Finnmarkskommisjonen har i snart ti år kartlagt rettighetsforholdene i Finnmark. Det betyr i praksis at de skal finne ut av hvem som har krav på hva av landeområder.
Her er åtte punkter det kan være nyttig å vite om, for å forstå kommisjonen og bakgrunnen for dens arbeid:
1. Hvem eier egentlig hva?
Staten har tidligere hevdet at det er de som eier grunnen i Finnmark, og behøvde derfor ikke ta hensyn til andres rettigheter. Dette har skapt sterke protester – spesielt fra samisk hold.
2. Avklaring måtte til
Alta-saken ble et symbol på samenes rettighetskamp, og striden viste betydelig behov for å avklare samenes og den øvrige befolkningens rettigheter i Finnmark.
Politiet stormer samiske demonstranter under Alta-aksjonen.
Foto: Arkivfoto / NRK3. Det kom en ny lov
Den samiske rettighetskampen førte til at Stortinget vedtok en ny lov i 2005, den såkalte Finnmarksloven. Denne slår blant annet fast at samene kollektivt og individuelt gjennom langvarig bruk av land og vann har opparbeidet rettigheter til grunn i Finnmark.
4. FeFo ble opprettet
Som følge av Finnmarksloven, ble 95 prosent av grunnen i Finnmark overført fra staten til et regionalt forvaltningsorgan, Finnmarkseiendommen (FeFo), 1. juli 2006. FeFo skal inntil videre forvalte grunnen på vegne av befolkningen i Finnmark.
5. Noen må finne ut av rettighetene
For å finne ut hvem som faktisk har rettigheter til grunnen, ble det i 2006 etablert en egen institusjon – Finnmarkskommisjonen. Den består av fem medlemmer, som skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk. Den skal ikke tildele nye rettigheter.
Dette er Finnmarkskommisjonen, fra venstre: Jon Gauslaa, Hilde Heggelund, Ole Henrik Magga, John B. Henriksen og Veronica Andersen.
Foto: Nils Henrik Måsø / NRKAlle, både private personer og grupper, kan melde inn krav. Det varierer hva som skal for å få rettigheter til land og vann, men tre hovedvilkår må være oppfylt:
- Det må ha pågått langvarig bruk
- Bruken må ha hatt et visst innhold og omfang
- og krav om såkalt «aktsom god tro» (rettsoppfatning).
6. Kommisjonen gjør jobben helt selv
De fem medlemmene av kommisjonen må selv skaffe historisk og faktisk materiale, dvs. innhente muntlige forklaringer og skriftlige kilder. Det kan også gjøres befaringer. Deretter skrives det en rapport, hvor man konkluderer med hvem som er eier av grunnen og hvem som har bruksrettigheter.
7. FeFo kan være enig eller uenig
FeFo tar så stilling til rapportens konklusjoner. Er den enig med kommisjonen, blir rettighetene tinglyst, altså registrert offentlig som eiendomsoverdragelse.
8. Rettighetsspørsmål kan ende i Høyesterett
Ved uenighet kan partene bringe saken inn for Utmarksdomstolen for Finnmark. Dommen kan også ankes til Høyesterett.
Visste du at etablering av kommisjonen er også et virkemiddel for å oppfylle Norges forpliktelser etter ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk? Les mer her:
