Levde i 23 år med frykten for å bli avslørt som same

• Hør denne historien som podkast.
• ... eller les den på samisk.

En livlig og pratsom liten gutt begynner på skolen i 1968. Etter noen dager står han i skammekroken på klasserommet.

Med ryggen til de andre elevene ser sjuåringen inn i veggen.

Det skjer ofte. Noen ler. Han hører det godt.

På vestsiden av Porsangerfjorden i Finnmark lå Billefjord skole. Der var internatet hvor Per Arnfinn bodde sammen med andre barn fra bygdene omkring. Hver eneste uke reiste han tidlig mandag morgen hjemmefra. På lørdagene kunne han dra tilbake.

Slik var det for mange barn i nord.

– Det aller verste var at de andre lo av meg, forteller han nå til NRK.

Den lille gutten gjorde da et valg som har preget ham halve livet.

Han ville ikke lenger være same. Ingen skulle vite at han var det. Likevel avsløres han gang på gang.

Til slutt orket han ikke mer. Han var bare sekunder fra å utslette seg helt.

Etter hvert skal to kvinner spille en avgjørende rolle i livet hans. Takket være disse er Per Arnfinn Persen (57) den han er i dag.

Han kom seg ut av skammekroken og ble businessmann i millionklassen.

Straffen

Sensommeren 1968. Sjuåringen hadde ikke skjønt hvorfor foreldrene sa at han måtte snakke norsk når han begynte på skolen. I det vesle småbruket i bygda Bevkop gikk det på samisk mellom mor, far og Per Arnfinns søsken.

Han gledet seg til å begynne på skolen, og tenkte ikke på foreldrenes formaninger om språket. Endelig var det hans tur.

Men skolestarten ble et sjokk. Allerede den tredje dagen kom straffen.

I klassen var det også noen andre samisktalende. Ivrig etter å snakke kom ordene lett ut av munnen til Per Arnfinn.

Den unge læreren sørfra, forsto ikke et eneste ord av det gutten sa – og han forsto ikke hva læreren sa.

Målet om å gjøre samiske barn til «gode nordmenn» var fortsatt det mange lærere jobbet etter. En av de viktigste oppgavene var å få barna til å snakke mest mulig norsk.

Fornorskning ble dette kalt.

På 1960-tallet var idéen om fornorskning gjennom skolen på vikende front, men ble likevel praktisert på ulike måter både i klasserommene og skolegårdene.

Per Arnfinn ble plassert i skammekroken. Noen ganger måtte han stå en hel time foran hele klassen.

– Jeg husker fortsatt latteren bak meg. Da lukket jeg meg helt. Dette gidder jeg ikke mer fant jeg ut etter noen uker. Jeg snakket feil språk forsto jeg. Den eneste løsningen var å bli stum, forteller 57-åringen.

Han ble stilleste gutt i klassen. Lærerne mente han trengte spesialundervisning. Mens andre hadde matte, et fag Per likte svært godt, fikk han ekstraundervisning i norsk på kveldstid mens de andre hadde fri.

Den pratsomme gutten sluttet å snakke i klasserommet. Ikke før fire år senere åpnet han munnen igjen.

Noe hadde skjedd med Per Arnfinn.

Skammekroken virket

Etter 4. klasse var norsk språket hans. Skammekroken og ekstraundervisningene hadde virket. Samisken var tatt bort.

Han begynte å snakke igjen, og det la alle merke til.

– Da gikk jo kjeften min hele tiden. Skolen valgte meg til elevrådsformann. Jeg var sjef igjen, forteller han.

Hjemme på småbruket satt bestemor. Hun likte ikke det som hadde skjedd med gutten.

– Jeg husker at hun gjorde et stort poeng av hvorfor jeg ikke snakket samisk med henne mer. Hun gjorde det fortsatt, men jeg svarte på norsk. Bestemor var sint på foreldrene mine fordi det hadde blitt slik, forteller Per Arnfinn.

Alta 1979. Som mange andre finnmarksungdom, hadde bygdegutten fra Porsanger flyttet dit for å gå på videregående skole.

Samme året skjedde det noe som igjen skapte forvirring for Per Arnfinn.

Det kokte i folkemassene, og særlig blant mange samer. Landets myndigheter hadde bestemt at Alta-Kautokeinovassdraget skulle bygges ut. Norge trengte elektrisitet og samiske interesser som reindrift, måtte vike var konklusjonen.

