NRK forklarer: Kampen om rettighetene i Finnmark

En egen kommisjon er i ferd med å kartlegge rettighetene til land og vann i Finnmark. Er dette din og min mulighet til å bli herre i eget hus? Hva står i veien?

Finnmarkskommisjonen utenfor Indre Finnmark tingrett

GÅR ETTER GAMLE STIER: Disse fem medlemmer i Finnmarkskommisjonen går etter gamle stier for å avklare rettighetsforholdene i Finnmark. F.v: Jon Gauslaa (leder), Hilde Agathe Heggelund, Ole Henrik Magga, John B. Henriksen og Veronica Andersen.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

«Du er den sangen som synger i meg, den tonen som aldri dør hen», synger Helene Bøksle i «Mitt Land».

Sterke minner blir vekket, og Helene Bøksles sang blir – uten sammenligning – vår sang: «Du er mitt land, aldri glemmer jeg det, kan høre du kaller meg hjem igjen».

Sjøsamen Bjarne Johansen er en av de mange i Finnmark som føler kallet – kallet fra sin barndomsbygd – bygda som ga ham frihet til naturen og utmarka.

– Dette er vårt område, gjentar Bjarne seg sjøl ettertenksomt.

Vi er sammen med ham ved Guhkesjávri, noen få kilometer nord for Vuođavuotna der han har overtatt sitt barndomshjem etter foreldrenes bortgang.

Bjarne Johansen fisker i Guhkesjávri

FØLER SEG HJEMME: Bjarne Johansen fisker i Guhkesjávri som er et av de innlandsvannene som han mener tilhører lokale grunneiere og ikke FeFo.

Foto: Nils Henrik Måsø / NRK

Han føler tilhørighet mens han skuer over fiskevannet og de omkringliggende fjellene.

Bjarne vil tilbake til tida da han og de andre sambygdingene følte seg herre i eget hus. Her har de i uminnelige tider hentet maten deres.

Minnene om frihet til fiskevannene, multemyrene og andre naturherligheter blir levende.

Men dette er bare minner. Friheten til å bygge gamme der det var formålstjenlig, og friheten til naturherlighetene i nærområdet er ikke lenger slik det var før.

Idag er Bjarne avhengig av tillatelse fra andre. Han føler seg overkjørt.

Føler seg frarøvet

Bjarne er oppvokst i Vuođavuotna – eller Gulgofjorden slik stedet kalles på norsk – ei fraflyttet sjøsamisk bygd i Berlevåg kommune i Øst-Finnmark, 26 kilometer sør-sørvest for tettstedet Berlevåg.

Vuođavuotna / Gulgofjorden i Berlevåg kommune

UNNTAKET: Finnmarkskommisjonen har konkludert med at Vuođavuotna (bildet) med et areal på 30 000 dekar er i en særstilling, og har vært i lokalbefolkningens eie. FeFo er uenig.

Foto: Harry Johansen / NRK

Sentraliserings- og fornorskningspolitikken gjorde det vanskelig for folk å overleve i den engang så aktive sjøsamiske bygda, Vuođavuotna. Staten lokket med penger for å få folk til å flytte andre steder. Bjarne sine foreldre var de siste som flyttet, i 1971.

I dag bor Bjarne med sin familie i Tana. Men hjertet ligger også i hans barndomshjem, der er han hver vår og sommer – seks måneder i året.

Men selv om huset fortsatt står på samme plass slik det har gjort i generasjoner, føler Bjarne seg frarøvet av staten i mellomtiden. Lignende historier kan sikkert fortelles også fra Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Nesseby, Tana og andre steder i Finnmark.

Nå setter Bjarne sammen med de andre grunneiere sin lit til kommisjonen som har fått i oppdrag å finne ut hvem som er riktig eier av land og vann i hans barndomsbygd og i resten av Finnmark. De ville ha tilbake eiendomsretten og bruksretten som de mener de har til fiskevannene, elva, multemyrene og jaktområdene gjennom langvarig bruk.

