Katarina bruker kunst for å utforske seg selv

Den 34-årige kunstneren og koreografen fra Lørenskog vokste opp med en mor fra Vestlandet og en far fra Finnmark.

Til tross for en lykkelig oppvekst med fine foreldre, følte hun seg aldri helt hjemme i sine barndomsomgivelser.

I mange år søkte hun seg til noe annet enn den vestlige tankegangen. Reisene gikk ofte til Korea og Japan, der hun hadde gode samarbeid innenfor dans og koreografi.

Først da hun vendte blikket hjemover, fant hun det som på mange vis hadde manglet.

– Da jeg virkelig begynte å jobbe med det samiske i filosofi, så kjente jeg «Ja, endelig», forteller Katarina til NRK.

• Les også: Stolte unge samer tar tilbake sin kulturarv

Kulturarven

De siste årene har Katarina fordypet seg i sin samiske kulturarv. Hun har lest alt hun har kommet over av samisk litteratur på norsk.

Hun vil lære, føle og oppleve det som ble glemt på grunn av fornorskningen.

– Jeg vet at en arv aldri kan læres gjennom bare ord, men det var en begynnelse, konstaterer Katarina.

I 2017 meldte hun seg inn i Sametingets valgmanntall.

Under samme periode reiste hun nordover for å utforske den sjøsamiske arven gjennom kunst, koreografi og dans.

Der ble hun etter hvert kjent med andre kunstnere, som samiske Ramona Salo Myrseth.

– Jeg føler jeg har lært mye i samarbeid med Ramona. Blant annet at alle bærer på sine minner, sine fortellinger, og de er alle like mye verdt.

Finnes ikke tall

Forsker Torunn Pettersen informerer at det hverken finnes tall eller statistikk over hvor mange som har lignende historier som Katarina.

Det vil si folk som i likhet med Katarina vokser opp med majoritetskulturen, men som senere finner veien til sine samiske røtter.

Det hun likevel kan si er at slike historier er vanlige.

– Sånne historier er det mange av. Men man har ikke tall på hvor mange som potensielt kunne meldt seg inn i Sametingets valgmanntall, opplyser hun.

• Les også: Agnete Saba har nå meldt seg inn i Sametingets valgmanntall

Kan føles sårt

Pettersen forteller at de som finner frem til samisk bakgrunn og identitet i voksen alder får ulik mottakelse av den samiske befolkningen.

– Noen fra den samiske befolkningen er veldig imøtekommende, mens andre synes ikke noe om det, sier hun.

Tematikken er vanskelig, for hvem har egentlig rett til den samiske identitetsfølelsen? Det finnes det ingen fasit på.

Ifølge Pettersen kan det oppleves sårt både for dem som har kjempet for samiske rettigheter i årrekker, og for dem som er ny i kulturen men likevel føler tilhørighet.

– Utgangspunktet er at man må være ydmyk, med tanke på at historien er som den er, understreker hun.

Byttet etternavn

På grunn av fornorskningen har det lenge ligget et lokk over det samiske i Katarinas familie.

Dette endret seg da hennes tante oppfordret de unge i familien til å utforske egen bakgrunn.

– Min tante begynte å snakke om at vi måtte ta tilbake slektsnavn, og jobbe litt for å lære mer om kulturarven. Da tok jeg dette veldig på alvor, erkjenner Katarina smilende.

• Les også: Per Arnfinn levde med frykten for å bli avslørt som same

Katarina endret etternavnet sitt fra Henriksen til Lisa etter sin tippoldemor, Anna Magga Hansdatter Lisa.

– Lisaslekten kom fra Inari i Finland, opplyser hun.

Kunsten har gitt Katarina en vei inn til kulturen som i mange år var glemt og fortiet.

Men reisen inn har vært preget av både usikkerhet og lykkerus.

Skummelt å ta plass

– Det er så dumt å si sånn, men jeg er ikke 100 prosent samisk. Det er i min fars arv, sier Katarina ydmykt.

Hun forteller at hun har stor respekt for dem som har vokst opp i samisk tradisjon. Derfor har det også vært litt skummelt å skulle ta plass.

– Jeg var jo veldig engstelig i starten, medgir hun.

Her kom hun som var oppvokst på Østlandet, og skulle begynne å jobbe med det samiske.

– Det var mine indre tanker. «Har jeg egentlig lov til dette her?», tenkte jeg.

– Så har jeg funnet ut at så lenge jeg gjør det fra et personlig ståsted og ikke prøver å formidle noen andres historier eller stemmer, så er det kanskje greit, legger hun til.

• Les også: Halv eller kvart – En fortelling om fornorskning og identitetsbygging

En sorg og en gave

Katarina føler hun har blitt mottatt med varme og vennlighet.

Hun beskriver reisen inn i den samiske kulturen som en stor gave. Men hun har også kjent på en følelse av sorg. Sorg over at kulturen er borte i hennes familie.

– Samtidig føler jeg stor takknemlighet over å ha blitt så godt tatt imot, konstaterer hun.

• Les også: Bruker kunsten for å sette fokus på viktige temaer: – Vi føler et ansvar