Hør:
Men hva er poenget
med å gjøre to så forskjellige verdener til gjenstand for undersøkelse? Jo fordi Luce Irigaray og Jim Hall viser oss hvordan to helt ulike personer hamler opp med det evig brennende spørsmål: - Hva skal jeg bruke min enganglige og verdenshistoriske, sjanse til å leve livet mitt til? Luce Irigaray velger å utfordre etter at hun fant sin nøkkel.
Hun utfordrer den herskende filosofiske tradisjonen ved å levere en alternativ tolkning av filosfofihistorien. Hennes grunntanke er at det finnes en enestående, kvinnelig forståelse av mennesket – og denne er så særegen at den utelukker meningsfull dialog med den herskende maskuline. Hennes skjebne kan sammenlignes med Bizets opera om Carmen:
Carmen ville ikke gifte seg med korporalen, Don Jose. Da ble hun erklært persona non grata, en trussel mot verdensordningen og en fiende av lov og orden. Carmen måtte dø fordi hun ikke ville innorde seg. Luce Irigaray er med oss fremdeles – men den som undersøker om navnet hennes finnes nevnt i referanser og litteraturlister i de kjente tolkningene av filosofiens historie finner ingenting. Luce Irigaray finnes ikke i den herskende filosofiens historie.
Platon, i gjen
Det som nok opprører den gode smak mest er Irigarays tolkning av Platons filosofi. Den som vil lese mer om dette kan studere Vigdis Songe-Møllers bok, Den greske drømmen om kvinnens overflødighet det er fra denne teksten jeg nå trekker veksler. Hulelignelsen blir i de flest tolkninger forstått som en erkjennelsesteoretisk spasertur fra mørket og ut i lyset.
Fra vrangforestillinger og slavestatus til innsikt og frihet. Og Irigaray tar seg til rette – og tolker Platons hule som en livmor, og den tvangsmessige utdrivelsen fra hulen som en overgang fra en form for fangenskap til et annet: Songe-Møller omtaler Irigarays poeng slik at utstigningen fra hulen er en overgang fra illusjonenes til sannhetens fengsel.
Ukas filosofinøtt
Slik jeg ser det er ikke Irigarays konklusjon mer enn middels provoserende. Er det ikke en vanlig innvending mot Platon at han legger for stor vekt på fornuften og glemmer at vi også har følelser, lyster og begjær som i allefall må pleies av og til? Platon gjør fornuften til den øverste appellinstans i alle spørsmål – og glemmer at lyst, innfall og spontanitet skal ha sitt. Dette er jo Nietzsches innvending mot den antikke fornuftsfilosofien. Men nå er det spennende å høre hva DU tenker om dette? Send en e-post til Studio Sokrates så har jeg en eske filosofipastiller til den som tør å fritenke litt.
Jim Hall
preger og fornyer den musikalske fortolkningstradisjonen på sitt stillfarne vis. Det slår meg at et par begreper som Luce Irigaray utforsker også kan anvendes på Jim Halls virksomhet. Kjærlighet og undring kan vi lese om hos Irigaray, og jeg spør meg selv: Når en musiker velger seg en melodi som han vil øve inn og presentere for publikum og medmusikere – ligger ikke kjærlighet og undring og virker et sted i hans følelsesmessige univers da?
Må ikke forundring, nysgjerrighet, nyfikenhet og kjærlighet virke som drivfjærer for at en artist skal gi seg i kast med øving, tolkning, improvisasjon og formidling av et musikkstykke? Jeg tror det. – Listening is still the key, sier Jim
Seks strenger, tusen tanker og bare ett resultat: Gitaren er Jim Halls medium
Hall. Lytting er fremdes nøkkelen – og jeg søker det klare og tydelige. For mitt indre øye kan jeg se melodien og min egen framføring av den – og bare slik unngår jeg å bli triviell og spille klisjeer. Jim Hall lærer oss noe som kanskje kan støtte oss i vår egen livsførsel………
Musikken
1. Skylark (Carmichael-Mercer) 3'06
John Lewis
Pausa Records
2. Where Are You (McHugh-Abramson) 5'06
Sonny Rollins
RCA Victor
Studio Sokrates om Jim Hall og Luce Irigaray, 5. april, 2003. Del 1
