukken vokter over kobberverket på Røros. Under statuen står det at da denne reinbukken ble skutt så sparket den fram kobbermalm i bakken, og at det var derfor bergstaden ble til.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Etter at han hadde publisert boken, mottok han Røros-kommunes kulturpris.

Fjellheim forteller en brutal historie. Der samene ble presset ut av sine områder. Enorme erstatningskrav mot samefamiliene. Og en endeløs rekke med rettssaker.

– Min oldefar drev rettssaker hele sitt liv, og tapte alle. Det var ikke så rart heller, for han hadde jo ingen lover som støttet hans rettigheter. Det siste året han levde, tapte han to, og da var han over 80 år. At han ikke ga seg er jo helt utrolig.

Finnveta i Røros

RØROS-SENTRUM: I sentrum av Røros er det ikke mye som vitner om at dette er et samisk område. Her fra gata Finneveta. NRK skrev tidligere i artikkelen at navnet kommer av ordet «finn», som ble feilaktig brukt om samer. Det stemmer ikke, da Finneveta er oppkalt etter Finnegård, som tilhørte familien Finne.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK

Erstatningene gikk ut på at de som hadde setre kunne kreve erstatning av reindriftssamene, for beitingen reinen stod for. Både i inn- og utmark.

Hans oldefar Paul Johnsen måtte til sammen betale et beløp som i dagens verdi ville tilsvare hele 1,7 millioner kroner.

Oldefaren klarte likevel å overleve i reindrifta. Det var 10–12 samiske familier som drev reindrift her i 1850. Dem gikk dessverre mye verre med.

– I 1889 var det bare en reineier igjen, de andre var utarmede og fattige. Og de som måtte ut av reindrifta fikk det veldig vondt og vanskelig.

– Det var slik at de søkte støtte i fattigvesenet, men det fikk de ikke. For å få slik støtte måtte de ha bodd sammenhengende i minst to år i samme område. Og dette var nomader, så det var nesten ingen som hadde bodd på samme sted sammenhengende så lenge.

Dermed endte svært mange av Røros-samene opp som tiggere.

Det hadde skjebnesvangre konsekvenser for det samiske språket i Røros.

– I 1940 var det bare to-tre familier som kunne samisk, forteller Fjellheim.

– Det glemte folket

Hamsun kalte områdene der «lappene» bodde for herreløse.

Forfatteren Kaare Vennerød ønsker å fortelle den samiske historien på en ny måte. I skjønnslitterær form. Vennerød er fra Vestfold, og begynte å jobbe med ideen før granskingskommisjonen ble en sak på Stortinget.

Han har fulgt den samiske utviklingen tett, og har jobbet i det norske byråkratiet i en mannsalder. Etter Alta-aksjonen der samene samlet seg om saken mot å demme opp Alta-vassdraget, så skjedde det en utvikling i samepolitikken i Norge.

Etter hvert fikk man egne lover som skulle beskytte samiske interesser. Samenes eget folkevalgte organ – Sametinget, ble opprettet.

Men det har ikke bare vært positivt mener Vennerød.

– Mye av det har vært positivt for styrkingen av det samiske, men samtidig har det også ledet til at bevisstheten og interessen for det samiske har blitt svekket i det norske folket, mener Vennerød.

Kaare Vennerød ved elvekanten

REISER I SÁPMI: Forfatter Kaare Vennerød (70) reiser i samiske områder og dokumenterer folks følelser vedrørende fornorskning.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Han mener at opprettelsen av institusjonene har ført til at det norske folk, sammen med staten har glemt fornorskningstiden.

– De samiske institusjonene har blitt en sovepute for norske myndigheter, man har glemt at disse institusjonene hadde et grunnlag i en meget vanskelig fortid – Fornorskningen av samene gjennom århundrer.

Vennerød fikk med bakgrunn i det lysten til å skrive det han kaller «Den samiske fortellingen».

– Jeg ønsker at bevisstheten rundt samenes historie skal tilbake. Slik at vi sammen kan både interessere oss for, være stolte av, og være med på utviklingen og videreutviklingen av den samiske kulturen.

Han er glad for at Stortinget har besluttet å opprette en kommisjon for å granske fornorskningstiden.

