Hopp til innhold

Studio Sokrates 2003

Galskap, sa de

Det er noe fascinerende ved mennesker som bryter med det vante og går sin egen vei. Sånn var det med Charlie Christian og sånn var det med ukas filosof i Studio Sokrates, Michel Focault. Charlie var så besatt av å uttrykke seg på seks strenger at han bygde sine første gitarer av sigarkasser og fiskesnøre. Focault vender oppmerksomheten mot det vi ikke snakker om, galskap, og skriver historien om asylenes tilblivelse. Når vi møter mennesker av Focault og Christians støpning våkner vi av den eksistensielle middagshvilen – og får øye på oss selv…Focault sier det rett ut: - Filosofi er å forskyve rammene for vår tenkning. Å forandre etablerte verdier. Filosofi er all slags arbeide som retter seg inn mot å tenke annerledes, å handle annerledes og å bli til noe annet enn man er. At Focault mente det han sa til sin venn i et intervju like før sin død ser vi av titlene på de arbeidene han publiserte

Av Lars Nilsen

Den elektriske gitaristen

Om ettermiddagen kom Charlie Christian. Han hadde på seg en diger hatt, rosa skjorte og gule sko mens han drasset på en forsterker og gitarkassa. Benny Goodman kastet et blikk på ham og fortsatte å arbeide som om ingenting hadde hendt. – Kan du i det minste ta deg tid til å høre på Charlie Christian, maste John Hammond, han har reist helt fra Oklahoma for å spille for deg.. Allright, kom det iltert fra Goodman, - prøv å kompe meg på Tea for Two. Charlie fikk ikke slått på forsterkeren før Goodman var i gang. Etter noen takter avbrøt Goodman og takket for innsatsen. Han var ikke interessert i å høre på den rare, tynne framtoningen i gule sko og med rosa skjorte. Goodman ville jobbe med orkestret sitt, ikke høre på gudsord fra landsbygda. Så John Hammond la en dristig plan. Han visste hva Charlie Christian kunne få til med gitaren sin…

Av Lars Nilsen

Vil De bli hysterisk i aften?

Teatralsk, selvsentrert og utagerende - hysteriet er forbeholdt kvinner.. Det greske ordet hystera betyr hule, eller livmor. Platon bruker ordet hystera en gang i hulelignelsen, og det passer jo godt siden Sokrates forsto seg selv som jordmor og fødselshjelper. Men hva kommer det av at vi tenker på kvinner når vi hører ordet hysterisk? I antikken var det bare kvinner som kunne lide av hysteri. Hysteri handler om å være utilfreds med tingenes tilstand. –Det å være hysterisk er kvinnens måte å gjøre opprør på, mener Luce Irigaray, filosofen vi arbeider med i Studio Sokrates for tiden.

Av Lars Nilsen

Livet i hulen

Hvilken verden er den virkelige? Livet i hulen eller oppe i lyset? Platons hulelignelse er en nøkkel til vår måte å forstå oss selv på. Men kan det tenkes at Platon forfører oss? At det koster mer enn det smaker å slutte seg til filosofien til denne atheneren som har påvirket vår kultur i mer enn to tusen år. Enn om Platon overser noe vesentlig? Hva hvis han underslår elementer av fundamental betydning for vår livskvalitet og velferd? La meg utdype litt: Hos Platon finner vi det eldgamle bildet som viser at kunnskap er det samme som lys og uvitenhet er mørke. Å bli vis, å få innsikt, å bli klokere – er det samme som å gå fra mørket og ut i lyset. Fint? Tja, men tenk på det paradoksale ved å se på kunnskap som lys: Dersom et bål lyser opp en sirkel som omsluttes av mørke – så vil lysets sirkel bli større jo større bålet er. Jo større bål, desto større opplysning. Men utenfor lyset ligger mørket – og det omsluttende mørket blir også større, proporsjonalt med bålets størrelse. Altså: Jo mer du vet – desto større viser uvitenhetens område seg for din bevissthet.

Av Lars Nilsen

Kjenn deg selv.