Også andre steder i Finnmark, er folk oppfordret til å melde inn rettigheter som de mener å ha krav til etter lang tids bruk.

Nomadisme ga ingen rettigheter

Det historiske bakteppet er at Finnmark har hatt bosetting i 10–12000 år. Av de nåværende etniske gruppene kan samene i alle fall føre sin historie minst 2000 år tilbake.

Mens det lenger sør i landet har vært vanlig å erverve bruks- og eierrettigheter gjennom langvarig bruk, har det i Finnmark vært annerledes. Hvorfor? For å kunne svare på dette, må man gå tilbake i tida.

I 1848 hevdet regjering og Stortinget at kongen/staten hadde vært eier av grunnen i Finnmark fra gammel tid. Begrunnelsen var at området hadde vært bebodd av nomadiske samer, og nomadisme ga ikke eiendomsrett.

Nomader eller nomadisme er en betegnelse som beskriver folkegrupper eller dyr som flytter fra sted til sted, uten å ha fast bosted.

De som hadde innvandret til Finnmark, var ifølge odelsproposisjon nr. 28/1848 heller ikke blitt jordeiere fordi Finnmark tidligere hadde vært en koloni. Det var ingen i samtiden som reagerte på påstanden om at kongen/staten hadde eid Finnmark fra gammelt av, selv om den ifølge dr.philos. og historiker Steinar Pedersen ikke hadde noe rot i historiske fakta.

Alta-aksjonen – symbolet på rettighetskampen

Video Arkivklipp fra Alta-aksjonen

VENDEPUNKT: Altaaksjonen førte til vendepunkt for samisk rettighetskamp.

Foto: Nyhetsspiller

Den såkalte Alta-saken har blitt sett som en utløsende faktor for myndighetenes endrede syn på samiske rettigheter.

Det har gått nærmere 40 år siden striden om utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget raste i landet – vannkraftutbyggingen som i dag betegnes som en av de mest bitre politiske kampene i norsk historie.

Den ble et symbol på samenes rettighetskamp, og striden viste et betydelig behov for å avklare samenes og den øvrige befolkningens rettigheter i Finnmark. Et slikt arbeid ble igangsatt, og Samerettsutvalget leverte sin innstilling om temaet i 1997.

Historisk skifte

Etter en lang juridisk og politisk strid vedtok Stortinget til slutt en egen lov for Finnmark i 2005, den såkalte Finnmarksloven.

Formålet i den er å legge til rette for at grunn og naturressursene i Finnmark forvaltes til beste for innbyggerne i fylket og særlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, bruk av utmark, næringsdrift og samfunnsliv.

Dette førte til et historisk skifte.

Som følge av Finnmarksloven, ble 95 prosent av grunnen i Finnmark overført fra Statskog til et nytt forvaltningsorgan, Finnmarkseiendommen (FeFo), 1. juli 2006.

Et område som er halvannen gang Belgia størrelse, totalt 45000 kvadratkilometer, ble altså overført fra statlig til regionalt eierskap.

Jan Olli studerer kart over Finnmark

EIER DET MESTE AV FINNMARK: FeFo-direktør Jan Olli studerer kartet over Finnmark. FeFo er den største grunneieren i fylket og eier cirka 95 prosent av arealene.

Foto: Harry Johansen / NRK

Finnmarksloven slår blant annet fast at samene kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark. Sett i forhold til 1848-vedtaket er dette helt nye takter fra den norske stat.

Kartet skal tegnes på nytt

Det er i den forbindelse etablert en egen institusjon – Finnmarkskommisjonen – for å finne ut hvor slike kollektive eller individuelle rettigheter finnes.

Kommisjonen har fått i oppdrag å kartlegge rettigheter samer og andre har opparbeidet gjennom langvarig bruk av utmarksressursene. Plutselig har Bjarne og andre finnmarkinger fått nye muligheter for å bli herre i eget hus.

