Samisk kunst i oppgjørsstemning: – Det er alles ansvar

Urfolksfestivalen Riddu Riđđu, som i år feirer sitt 30 års jubileum, fokuserer på å feire samisk kultur i trygge omgivelser. Her samles samiske kunstnere både på scene og i galleri, for å takle tematikk som overgrep, kropp, kjønn og seksualitet.

Søstrene i Ozas tar for seg tematikk rundt samisk kvinnekamp, og utfordringene som først i nyere tid har blitt smertefullt åpenbare.

– Prosjektet til meg og søsteren min, Ozas, er et audiovisuelt kunstprosjekt og målet vårt er å jobbe med tematikk som vi føler det er viktig å ta opp og som vi har lyst til at det skal bli mer samtaler om, forteller Sara Marielle Gaup.

Forestillingen «Etniid ulloliinnit» eller «Mødrenes ullsjal» ble til som følge av #MeToo-bølgen.

– Det kom jo en SápmiToo-bølge og. Det var mange sterke samiske kvinner og jenter som stod frem og fortalte grusomme historier som var veldig tunge å høre, men veldig viktige å få frem. Da følte vi et ansvar siden vi har valgt et sånt prosjekt å jobbe med, sier Sara Marielle.

– Det skal ikke være bare de som har opplevd voldtekt og voldt som skal fortelle historien, det er alles ansvar.

Ulloliinnit - et samisk symbol

Det tradisjonelle samiske ullsjalet er et felles plagg for alle samiske kvinner og fungerer som en viktig tilhørighets- og identitetsmarkør. Det er noe som følger de fleste gjennom hele livet.

– Det kan kanskje virke litt fremmed for andre folk enn samer. Det er sjeldent man har et så tett bånd til et klesplagg, sier Risten Anine Gaup, og forklarer:

– Det som er med ulloliinnit eller ullsjalet er at det er et multifunksjonelt plagg. Det er noe felles. Det går på tvers av landområder fordi det brukes i hele Sápmi. Det er et fellesplagg som har en stor sentimental og symbolsk verdi for oss.

Sara Marielle forklarer at ulloliinnit symboliserer trøst, fellesskap, omsorg, trygghet fordi det ofte er laget av noen som er glade i en.

– Man vever mye kjærlighet og omtanke inn, og det tenker vi kan være svar på denne utfordringen vi har: Omtanke og kjærlighet. Man må se hverandre og jobbe sammen i fellesskap for å komme videre. Det at en opplever voldtekt eller vold, det er en for mye. Sånn som det er nå er en utfordring som er stor, men vi er nødt til å jobbe med den.

Både joik og dans er ordløse språk, forteller Ozas. De synes dette gjør disse elementene til sterke virkemidler for å jobbe med tung tematikk som overgrep. Danser Rebekka Andresen spiller en sentral rolle i dette visuelle uttrykket, og for henne var prosessen både utfordrende og givende.

– Jeg må jo gå inn i noe som er veldig tungt. Som danser må man ofte sette seg inn i ting som kan være ubehagelig for å kunne uttrykke det gjennom bevegelser. Det har vært sårt selvfølgelig, men jeg synes det er viktig.

– Du gjør det for de andre fordi det er så nært. Jeg danser på en måte for fellesskapet og de sårede.

I løpet av forestillingen blir sjalet kastet hit og dit og håndtert både brutalt og skjødesløst, for det til slutt får sin mente plass som omsorgskilde og trøst.

– I avsluttningen kommer sjalene til sin rette symbolikk i form av omsorg og at vi tar vare på hverandre, sier Rebekka.

Sara Marielle understreker også avslutningssangens betydning for forestillingen.

– Den nordsamiske teksten handler om det her med at man er et fellesskap og at man må huske på at ingen skal eller bør være alene. Det er en påminnelse til alle at man må ta vare på hverandre, konkluderer hun.

Går imot tabuer

Det er ikke bare på scenen at utfordrende tematikk stor i sentrum. Utstillingen «Jaskatvuođa maŋŋá: Sexy Sápmi» handler om å bryte stillheten rundt temaer som tradisjonelt har vært tabu i samisk kultur. Et knippe kunstnere drøfter emner som kjønn, kropp og seksualitet gjennom en rekke medier og uttrykk.

Ellen Berit Dalbakk har fått i oppgave av festivalen å produsere utstillingen. Til tross for dyptstikkende tematikk har det vært viktig både or henne og festivalen at temaet blir belyst på flere måter.