Til Alta kom samer for å demonstrere. Sammen med folk fra mange land satte de seg ned foran anleggsmaskinene for å stanse veibyggingen til den planlagte kraftstasjonen. 600 politifolk ble satt inn for å fjerne aksjonistene.

I dette virvaret gikk Per Arnfinn. Han holdt seg taus om det som skjedde. På den måten ble det vanskeligere for andre å avsløre at han var same.

Alta-aksjonen og samekampen skulle kom enda tettere inn på livet hans.

Mens raseriet mot demonstrantene og samene vokste i Alta, ble oppmerksomheten rettet mot noe som skjedde foran Stortinget.

På tv og i avisenes reportasjer oppdaget Per Arnfinn sin egen storesøster.

Synnøve Persen som da var 29 år, satt kledd i kofte og et samisk sjal på Eidsvolls plass i Oslo bare 100 meter fra Stortinget.

Sammen med seks andre samer sultestreiket hun i kampen mot utbyggingen av Alta-kraftverket.

– Det var sterkt og jeg fikk det veldig nært meg, sier Per Arnfinn 40 år senere.

Men heller ikke søsterens dramatiske aksjon fikk ham til å erkjenne sin egen identitet. Tvert imot. Per Arnfinn tenkte hele tiden på hvordan han kunne bli som en etnisk norsk nordmann.

Men å skjule seg selv var utfordrende, og verre ble det da han flyttet fra Finnmark til Kongsberg.

Sto klar til å hoppe i fossen

Persen får først fagbrev som maskinarbeider, men tar like etter både ingeniør- og bedriftsøkonomisk utdanning. Han får seg jobb på Kongsberg Våpenfabrikk.

Men til tross for gode karakterer og fast jobb, har han det ikke godt med seg selv.

Både i fritiden og på fester gjennomskues Per Arnfinn.

Å snakke norsk er ikke nok for en som folk vet kommer fra Finnmark.

Samen er en de kan herje med, føler han.

– På en måte kan man si at de ikke aksepterte at jeg fornektet og skjulte mitt opphav. Da ble det til at de mobbet meg. Av og til ble jeg også slått, og så var det ofte hatske utfall. Jeg husker spesielt at jeg hadde lyst til å bli kjent med ei jente på en fest. Da kom en fyr ropende «der er samen, der er samen». Jenta stormet ut og forsvant, forteller han.

Andre syntes det var vanskelig å være sammen med en som ble sett på som noe merkelig. Den unge mannen mistet venner.

– Slik var det på 1980-tallet. I hvert fall i en liten by som Kongsberg, sier han.

Byen var pyntet til nasjonaldagsfeiring. Per Arnfinn hadde vært på byen og drukket seg full natt til 17. mai.

En tanke hadde kommet stadig oftere. Han orker ikke mer. Året før han kom til Kongsberg hadde ei ung jente hoppet fra brua.

Nå gikk han selv over den samme brua.

– Full og forvirret står jeg der. Tanken om å bare bli slukt av den flomstore fossen var med et klar. Men i det jeg skal hoppe, er det noen som roper på meg. «Per, Per, jeg har lett etter deg». Ei jente jeg kjenner roper fra et bilvindu. Øyeblikket endrer seg og virkeligheten slår inn igjen. Jeg tror ikke på noen Gud, men akkurat det var det noen som styrte over meg og min skjebne, sier han.

Den store kjærligheten

I jobben som ingeniør på Kongsberg Våpenfabrikk trives han godt, og opplever at han er verdsatt.

På fritiden er det verre.

– Jeg måtte komme meg ut av mobbesamfunnet, forteller han.

Oslo 1991. I storbyen blir livet bedre. Det blir lettere for ham å gli inn i den store massen. Han får jobb som selger.

Lille Smuget er utestedet Per Arnfinn oftest besøker. Her møter han ei jevnaldrende jente fra Trøndelag.

Et bilde på veggen hjemme i Nordalveien på Risløkka i Oslo 28 år senere forteller hva som skjedde videre.

Møte med Torill Fisknes ble det store vendepunktet i livet for finnmarkingen.

De blir kjærester med en gang. Torill hadde en klar tanke om at finnmarkingen måtte være same.

– Han så ut som det. Dialekten passet også. Jeg syns han var en knakende kjekk kar, og vi pratet veldig godt sammen, forteller 58-åringen til NRK.

