TITTEL: «En sommer med Baudelaire»
FORFATTER: Antoine Compagnon (oversatt av Jan Jakob Tønseth)
FORLAG: Solum Forlag
Silhuetten av en fluktstol, som preget omslaget av «En sommer med Montaigne» for to år siden, er erstattet av en hengekøye. Essayisten Michel de Montaigne (1533–1599) er byttet ut med den senromantiske poeten Charles Baudelaire (1821-1867). Den franske professoren Antoine Compagnon fortsetter å presentere sitt hjemlands litterære kanon i praktisk lommeformat.
Tekstene om essayisten Montaigne framsto som skinnende små selvhjelpsmanualer for dem som søker etter gode løsningsforslag på livets fortredeligheter.
Den moralske drahjelpen får ikke Compagnon fra forfatteren han har valgt denne gangen.
Ikke særlig sommerlig
«Kan det tenkes noe mer malplassert enn en sommer med Baudelaire,» innleder Compagnon, og siterer følgende linjer fra Baudelaires hovedverk, «Les Fleur du mal»:
«Snart skal vi sveipast inn i mørke og kulde,
farvel, og takk du lyse, korte sommarstund!
Eg høyrer alt lydar som er klagefulle
at kubbane med ved fell mot steinlagt grunn.»
Vedkubber mot brostein, kan man tenke seg, med tanke på at Baudelaires kulisser er Paris i første halvdel av 1800-tallet.
Savner originaldikt
Compagnon siterer raust fra dikterens hovedverk. Oversetter Jan Jakob Tønseth har valgt seg Håkon Dahlens oversettelse «Dei vondes blomar» fra 2001. Å lese Baudelaire på nynorsk er selvsagt noe helt annet enn å lese ham på originalspråket. Det må ha vært en stor utfordring for Dahlen å holde på rim og rytme uten at meningsinnholdet gikk tapt.
Selv for oss ikke spesielt franskkyndige hadde det vært fint om forlaget hadde trykket originalen sammen med den norske oversettelsen, slik Arild Linneberg og Janne Sund løste det, da de utgav Walter Benjamins store essay om Baudelaire i fjor.
Muntlig og lett
Antoine Compagnon har nærmest skapt sin egen form for litteraturformidling gjennom denne lille serien av bøker. Dette skyldes det hele begynte som en bestilling fra fransk radio. Å skrive for radio krever en helt egen muntlighet og letthet, som han har klart å beholde også i møtet med Baudelaire. Metoden er mer impresjonistisk enn pedagogisk. Det innebærer at vi ikke får noen kronologisk innføring i dikterens liv og verk. Baudelaire er sikkert basal skolekunnskap for franske ungdommer. Vi andre må konsultere andre kilder for å få orden på hvordan «Les Fleur du mal» kom til.
Stykkevis og delt, viser det seg. Baudelaire gav ut sitt hovedverk i tre omganger mellom 1857 og 1868. Diktene var delt inn i bolker med titlene «Spleen et Idéal» (Spleen og ideal), «Fleurs du Mal» (Ondskapens blomster), «Révolte» (Opprør), «Le Vin» (Vinen), «La Mort» (Døden) og «Tableaux Parisiens» (Parisbilder).
Sommeren med mor
Den slags faktaopplysninger forekommer mer sånn en passant i denne lille boken. Baudelaires liv kommer til syne i talende glimt – litt på samme vis som livet også glimter til i diktene. Sentralt hos Compagnon står Baudelaires forhold til moren, et forhold som han mener ble ødelagt, da moren giftet seg for andre gang. Det som da ble igjen hos sønnen var minnet om de to somrene de fikk sammen før den nye stefaren kom inn i deres liv, minner som er fastholdt i dette diktet:
«Nei, aldri har eg gløymt vårt vesle hus på landet
som kvitmalt låg i ro med byen som sin granne.
(...)
O kvelden fløymde sola glansfull i mot graset
og sende lys i brotne fargar gjennom glaset.
Ho storøygd skein frå skyfri himmel med tål,
og fylgde vakent våre lange middagsmål (...).»
Vasset i søle
I glimt får vi også vite om rettssaken mot boken, om Baudelairs virke som hatsk kulturkritiker, og om hans politiske utvikling fra radikal til reaksjonær. God er også Compagnons sammenfatning av bokens grunntema, slik han fremstiller i kapitlet «Sølen og gullet». Her viser han hvordan Baudelaire så seg selv om et motsvar til datidens fillesamlere, som gikk rundt med spiss kjepp og samlet sammen skrot og søppel, som de så omdannet til nye ting.
Slik så også Baudelaire sin virksomhet: «Jeg var en som vasset i søle og skapte det til gull.»
