Slik jobber ekspertene for å avsløre kunstforfalskninger

I sommermånedene har Nasjonalgalleriet over 4000 kunstinteresserte besøkende hver dag. Men larmen fra 8000 klaprende føtter når ikke ned i kjelleren, der noen av landets fremste kunsteksperter sitter godt beskyttet bak tunge jerndører med elektroniske låser.

Nasjonalgalleriets seks eksperter tilbringer dagene blant apparater og måleinstrumenter, men med sin egen ekspertise som det fremste våpenet mot en stadig voksende forfalskingsgeskjeft.

For en kunstekspert er det ingen svart-hvit metode for å bestemme ektheten til et kunstverk. Et maleri av tvilsom opprinnelse er ikke nødvendigvis det samme som en forfalskning, og historien er full av malerier som er kreditert kjente kunstnere, men hvor man senere har endret opphavsmann.

• Les også: Solgte falsk Sinnataggen for 200 000 kroner

Vil forklare opprinnelsen

En slik kreditering er som regel ikke gjort med hensikt, men like fullt er tvilstilfellene ofte gjenstand for debatt, ettersom institusjonene kan miste store trekkplastre som følge av en degradering.

– Disse bildene er ikke nødvendigvis forfalskninger, men de kan ha feil attribusjon. Det vil si at de er blitt tilskrevet en annen kunstner enn den som malte bildet, sier seksjonsleder Kari Greve i Nasjonalgalleriet til NRK.no.

– Det er ikke før i nyere tid at det ble vanlig for kunstneren å signere verket, så det er i dag mange malerier, fra for eksempel fra 1600 og 1700-tallet, hvor man er usikker på opphavsmannen.

Greve er leder for gruppen som jobber med restaurering og autentisering av bilder. Hun forklarer at museet har egne katalogiseringer for å forklare publikum hva de mener er bildenes opprinnelse.

– Betegnelsene vi bruker, peker på hvor bildet stammer fra. Det kan være laget av en kjent kunstners elev eller verksted, eller det kan være inspirert av, eller en kopi etter en gammel mester, forklarer hun.

(Saken fortsetter etter bildet)

«Mistet» en Rembrandt

I 1913 var arven etter Rembrandt på over 1000 bilder. Men moderne analysemetoder i «Rembrandt Research Project» har kuttet katalogen ned til en fjerdedel av utgangspunktet. Oppvasken lagde dype flenger i kunstinstitusjoner over hele verden, og også i Oslo måtte man bite i det sure eplet.

– For noen år siden hadde vi en Rembrandt, men etter at ekspertene hadde vurdert den nøye, hadde vi ingen Rembrandt lenger. Dette er noe som alle kunstinstitusjoner opplever, og det finnes ikke et museum i verden som ikke har bilder som er falske, eller er malt av en annen kunstner enn hva man har trodd.

Tidligere var det vanlig at de store mesterne ble hyllet ved at andre kunstnere lagde malerier i samme ånd. Dette, i kombinasjon med mangelfull signering, gjør at analyseprosessen kan være en stor utfordring. I dag brukes derfor avanserte teknikker med IR og røntgen for å finne ut mer om bildets historie.

Ekspertene bestemmer

Måleinstrumentene kan se hva som befinner seg under malingen og dermed gå dypere ned i kunstverkets bakgrunn. Ligger det et annet bilde bak, kan det for eksempel bety at bildet er fra riktig epoke, men at det er malt over og forfalsket på et senere stadium. Da kan analyser av maling og bildets bestanddeler avgjøre ektheten.

Men det er kunstekspertenes mening som ofte avgjør spørsmålet om bildenes opprinnelse. Er disse uenige, kan kunstverket havne i en slags limbo-tilstand, hvor det veksler mellom å være ekte eller uekte.

– Vi hadde besøk av noen eksperter fra Antwerpen som hoppet i taket da de fikk se et av bildene våre. De jublet over at det var en Rubens, men det morsomme er at det ikke var første gangen bildet har blitt definert som nettopp det. Så i dag er det en Rubens igjen, men vi vet jo ikke om ekspertene vil endre mening til noe annet i fremtiden.

– Vi har også en tegning av Rafael, men den er oppe til diskusjon, så publikum bør forte seg å se den mens den fremdeles er en Rafael, humrer Greve.

Kopiering og imitasjon av andre kunstnere har altså lang tradisjon i kunstverdenen, og er i seg selv en helt naturlig del av kunstnerens virke. Men et sted på veien kan imitasjonen gå over til å bli noe kriminelt.