– Riddu ønsker en utstilling som viser ulike sider av temaet kjønn, kropp og seksualitet, at det ikke kun skulle være alvorlig fokus. Det har jo vært mye fokus på overgrep i Sápmi. De siste årene har det kommet frem en del. Det er veldig viktig, men vi ønsker ikke kun å fokusere på det. Vi har valgt å også ha med verk som kan være litt humoristiske og har andre vinklinger.

Tittelen «Jaskatvuođa maŋŋá: Sexy Sápmi» eller «Bryt stillheten: Sexy Sápmi» er lånt fra en Mari Boine-plate fra 1985. Selv om tidene og sakene har forandret seg så står fortsatt frasen sterkt når det kommer til deler av samisk kultur.

– Etter alle disse årene med stillhet er det nå på tide å begynne å snakke mer åpent om temaer som kropp, kjønn og seksualitet i samiske samfunn, mener Ellen Berit.

Ser et skifte

Noen av verkene handler om overgrep og feminisme, men flere tar for seg kjønnsidentitet og seksualitet. Ellen Berit understreker at verk også handler utenfor tradisjonelle kjønnsnormer.

– Den samiske kulturen er jo veldig bygget opp etter bare to kjønn. Det ser vi spesielt i klestradisjonen. Det er noe som man må utfordre, utvikle og diskutere innad i samfunnet hvordan vi kan utvikle oss. Vi kan fortsatt ha tradisjonene i bakhodet når vi utvikler en kjønnsnøytral gákti (kofte) for eksempel.

Dalbekk mener tematikken er viktig fordi den berører mange, og at tabuer og normer i den samiske kulturen gjør at mange ikke tør å snakke om kropp og legning.

– Vi må sette lys på og snakke om det. Nå er det en hetero-patriarkalsk norm som råder i Sápmi, men som heldigvis er i endring.

– Vil du si vi ser et skifte?

– Ja, jeg håper i hvert fall det, spesielt i den yngre generasjonen, sier Ellen Berit.

Knytter bånd av samhold

Det er ikke bare hodeplagg som bringer samiske kvinner sammen. I utstillingen finnes også et bånd som mange av kunstnerne har bidratt på.

– Her er mitt bånd, jeg skulle egentlig lage et stort, men det sier mye om meg. Jeg er bestandig sånn at jeg ikke klarer å gjøre med ferdig med noe, sier kunstner June Gerd Annmette Johnsen.

Hun forteller at båndet binder dem sammen og skal symbolisere samhold og styrke i møte med overgrep.

– Vi står sammen, sammen er vi sterke, understreker Johnsen.

Selv har hun kjent på kroppen hvor viktig kunsten kan være, både som uttrykksform og terapi.

– Dette bildet malte jeg da jeg kom til Karasjok fra Tysfjord. Jeg var veldig trist da, fordi jeg hadde anmeldt masse overgrep. Jeg flyktet vel på en måte dit, forteller hun.

Familie og venner vendte henne ryggen etter at hun anmeldte overgrepene, og hun forteller om en tyngende taushet i den samiske kulturen i møte med anklager og anmeldelser.

– I hver familie så er det sånn at man ikke skal fortelle noe ut, sier June Johnsen.

Kunsten ble hennes måte å prosessere på og komme seg videre.

– Jeg begynte på kunstskolen i Karasjok. Det var noe jeg alltid hadde hatt lyst til. Så ble det og sånn at det å male i ett år, det ble som en terapi for meg.

Graver i det gamle for å finne nye veier

Kunstner Outi Pieski har laget en fotoinstallasjon om Ládjogahpir, et hodeplagg tidligere brukt av samiske kvinner. Installasjonen er en del av et større prosjekt om hodeplaggets og dets historie.

– Jeg har jobbet med researcher Eeva-Kristiina Harlin. Vi har fordypet oss i den gamle kvinne-hatten ládjogahpir. Forsvinningen av denne hatten er knyttet til koloniseringen av det samiske folket, forteller kunstneren.

– Vi ønsker å fokusere på den samiske kolonihistorien fra et kvinnelig perspektiv. Det har tradisjonelt vært stilnet.

Outi forteller at de prøver å gi samiske kvinner en stemme gjennom visuell representasjon, og at hodeplagget står sentralt her.

– Forsvinningen av Ládjogahpir er knyttet både til kolonihistorien og likestillingsproblematikken i den samiske kulturen, derfor er det veldig mektig at vi nå tar tilbake ládjogahpir. Den har gjenoppstått og vi kan se på det som et symbol på avkolonisert feminisme, avslutter hun.