Likevel snakket ikke de nyforelskede noe om hans bakgrunn. Torill fikk en fornemmelse av at Per Arnfinn hadde et innvendig skjold mot noe. At han virket forknytt.

En kveld sitter de på restaurant i Oslo ikke mange ukene etter at de møttes i 1991. De prater om sine søsken.

Kvelden er hyggelig. Under samtalen tenker Torill mye på hvorfor kjæresten lar være å utdype om livet i Finnmark.

Plutselig spør hun helt direkte.

– Jeg mener jeg sa; hvorfor sier du ikke bare at du er same, kan du ikke bare si det. Han ble helt stum. Jeg husker ikke om han begynte å gråte, men redd var han iallfall, forteller Torill.

Ektemannen sitter ved siden av henne ved kjøkkenbordet. Torill ser på ham.

– Han tenkte nok at «der forsvant hun». Men da måtte jeg forsikre ham om at det ikke var noe negativt i det. For jeg hadde jo godtatt deg slik du var, og at du var den jeg ville bygge min fremtid på.

Per Arnfinn smiler og holder hodet litt på skakke.

– Jeg var jo redd for å miste henne. Tidligere hadde jeg kjent på den samme smerten og frykten. Derfor var det helt umulig for meg å snakke om det, og langt i fra innrømme det, sier han.

Sakte klarer Torill å bygge opp tryggheten hos Per Arnfinn. Allerede den første julen som par, reiser de til Trøndelag og i påsken besøker de familien i Porsanger.

– Jeg ble en slags terapeut for ham uten at jeg mente å være det. Men jeg tror jeg fikk ham til å bli stolt av sin bakgrunn. Etter besøket nordpå fortalte jeg ham hvor fantastisk det var å være der, om den fine kulturen og familien hans, forteller Torill.

For Per Arnfinn ble en barriere brutt. I 23 år – fra skammekroken i klasserommet i 1968 til restauranten i 1991 – hadde han brukt krefter på å skjule hvem han var.

– Per forsto at folk kan være glad i ham selv om han er same, sier Torill.

Etter det ble det lettere for ham å snakke med andre om livet sitt og om barndommen.

– Hun lirket det fram gjennom flere år. Torill var mennesket som fikk meg til å akseptere den jeg er, sier han.

Et nytt kapittel kunne starte.

I millionklassen

Navnet på produktet han fikk agentur på i 1992 forteller kanskje hvordan gutten fra nord følte seg da.

Power Print.

– Det var jobb døgnet rundt, sier Per Arnfinn.

Kontoret på Økern bærer ikke preg av at det ruller millioner både inn og ut i selskapet som nå heter Profil Data. Det er enkelt innredet med tre arbeidsplasser.

For bare seks år siden var omsetningen på nesten 50 millioner kroner.

Veien fram dit startet med at den selvlærte datamannen begynte å selge kabler som gjorde det mulig å bruke pc-printere på Mac. Senere ble salg av printere og opplæring i bruk av disse det som ga de store inntektene.

Han blir stille en god stund når han funderer på spørsmålet om at han er den lille gutten i skammekroken som til slutt havnet i millionklassen.

– Jeg har en venn som sier at de som har opplevd motstand, og som klarer å komme seg igjennom den, er de som får størst suksess. Vi blir tøffere. Jeg er også sta og kreativ. Og at man er smartere enn andre. At man kommer på ting, sier han.

Ansiktet hans får et alvorligere preg. Så forteller han om minner fra barndommen som har kastet mørke skygger over livet hans.

– Det siste året har vært vondt. Jeg ble syk og mistet kraften og energien. Minnene tok fullstendig kontroll over sinnet. Dette har gått utover jobben.

Så smiler han igjen. Mørketiden er over.

– Igjen har jeg måttet mobilisere alle kreftene mine, og jeg har hatt gode folk rundt meg. Og nå har det snudd seg. Den gode gamle Per Arnfinn er tilbake igjen, sier han.

– Mange skjemtes nok

Noen titalls ungdommer med bannere står 100 meter fra Stortinget. De demonstrerer for et bedre klima.

Per Arnfinn går rolig forbi, og setter seg på en benk.

Vi har avtalt å møtes på stedet som også var kamparena for hans egen storesøster og andre samer for 40 år siden. Da satt de opp lavvo og reinskinn på Eidsvolls plass.