(Saken fortsetter etter bildet)

Amatørmessige forsøk

Ifølge den internasjonale forskningsgruppen Association for Research into Crimes against Arts (ARCA), er kunstkriminalitet i økende vekst. ARCA anslår at industrien omsetter for mellom 12 og 36 milliarder kroner årlig, og mener forfalskninger øker mest av alle kunstlovbrudd.

Den myteomspunne forfalskeren er gjengitt i utallige filmer, TV-serier og bøker. Her fremstår han gjerne som en talentfull kunstner som av ulike årsaker ikke klarer å slå gjennom. I ren frustrasjon begynner han derfor å etterligne stilen til kjente mestere.

Men den sofistikerte forfalskeren er en sjelden fugl, i hvert fall her til lands.

Oslo politkammer opplyser til NRK at de har omtrent ett tilfelle årlig av regelrette forfalskninger. De internasjonale trendene har ikke nådd Norge enda, noe et lite og oversiktlig kunstmiljø er mye av årsaken til.

– Vi brukes ofte for å avgjøre ektheten i bilder, men det er ytterst sjelden vi blir utsatt for regelrette forfalskningsforsøk. Det skjer, men heldigvis på et temmelig amatørmessig nivå, sier Kari Greve.

– For noen år siden fikk vi inn et bilde der en person hadde påført en signatur på et ganske anonymt utseende bilde. Han blandet sammen kunstnerne Frits Thaulow og Christian Krohg, slik at signaturen ble Frits Krohg. Det kan man nesten ikke si var et forsøk på forfalskning engang, ler Greve.

• Les også: «Skrik» på vei mot nytt publikum

Måtte male for å bevise skyld

Historiens kanskje mest kjente forfalsker var Hans van Meegeren, som på 30-tallet lagde bilder i ånden til Veermeer. Bilder av Veermeer er ytterst sjeldne, så det vakte oppsikt da van Meegeren dukket opp som en redningsmann med et utall «nye» bilder.

Men svindlerens lykke varte ikke, og van Meegeren fikk problemer etter 2. verdenskrig da en av forfalskningene hans dukket opp i boet etter toppnazisten Herman Göring. Van Meegeren ble anklaget for å ha solgt nasjonale skatter til nazistene, noe som var synonymt med landsforræderi.

Den eneste måten han kunne komme unna anklagene på, var å overbevise retten om at han var en forfalsker. Dermed ble det rigget til et staffeli og et lerret i rettssalen, og van Meegeren måtte male et bilde mens rettssaken pågikk.

Dermed ble han dømt for forfalskning i stedet for landsforræderi.

Ironisk nok ble van Meegeren selv et offer for sin egen industri. Verkene hans fikk en viss verdi etter rettssaken, og dermed begynte forfalskerne å forfalske forfalskeren. Senere prøvde sønnen Jaques van Meegeren å livnære seg på å lage forfalskinger av farens malerier, men sønnens produkter ble vurdert som lite talentfulle.

– Det er ikke rart at forfalskerne er så populære skikkelser i litteratur og film. De må ha en dyktighet i håndverket og en lidenskap til kunsten. Forfalskeren Elmyr de Hory levde godt av å male Matisse, Braque og Modigliani og holdt det gående nesten hele livet, forklarer Greve.

Møbelsnekker forfalsket Munch

De Hory regnes som en av historiens største kunstsvindlere og skal ha omsatt for omlag 60 millioner dollar i løpet av sin forfalskningskarriere. Selv om Norge har vært forskånet for de store kunstskandalene, har også vi hatt vår egen van Meegeren og de Hory.

Møbelsnekker Casper Caspersen arbeidet som snekker på Ekely etter Munchs død i 1944 og hadde tilgang til kunstnerens lerreter, rammer og maleutstyr.

Da Caspersen ble avslørt på slutten av femtitallet, havnet han i samme situasjon som van Meegeren. Han måtte male i retten for å bevise sin skyld.

Kunsttyveri var nemlig en mer alvorlig forbrytelse enn forfalskning, så Caspersen måtte demonstrere sitt talent i rettssalen. Han ble dømt til ni måneders fengsel i 1959 og døde to år senere.

I september skal NRK sende krimserien «The Spiral», som handler om internasjonale kunstlovbrudd i stor skala. Serien henter handling fra en rekke institusjoner i Europa, deriblant Nasjonalgalleriet i Oslo.