Å forbedre seg selv er Sokrates sin hovedmålsetting. I alt han sier og gjør er drifkrafta den samme: Det er mulig å forbedre seg selv og sin væremåte. Det samme kan sies om Jim Hall sitt gitarspill: Sokrates og Jim Hall møtes i dette prosjektet: Det er aldri for seint å forbedre seg selv. Man kan på en måte måle Jim Hall opp mot de musikerne han har spilt med i løpet av snart femti år som yrkesmusiker. Bill Evans, Bob Brookmeyer, Red Mitchell, Sonny Rollins, Paul Desmond, Gerry Mulligan – og lista kan forlenges betydelig. Og hele tiden har Jim Hall strebet mot det ene fornødne: Å forbedre sitt spill og å være hengiven til sitt prosjekt som musiker samtidig. Det er akkurat dette Sokrates mener, så man kan si at Jim Hall virkeliggjør en sokratisk dyd som gitarist.

Av Lars Nilsen

Rebellen og den stillfarne gitarist

Da filosofen Luce Irigaray publiserte sin andre doktorgrad mistet hun jobben. Samtidig opplever den amerikanske gitaristen Jim Hall at karrieren løfter seg. Luce Irigaray utfordrer og provoserer de herskende tanker. Jim Hall tolker jazzens standardrepertoar med overraskende inderlighet og dristighet. Begge tar betydelige sjanser når de ytrer seg. Kan man undersøke en radikal feminist i selskap med en eminent jazzgitarist? Blir det krise – eller hva? De to har en del felles, hvis vi tenker litt etter. Luce Irigaray forholder seg til den filosofiske tradisjonen, Jim Hall til tradisjonen vi kaller the american Songbook, altså den store, eviggrønne melodiskatten fra forrige århundre. Irigaray filosoferer med hammer i filosofiens skattkammer i antikkens Athen og hun meisler fram nye tolkninger av Platon. Jim Hall har også gjort hjemmeleksene sine før han gir seg til å tolke Ellington, Rogers and Hart eller Cole Porter. Tenker vi slik har vi med to skapende sjeler å gjøre – men verket de lager arter seg helt ulikt for oss.

Av Lars Nilsen

Jazz og filosofi

Etter seks utgaver av Studio Sokrates om Hannah Arendt og Bill Evans begynner det å vise seg et mønster. For å se dette mønsteret må man innrømme at jazz kan være noe mer enn showbusiness og underholdning – og at filosofi må kunne komme til anvendelse utenfor seminarrommene - i menneskelivet slik det leves av oss som har opphold på jordskorpen.Kunst kan forandre livet og gi oss ny innsikt. I dette ligner kunsten på filosofien, siden filosofen arbeider med tenkningen som verktøy og prøver å skape en mening i alt det som oppløser seg for våre prøvende tanker. Man kan si om Arendt og Evans at de arbeider i hver sin ende på et felles prosjekt som går ut på å fornye det gamle på en måte som gir ny mening å leve med.

Av Lars Nilsen

Skyld og skam

Da Hannah Arendt lette etter et passende tema for sitt doktorgradsarbeide i filosofi i midten av 1920-årene kom hun over dagbøkene etter den jødiske berlinerlinnen Rahel Varnhagen. Varnhagen skammet seg over sin jødiske bakgrunn, hun hadde en rekke kjærlighetsforhold som alle havarerte – og hun diskuterer dem med seg selv i dagbøkene sine. I Rahel Varnhagen fant Hannah Arendt en samtalepartner som hjalp henne å forholde seg til den kjærligheten hun selv følte til Martin Heidegger. Men Rahel Varnhagen fikk også betydning for Hannah Arendt fordi hun fikk impulser til å tenke omkring sin egen jødiske identitet. Vi husker at Hannah Arendt ikke så på seg selv som jøde, men som tysker da hun var ung. Hun rakk imidlertid ikke å arbeide særlig lenge på avhandlingen før både hun selv og hennes undersøkelse var uønsket ved tyske universiteter. Men Hannah Arendts begrepsapparat i avhandlingen om Varnhagen virker avklarende på oss ennå i dag.

Av Lars Nilsen

Norsk Presseforbund, logo.

Vi arbeider etter
Vær Varsom-plakatens regler
for god presseskikk.

Den som mener seg rammet av urettmessig publisering, oppfordres til å ta kontakt med redaksjonen. Pressens Faglige Utvalg (PFU) er et klageorgan oppnevnt av Norsk Presseforbund som behandler klager mot mediene i presseetiske spørsmål.

Nyhetstips 03030

Kontakt

Hjelp

Tjenester

Produksjon

Salg

Til toppen