– Hadde ikke Synnøve og de andre stått fram og tatt kampen og den personlige belastningen, ja så vet jeg ikke, sier han og blir stille en stund.

Klimaungdommene roper taktfast på den andre siden av gata.

– Herregud, jeg tør nesten ikke å tenke på det. Jeg vet ikke hvor vårt folk hadde vært da. Selv ville jeg kanskje ha vært en norsk mann gjemt i Oslo som ikke ville prate om min bakgrunn og mitt opphav.

En politibil står halvveis inn på Karl Johans gate. De to politibetjentene i bilen ler.

Under høstdagene i 1979 var det adskillig flere politifolk utenfor Stortinget. Sultestreikende Synnøve Persen ble løftet inn i en av politibilene og kjørt bort fra Eidsvolls plass.

– Det var nok ikke så lett å være brødre og søstre av meg på den tiden. Politiets overvåkningstjeneste, POT, kalte jo meg for ekstremist, sier Synnøve.

Hun bor i hjembygda Bevkop ved Porsangerfjorden i dag.

– Jeg kan tenke meg hvordan det var for nære slektninger som hadde brukt store deler av livet til å skjule sitt opphav. Samesaken var ikke så populær da. Det var ikke lett for dem å se meg rope og skrike utenfor Stortinget. Mange skjemtes og det var sikkert smertefullt, sier hun.

69-åringen sier hun i dag kjenner stor glede over å høre takknemligheten fra lillebroren og resten av familien.

Selv gikk den elleve år eldre Synnøve på den samme internatskolen i Billefjord som lillebroren.

– Da Per begynte der hadde fornorskningen blitt mer brutal. I løpet av få år endret mye seg. Dessuten fikk mange TV i hus, og da sluttet de fleste foreldre å snakke samisk med barna sine. Norsk ble det viktigste både i ord og handling. Jeg var heldig som hadde beholdt tryggheten i år være same, forteller hun.

Den stolte sterke samefamilien

Per Arnfinn sitter stille på benken foran Stortinget. Han lar tankene vandre gjennom fire tiår. Øynene blir blanke.

– Jeg er så stolt av henne. Sist vinter inviterte hun meg med til Dronning Sonja Kunststall ved Slottet. Det var spesielt å se henne snakke med Dronningen om den samiske kunsten. Du kan si trygt si at mye har endret seg i løpet av 40 år.

Søsteren hadde på seg kofte under tilstelningen. Per Arnfinn hadde en blazer. Han begynner å kjenne at det mangler noe hos ham.

– Synnøve har gitt meg et slags signal. Jeg har fått et samebelte av henne, og det er starten. Kanskje syr hun ei kofte til meg en dag, sier han.

Det har blitt fredagskveld hjemme hos familien Fisknes Persen. Døtrene Terese (21) og Pernille (26) som har flyttet inn i egen leilighet et annet sted i Oslo, er innom.

Per Arnfinn har fortalt om hvor glad og stolt han er av jentene. Han har snakket om da de skulle konfirmeres. Ingen av dem ville ha bunad, men kofte.

For Pernille føltes det helt naturlig.

– Allerede på barneskolen sa jeg at jeg var same. Jeg opplevde at noen prøvde å stikke litt. Enkelte kunne kalle meg «Joika-bolle». Men jeg tok det aldri til meg. Det var sånn «okey, hva er det du prøver deg på, jeg er same, har du et problem med det». Jeg er stolt å være same, og jeg er glad for å ha forbilder som tante Synnøve, sier 26-åringen.

Og så tar de på seg koftene som tanta har sydd.

– Vi må nok ha nye snart, sier Terese.

For henne var det en selvfølge å ha på seg kofte da hun ble konfirmert.

– Den samiske delen av slekta var veldig stolte. Mamma sin side syntes det var kult, sier 21-åringen.

Søstrene har brukt koftene også under 17. maifeiringen. De gleder seg til å gjøre det igjen.

– Og så må vi «øve, øve, øve» som tante sier. Det er ikke lett å ta på seg båndene rundt skoene.

Per Arnfinn og Torill ser på jentene.

– Det er like fantastisk hver gang. En vakker dag skal jeg selv klare å komme dit. Ei samekofte på meg er den siste brikken som faller på plass, sier Per Arnfinn.

Hør podcasten Tett på - Fornorskning og kjærlighet - NRK Radio