Anastasia opplevde tvangsflytting to ganger, men det var mennene som fikk det verst

Historien om Anastasia Mozolevskaia (1935-2015) er også fortellingen om samene på Kolahalvøya i Russland.

Dette stolte folket har opp gjennom tidene gått gjennom mange prøvelser.

– Vinterboplassen på innlandet og fødestedet til Anastasia Mozolevskaia, Taall`v syjjt (Semiostrovie), ble lagt ned da hun var tre år gammel. Alle måtte flytte til sommerboplassen Ársjohka (Varzino) ved kysten, forteller forskeren Jelena Porsanger.

• Les også: Fraktet bomber med rein og slede

Tvangsflytting

Mozolevskaia var en anerkjent kildinsamisk duodji-utøver og ildsjel innen revitalisering av håndverkstradisjoner.

Nå er hun høyaktuell fire år etter sin død.

I forrige uke ble en utstilling om hennes liv og arbeid åpnet i Karasjok i Finnmark.

– Anastasias store sorg gjennom livet var savnet av hennes kjære Ársjohka. Arbeidet med å revitalisere samisk duodji ble hennes store trøst, sier Porsanger.

Sommerbostedet ligger lengst nord på Kolahalvøya ved kysten ut mot Barentshavet. Bebyggelsen var konsentrert rundt munningen av en god lakseelv.

Familen hadde i uminnelige tider livnært seg med jakt, fiske og reindrift.

Måtte flytte igjen

Som 18-åring reiste Anastasia Mozolevskaia til Leningrad (St. Petersburg) for å ta lærerutdanning. Hun giftet seg etterhvert med en russisk soldat og de flyttet til hjemplassen hennes.

– Anastasia fikk et nytt sjokk. Etter å ha etablert seg i Ársjohka, ble 33-åringen igjen tvunget å flytte. Bygda skulle legges ned og innbyggerne ble tvunget å flytte flere hundre kilometer til den nye boplassen i Lujávri (Lovozero), opplyser Porsanger.

Alle bånd til livet i Ársjohka ble brått kuttet og bare det aller nødvendigste var med på flyttelasset.

Hus, naust, båter og livsviktige redskaper måtte bli igjen i den veiløse bygda.

– Det arbeidet Anastasia gjorde for samisk duodji er uvurdelig. Uten dette arbeidet ville mye av kunnskapen ha forsvunnet, fastlår Porsanger.

Fem-seks familier i en liten leilighet

I Lujávri ble de å bo i små leiligheter i såkalte «kommunistblokker».

– I Lujávri var det ikke nok leiligheter til alle familiene. Derfor ble opptil fem-seks familier stuet sammen i èn leilighet. Det var så trangt at mange måtte ligge tett i tett på reinskinn på gulvet. Når de skulle snu seg om natta, måtte noen si at «nå snur vi oss», forteller forsker Anna Afanasyeva.

Afanasyeva skrev i 2013 om tvangsflyttingen av samene på Kolahalvøya i sin mastergrad i filosofi i urfolksstudier ved Universitetet i Tromsø.

Trangboddheten førte til mye sykdom og ekstremt stor dødelighet blant samene.

– I en periode fra 1975 til rundt slutten av 1980-tallet var halvparten av dødsfallene blant samene enten selvmord eller «eksterne dødsårsaker», det vil si mord eller drukning, forteller Afanasyeva.

– Mennene ble de store taperne

Afanasyeva opplyser at den ufrivillige flyttingen av samene har ført til at mange etterkommere av de tvangsflyttede familiene fortsatt sliter sosialt.

– Spesielt for mennene har det vært vanskelig å tilpasse seg. I Ársjohka hadde de viktige oppgaver, blant annet å gjete rein og skaffe mat. I Lujávri var de plutselig bortimot overflødige, forklarer Afanasyeva.

Samene var i overveldende flertall i de tradisjonelle samiske siidaene. I Lujávri bor det flere andre folkeslag, blant annet russere, nenetsere og komier. Her ble samene plutselig i mindretall.

– Tvangsflyttingen påvirket både levemåte, de områdene samene bodde og ble traumatisk for mange. Det gikk utover språket og endret hele livet til samene på Kolahalvøya, analyserer Afanasyeva.

• Se dokumentaren «Lovozero - Sovjetsamenes hovedstad» (på samisk/russisk, utekstet)