FeFo er forpliktet til å ta stilling til kommisjonens konklusjoner, og er ikke imot nye rettighetshavere dersom det finnes dokumentasjoner for det.

– Kartlegginga skal foregå på grunnlag av gjeldende nasjonal rett. Man kan derfor ikke hoppe bukk over den tida hvor staten har manifestert sin eierrådighet gjennom juridiske disposisjoner, sier leder Jan Olli.

Det er tidligere blitt gjort lignende kartlegging av Høyfjellskommisjonen for Sør-Norge, som arbeidet i tidsrommet 1908-1953, og av Utmarkskommisjonen for Troms og Nordland, som gjennomførte sitt oppdrag i perioden 1985–2004.

Finnmarkskommisjonens rettighetskartlegging skal også bidra til å oppfylle Norges forpliktelser under ILO konvensjonen 169 vedrørende kartlegging av urbefolkningens rettigheter til land. Kartleggingen skal likevel være etnisk nøytral.

Langvarig arbeid

Kommisjonen har som formål å ha avsluttet arbeidet med utredning av bruks- og eierrettigheter i Finnmark innen 2033.

Finnmarkskommisjonens konklusjoner er ikke bindende, og både de private parter og FeFo kan bringe avgjørelsene inn til den såkalte Utmarksdomstolen for Finnmark som har vært i virksomhet siden 1. september 2014.

Utmarksdomstolen er en spesialdomstol (særdomstol) opprettet i medhold av finnmarksloven som et ledd i prosessen med å kartlegge rettighetsforholdene. Den behandler tvister om rettigheter som oppstår etter at Finnmarkskommisjonen har utredet et felt.

Disse avgjørelsene kan igjen påankes direkte til Høyesterett.

Status siden oppstart

Finnmarkskommisjonen som har vært i operativ virksomhet siden februar 2009, har hittil fått overlevert i overkant av 150 krav fra ulike deler av Finnmark. Kravene er forskjellig fra sted til sted.

De største krav dreier seg om eiendoms- og bruksrett til bestemte utmarksområder, fiskevann og multemyrer. Men folk har også øynet muligheter til endelig å bli eier av den gammen eller hytta som de mener deres forfedre har bygget på fjellet.

Kommisjonen tar stilling til innkomne rettighetsmeldinger/krav og gjør egne undersøkelser om historisk bruks- og eierrettigheter i et felt. Konklusjonene fremkommer i egen rapport for hvert avsluttet felt.

Resultat hittil:

I de fem utredningsfeltene som er avsluttet har kommisjonen foretatt en generell vurdering av rettighetsforholdene. Resultatet er kort oppsummert slik:

  • FeFo eier det aller meste av grunnen i disse feltene.
  • Lokalbefolkningen har likevel bruksrettigheter som har et selvstendig rettsgrunnlag og som derfor ikke kan oppheves av lov.
  • Bruksrettighetene har ikke karakter av særlige eller eksklusive rettigheter. De er underlagt FeFos forvaltning, men rettighetenes eksistens begrenser FeFos eierrådighet.

Hvis du vi lese mer om hva resultatet av kartlegginga er hittil, kan du gjøre det her: Resultatet hittil av rettskartleggingen i Finnmark

Den siste dreier seg om kravet fra Bjarne Johansen og andre grunneiere i Vuođavuotna om kollektive bruksrettigheter til et utmarksområde på 30.000 dekar, samt særrett til fisket i Trollfjordelva/ Stuorrajohka. Saksøkerne tapte fullstendig, og FeFo skal fortsatt eie og forvalte det aktuelle området på vegne av fylkets befolkning.

Konklusjon

Finnmarkskommisjonen har fått muligheter til å tegne kartet på nytt. Fortsatt gjenstår det mye arbeid før de er i mål. Men etter ti års arbeid er det så langt få merkbare endringer i Finnmarkskartet.