– Jeg var til stede under høringen på Stortinget, og tillot meg å si at samene er glemt. Samenes positive rolle for norsk kultur må frem. Jeg er glad jeg bor i et land hvor vi har samiske tradisjoner, og vi må jobbe for at vi beholder og viderefører den samiske kulturen.

FN-anbefaling: – Norge, gjennomfør gransking

I Canada har staten gjennomført en sannhets- og forsoningskommisjon i forbindelse med internatskolene. Urfolkenes barn i Canada ble utsatt for gjentatte overgrep under en hard assimileringspolitikk i skolene.

Victoria Tauli-Corpuz

URFOLKSKEKSPERT: FNs spesialrapportør for urfolkssaker har flere ganger uttalt seg kritisk mot de norske, svenske og finske regjeringenes beslutninger i arealsaker.

Foto: Mattis Wilhelmsen / NRK

Arbeidet pågikk fra 2008-2015, og førte til endringer i både barnevern, utdannelse, helse og rettssystem i Canada.

FNs spesialrapportør for urfolk, Victoria Tauli-Corpuz, anbefaler også Norge å gjennomføre en granskingskommisjon. FN-toppen tilhører kankanaey-folket på Filipinene.

Hun har ansvaret for å gi råd til nasjonalstatene når det kommer til saker som berører urfolk.

– Det vil gjøre konsekvensene av fornorskningspolitikken mer synlig. Samtidig vil man ved en grundig analyse kunne se om assimileringspolitikken fortsatt påvirker regjeringens behandling av samer i dag, skriver Tauli-Corpuz til NRK.

Hun mener at granskingsarbeidet vil gjøre at gjenlevende fra fornorskningstiden, og deres etterkommere, vil få mulighet til å lege sårene.

– Det vil også kunne føre til at man får en forsoning mellom samer, kvener og staten.

Spesialrapportøren legger til at det er viktig at kommisjonen får jobbe selvstendig, og får nok ressurser til å gjennomføre arbeidet.

Vant mot vindmøllene

Gammel avisartikkel om samer og lapper fra Nordlandsavia

LAVERESTÅENDE: Dette skrev folkeminnesamler og skribent, Nils Pettersen Lagli (1861–1954) i Nordlands Avis den 20. august i 1929: «(...) Den samiske rase hører, som man vet, til de inferiøre eller laverestående raser. (...)»

Foto: Skjermdump fra Nordlands Avis fra 1929

Søsteren til Ina-Theres Sparrok er Lene Cecilia Sparrok. Hun har hovedrollen i filmen «Sameblod». En film som handler om nettopp den harde assimileringspolitikken mot samene. Den utspiller seg i Sverige, der samene fikk omtrent samme behandlingen som i Norge.

Hun har vunnet flere internasjonale priser for rollen sin som samen Elle Márjá, som må leve med den store skammen over å være same.

– Jeg pleier å si, at jeg vant en pris i Tokyo, men å vinne Kalvvatnet-saken var mye mye bedre. Jeg har aldri hatt en så god følelse før, sier Lene Cecilia Sparrok.

Lene Cecilia Sparrok i sommerkofte foran en hvit vegg

SKUESPILLER OG REINDRIFTSSAME: Lene Cecilia Sparrok (20) spiller i filmen «Sameblod». Der handlingen utspiller seg midt i fornorskingstiden på 1900-tallet. Hun er klar på at fornorskningen fortsatt eksisterer, men i en annen form.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Sammen med de andre reindriftssamene i Nord-Trøndelag og sørlige deler av Nordland, vant søstrene mot vindmølleparken i fjor.

Etter press fra Voengelh Njaarke og Sametinget, la departementet vekt på at området var viktig for opprettholdelse og videreføring av den sårbare sørsamiske kulturen og språket.

Og bestemte på bakgrunn av internasjonal lov at det ikke kunne utbygges mer i Kalvvatnet.

Det gir søstrene tro og håp.

– Å vinne denne kampen gjør at man får tro på fremtiden, nå har jeg troen på å vinne andre kamper også.

For selv om de vant, så er fortsatt Europas største vindmøllepark i emning i et annet samisk område. Nemlig Fosenhalvøya i Sør-Trøndelag.

