NRK Meny
Normal

Tung start, men en vakker forestilling om ensomhet og sårhet

Stein Torleif Bjellas sanger er blitt teater.

Kjersti Dalseide som Den gravide jenta venter på et tog og noen som ikke kommer.

Kjersti Dalseide som Den gravide jenta venter på et tog og noen som ikke kommer.

Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret

På en togstasjon ligger en kar og sover. En liten hund vekker ham. Den nyvåknede pakker ut av kassa han har stående, og i den har han en tubax, et blåseinstrument med en dyp og fyldig klang.

Flere instrumentalister kommer inn, bandet er på plass. Karakterer basert på Stein Torleif Bjellas sangtekstunivers dukker opp én etter én, og teaterkonserten «Kan nokon gripe inn» presenterer sine ensomme, værbitte og lunt desperate mennesker.

Venterom

Det er nok ikke tilfeldig at de befinner seg på en togstasjon, et slags venterom i livet.

Hele ensemblet i Kan nokon gripe inn på en stasjon.

Hele ensemblet i «Kan nokon gripe inn» på en stasjon.

Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret

Stein Torleif Bjellas tekster passer godt der: Lengsler, håp og fortvilelse møtes og brytes i et rom for overganger. På bakveggene ruller tog forbi, men toget de seks skuespillerne venter på, blir til stadighet meldt utsatt av Bjellas rolige stemme over høyttaleren. Så da er det tid til å erklære kjærlighet, krangle og proklamere dikt. Da er det tid for historier. Toget kommer jo aldri.

Forestillingen halter i starten, men ender opp med å skildre det vakre og triste i det ensomme og uperfekte mennesket

Karen Frøsland Nystøyl

Ut fra Bjellas tekstunivers har regissør og manusforfatter Lasse Koslrud skrevet ut seks karakterer som følger publikum gjennom forestillingen. Kolsrud har jobbet med bygde-karakterer og lengselsfulle univers før – blant annet gjennom tekster av Frode Grytten.

«Kan nokon gripe inn» er en teaterkonsert, et konsept som er kjent fra Danmark, og som etter hvert også har blitt populært ved teatre i Norge. Konseptet byr på sangtekster fra en kjent artist, fremført av skuespillere, som hovedregel uten tekst mellom numrene.

Tung start

Starten på «Kan nokon gripe inn» er tung, tross fabelaktig tubax-spill og Hans Rønningens snurrige bygdetulling-karakter.

Det tar tid å bygge opp personene og forstå historiene deres. Derfor blir forestillingen bedre etter hvert som den skrider frem.

Skuespillerne har ikke spillerommet til musikalartister, samtidig skal de være noe annet enn skuespillere, og det gjør at det tar tid før forestillingen er i flyt.

Det er typisk at Joachim Rafaelsen har startens beste nummer fordi han har rollen som musikanten og spiller selv gitar til den sangen han fremfører. Da har karakteren nok kjøtt på beinet til at en historie kan begynne å folde seg ut gjennom sangen.

Optimisten (Pål Christian Eggen) og Kunstneren (Joachim Rafaelsen til høyre).

Optimisten (Pål Christian Eggen) og Kunstneren (Joachim Rafaelsen til høyre).

Foto: Erik Berg / Det Norske Teatret

Skuespillernes bevegelsesmuligheter oppleves begrensede, og det er med på å gjøre starten tung. Å stå og smådanse litt, eller å ha liten plass å spille ut følelser på, når du egentlig ikke skal gjøre noe annet enn å vente, er ikke nødvendigvis en enkel sak.

Sangmessig varierer det. Noen jobber hardt for å høre rocka ut, og da kan det være like effektfullt å heller lete etter potensial i egen stemme i stedet for å forsøke å leve opp til en sjanger. Kontraster er ikke farlige i dette universet, og bandet er fabelaktig.

Rød tråd

Men det går seg til etter hvert. Og det dukker opp en rød tråd.

Forestillingen halter i starten, men ender opp med å skildre det vakre og triste i det ensomme og uperfekte mennesket.

På turné med Riksteatret vil den nok glede mange, særlig om den kan spilles i mer intime teatersaler enn ved Hovudscenen på Det norske teatret.

Teaterkonserter er en underlig hybridsjanger, og faren ved den er at den reduserer skuespillerne til artister. Det er sangene som spiller hovedrollen i «Kan nokon gripe inn», og forestillingen har den kvaliteten at den appellerer uansett om man er kjent i Bjellas univers eller ikke.