Fransk livsvisdom uten jåleri

At noe blir en bestselger i et eller annet utland betyr ikke at boken vil fungere i en norsk sammenheng. Michel de Montaigne er obligatorisk lesning i Frankrike. Der hører hans essays til nasjonens grunnfortellinger. Hans liv og virke i et Frankrike som befant seg midt i en borgerkrig mellom katolikker og protestanter, er en del av landets historie. Denne nærheten til Montaigne har ikke vi. Vi har Ibsen, Snorre eller på essay-fronten: Aasmund Olavson Vinje.

Og hva skal vi så med kåserier OM Montaigne? Hvorfor ikke heller lese originalen? Hele trebindsverket, som kort og godt heter «Essays» utkom i Beate Vibes oversettelse i 2008 med solide for- og etterord. Hva skal vi da med en forklaringslitteraturen, en type litteratur som Montaignes forgjenger Rabelais omtalte som "litteraturens ekskrementer"?

Kåserier

Det kommer selvsagt an på forklaringen. Antoine de Compagnon er høyt og lavt i Montaignes verk i disse kåseriene. Ifølge Antoine de Compagnon begynte Michel de Montaigne begynte å skrive på sine essays etter å ha sluttet som dommer i Bordeaux i en alder av 38 år.

Han skulle så bo på sitt gods og nyte sitt otium, som det så fint heter på latin, men ingenting ble som han hadde tenkt seg. Han ble ulykkelig, rastløs, og melankolsk. Sjelen galopperte avgårde "som en løpsk hest". For å få sine egne tanker under kontroll satt han så i gang med å skrive sine essays, forteller Compagnon.

Innføring i livet

Michel de Montaignes essays tilbyr små innføringer i de fleste av livets områder. Han filosoferer rundt hvordan vi skal omgås andre, om aldring, kjønnsdrift og død. Samtale versus enetale. Ensomhet versus fellesskap. Skal vi forandre på noe, eller skal vi la tingene være som de er? Er uvirksomhet et gode eller et onde?

Slik fremstår Montaigne når han blir formidlet, fortolket og forklart og ikke minst aktualisert for vår tid.

Krysshenvisninger

Antoine de Compagnon viser at Montaigne i dag kan tjene som en form for selvhjelptekster for mennesker som ikke føler seg helt utlærte i kunsten å te seg i verden. Oversetter Agnete Øye har også sørget for oppgi hva og hvor i originalteksten Compagnon siterer fra, slik at de av oss som ønsker, lett kan veksle mellom denne lille gule boken og trebindsverket til Montaigne. Men vi må ikke. For mange vil det være tilstrekkelig med denne lille gule boken, hvor en svart silhuette av en lesende Montaigne under en parasoll preger forsiden.

Sprezzatura

Hvis du skynder deg, så rekker du å lese denne boken mens det fortsatt er noe igjen av sommeren. Eller sa jeg virkelig skynde seg? Skal vi følge Montaigne skal vi skynde oss langsomt, og nyte øyeblikket. Montaignes ideal var det som på italiensk ble kalt "sprezzatura", en egenartig nonsjalant eleganse, uten å henfalle til jåleri. "Jeg har ofte etterlignet de unges skjødesløse måte å kle seg på. Når de slenger kappen over skuldrene, setter hatten på snei og lar strømpene henge rundt bena", skriver Michel de Montaigne. Antoines de Compagnons kåserier har også noe av denne "sprezzatura".