Sametingets politikere uttrykker en overraskelse over det som fremkommer i meningsmålingen om Sametingets fremtidige myndighet. Sametingspolitikere daglig arbeider med å fremme samiske interesser, og økt myndighet er en målsetting for å oppnå resultater.
- Les også:
At oppslutningen i en meningsmåling ikke er større, overrasker nok derfor. Meningsmålingen er basert på innmeldte i Sametingets valgmanntall, altså et aktivt valg gjort av den enkelte.
- Les også:
En innmeldelse i samemanntallet behøver nødvendigvis ikke å bety at man har et klart ønske om øke Sametingets generelle innflytelse på alle samfunnsområder.
En innmelding kan for mange være det aktive skrittet man tar for å uttrykke sin identitet som same. Derfor burde det ikke overraske at meningene er delte om Sametingets politikk og strategier.
Sp ønsker økt myndighet
Tallene er interessante på mange måter. Det går et klart skille mellom partier basert på norske moderpartier og de andre partiene. Unntaket her er Senterpartiet (Sp), hvor hele 83% ønsker økt myndighet. Et klart flertall i AP vil ikke ha økt myndighet - eller er i hvert fall usikre - mens 62% av NSRs velgere ønsker økt myndighet.
Det er verdt å merke seg at prosentandelen av NSRs velgere som ikke ønsker økt myndighet er på 28%, et relativt høyt tall. Árjas velgere deler seg i dette spørsmålet, det samme gjør Flyttsamelistas velgere.
Et interessant spørsmål å stille er hvorvidt Sps velgere ønsker økt myndighet er begrunnet med hensyn til jordbruksnæringen, som tradisjonelt er et svært viktig politikkområde for Sps velgere. Rammevilkårene for jordbruksnæringen i samiske områder får kanskje ikke de resultater i jordbruksoppgjørene med staten, og Sametinget blir sett på som en viktig støttespiller i å få bedre rammevilkår.
På den annen side har reindriftsnæringen ikke ønsket økt myndighet fra Sametingets side i forhold til næringen. Her ønsker man å forhandle direkte med staten.
Sametinget bremsekloss eller utvikler?
Hvis spørsmålene i meningsmålingen hadde vært formulert annerledes, eller delt opp i ulike politikkområder, så ville muligens prosentandelene fordelt seg annerledes. Et generelt spørsmål om økt makt og myndighet til sametinget tar ikke hensyn til nyansene på hvilke områder folk mener Sametinget bør få økt myndighet, og på hvilke områder man er mer tilbakeholden. Dette skillet ville sannsynligvis bli mer synlig for eksempel i næringsspørsmål.
Sametinget blir ofte beskyldt for å være en bremsekloss i utviklingen av næringer - da spesielt de såkalte «nye» næringene: gruvedrift, oppdrett, energiutbygging - og mange vil nok ikke ønske et Sameting med stor myndighet på disse spørsmålene.
Det er fristende å tro at i spørsmålet om myndighet (eller makt, slik det ofte sies i den offentlige debatt), vil en andel av velgerne skille mellom de «harde» samfunnsektorer - næringer som eksempel, og de «myke» sektorene - språk, kultur, opplæring.
Klarer man å påvirke hverdagen?
De norske partienes store andel av velgere som ikke ønsker økt myndighet kan forklares med at de har stor tiltro til at samiske interesser kan fremmes og ivaretas uten at Sametinget behøver å få økt myndighet – kanskje bunnet i en ideologi om at det er staten og systemet som bør ha hovedansvaret for ivaretakelsen av de samiske interessene, og at disse interessene må veies opp mot andre generelle samfunnsinteresser.
Meningsmålingen viser de ulike ideologiske ståstedene for Sametingets reelle rolle som en politisk institusjon.
En annen viktig motsetning som fremkommer i meningsmålingen er at flertallet ikke oppfatter at Sametingets vedtak har direkte betydning for de i hverdagen. Det sier vel mer om hvem i realiteten som legger premissene i viktige saker som handler direkte om folks hverdag.
Der bør Sametinget ikke være den fremste skyteskiven, men tallene viser hvor viktig folks hverdag er for velgerne. En økt innflytelse bør forankres nettopp i den, og kommunikasjonen mellom velgere og Sametinget blir desto viktigere.
