Kompromissløst fra Stranger

Tenåringsjenter i Bangladesh arbeider tolv timer om dagen i tekstilindustrien for at vestlige ungdommer skal få billige klær. Kakaoproduksjonen i Elfenbenskysten, som gir sjokolade til allerede overvektige nordmenn, hadde aldri gått rundt uten barnearbeiderne. I Kina jobber fattigfolk på slavekontrakter uten overtidsbetaling, for at Apple skal kunne lansere nye produkter. Har jeg hørt det før? Ja. Har jeg gjort noe med det? Nei.

Å dele verdens goder

Simon Stranger har et klart budskap i sin nye ungdomsroman "Verdensredderne": Hvordan kan vi som lever i den privilegerte delen av verden arbeide for større rettferdighet og bedre arbeidsvilkår for dem som produserer våre varer på den andre siden av jordkloden? Med henvisning til avisartikler og youtube-klipp skriver Stranger i et etterord at:
"Selv om dette er en roman, (...), er alle fortellingene basert på fakta. De er hentet fra virkeligheten." (s 193) Dette er både en styrke og en svakhet. Styrken er det oppriktige engasjementet forfatteren formidler, og viljen til å få unge mennesker som leser romanen til å åpne øynene opp for de himmelvide skjevhetene som faktisk preger vår verden. Svakheten er at det politiske budskapet i blant blir overtydelig. Det er så altfor mye urett som bør rettes opp, ifølge "Verdensredderne" og personene kan tendere mot forutsigbare prototyper på uskyldige ofre, likegyldige velstandsborgere eller aktivister.

Når det er sagt: "Verdensredderne" er en bok som engasjerer meg, en modig bok som jeg gjerne skulle se flere av i norsk barne- og ungdomslitteratur.

På hver sin side av en t-skjorte

Som i Strangers roman "Barsakh" fra 2009 er bærumsjenta Emilie hovedperson. Nå er hun 17, på shopping i Oslo sentrum og får se en gutt som klistrer merkelapper i T-skjortene på Hennes & Mauritz. "Kos deg med t-skjorten. Slavene som sydde den gjorde det ikke. verdensredderne. blogspot.com" - står det.

I alternerende kapitler møter vi Reena, 12-åringen i Bangladesh som syr t-skjortene, som låses inne i fabrikken med de andre syerskene hver morgen, så de ikke skal kaste bort verdifull arbeidstid med å gå på do, for eksempel.

Sammenstillingen av historiene til de to jentene, som begge forelsker seg i hver sin gutt, men som ellers lever så vidt forskjellige liv, produserer et ubehag som kler Strangers målrettede fortelling. Jeg synes teksten er best når den handler om Reena; kanskje kommer det av at Stranger her må forestille seg mer, både med hensyn til hvordan Reenas omverden ser ut og hvordan hun faktisk tenker og føler? Norske Emilie blir mer et talerør for norsk ungdom som har oppdaget at verden er urettferdig, og at de selv er med på å befeste en posisjon der noen bare blir rikere, mens andre bare blir fattigere. Hverken Emilie eller de som etter hvert blir vennene hennes i den lille aksjonistgruppen "Verdensredderne", får mye personlighet å spille på.

Og hvorfor må det på død og liv være forelskelse med i bildet fordi om dette er en ungdomsroman? Forelskelse fungerer godt som motor i handlingen, men det blir litt tradisjonelt, i en bok som kunne ha spenning nok i seg selv.

For det blir spennende å se hvor langt aktivistene er villig til å gå. "Målet helliger middelet"; det er en farlig vei å gå, skal Emilie få erfare.

Jeg liker at romanen ikke har noen happy ending. Her dundrer den tvetydigheten jeg kan savne tidligere i boken inn i fullt monn.

Eksplisitt budskap

Det er egentlig rart at det ikke skrives flere politiske ungdomsromaner i Norge. For tiden er det fantasy og dommedagsprofetier som gjelder (her finner vi også moralske oppfordringer, om ikke konkrete politiske budskap), og de sosialrealistiske bøkene handler mer om at ungdommene må ta grep om sin egen begredelige tilværelse på hjemmeplan, heller enn å bry seg om verdensproblemer. Slik sett er det både originalt og modig når en forfatter som Simon Stranger ber norske ungdommer skue litt lenger enn sin egen navle, og engasjere seg mot global urettferdighet og markedskreftenes mer uheldige konsekvenser.

Både Sverre Knudsen, Harald Rosenløw-Eeg og Aleksander Melli har de siste årene skrevet ungdomsromaner av politisk karakter som har flere lag og som kanskje har vel så stor litterær tyngde som Simon Strangers bok. Til gjengjeld er de mer filosofiske og langt fra så eksplisitte i sitt budskap som Stranger. Han vil helt klart nå et ungt og mottakelig publikum. Han skal ha applaus for tydelighet, engasjement, kompromissløshet og mot.