– Det er en kamp som vi støtter.

Sammen er de to unge søstrene delegater i Norske Samers Reindriftsforbunds (NRL) landsmøte. De følger ivrig med, og vil ikke gå glipp av noe av det som skjer her.

Som søstre ofte er, så er de ganske forskjellige. Ene mørk, andre lys, men begge er stae og modige på hver sin måte.

Søstrene Lene Cecilia Sparrok og Ina-Theres Sparrok under NRL-møte

SØSTRENE SPARROK: Lene Cecilia Sparrok (t.v.) og Ina-Theres Sparrok samler kunnskap og krefter under Norske Samers Reindriftsforbunds landsmøte i Trondheim.

Foto: Carl-Gøran Larsson / NRK

Der Lene Cecilia taler rett fra leveren, så har Ina-Theres en litt mer forsiktig måte å si ting på.

Fra å være redde for å si at de var samer på videregående skole, er de nå svært bevisste.

– Jeg kan kjenne stoltheten av å tilhøre et folk, og ha en identitet som en sørsame eller same, noe som ikke Elle Márjá (hovedpersonen i filmen «Sameblod» red.anm.) hadde. Hun hadde en stor skam. Den gang var det ikke akseptabelt å være samisk. Det var bare en skam. Da var man en lavere rase enn resten av befolkningen, sier Lene Cecilia.

– Sår kan ikke leges om man stadig får nye sår

Ingen av de to er i tvil om at fornorskningen fortsatt finnes. I en annen form.

– Det kan jo være mange samer som ikke tør å si at de er same. Fordi man er redd for å bli sett på som annerledes. Det er jo som en fornorskning det og. Jeg mener at ingen same skal behøve å føle at de ikke skal kunne si at de er samisk, sier Ina-Theres.

– Når myndighetene vil ta arealer fra distriktene så blir reindriftssamenes områder mindre. Jeg vil si at det er fornorskning, for da tar man noe fra noen. Og noen distrikt vil ikke kunne fortsette om de mister arealer, sier Lene Cecilia.

Begge ønsker en gransking av fornorskningstiden velkommen.

– Man må ha bitene på plass for å komme videre. Når jeg har reist i forbindelse med filmen «Sameblod», har jeg lagt merke til at ute i verden er det ingen som har visst om denne historien. Alle tror at Norge og Sverige har vært så snille mot sitt eget urfolk. For de har sett at Norge og Sverige har vært så snille mot urfolk i resten av verden. Så det er riktig og bra å få fram hvordan Norge og Sverige har vært mot sitt eget urfolk – samene, mener Lene Cecilia.

Heller ikke 80 år gamle Sverre Fjellheim er i tvil.

– Det er jo noen sår som aldri leges hvis man stadig vekk får nye sår. Og det er jo noe som heter og at det å fortrenge, det er vanskelig å leve med. Det bærer man på en måte med seg bevisst eller ubevisst, sier han og ser ut av vinduet, med et tankefullt blikk.

Granskingskommisjonen skal snart i gang. Nå gjenstår bare å finne mandatet for kommisjonen, altså å finne hvilke deler av fornorskningshistorien som skal granskes.

Sørsamene har ofte følt seg glemt i saker som angår samer. At de er blitt en minoritet i minoriteten. Nå frykter de, som kanskje opplevde fornorskningen hardest, at de kan ende opp med å ikke være en del av kommisjonsarbeidet.

Samer blir ofte beskyldt for å sette seg i en offerrolle. Dette har blitt brukt som argument av motstanderne av kommisjonen. Det kjenner hverken søstrene Sparrok eller Fjellheim seg igjen i. De er stolte, og en offerrolle føles urettferdig.

Historien må fortelles slik den faktisk var. De ble forsøkt fortiet. Kulturen deres ble forsøkt tilintetgjort.

– Vi er her fortsatt. Vi er ikke ofre. Vi er overlevende.

Ina-Theres Sparrok sitter på trappa til huset sitt, med kofte hengende på husveggen i bakgrunnen

HJEMME: Ina-Theres sitter på trappen sin utenfor familiehuset i Namsskogan. Hun er glad for at flere unge sørsamer lærer seg sørsamisk.

Foto: Dragan Cubrilo / NRK