NRK Meny
Normal

Den elektriske gitaristen

Om ettermiddagen kom Charlie Christian. Han hadde på seg en diger hatt, rosa skjorte og gule sko mens han drasset på en forsterker og gitarkassa. Benny Goodman kastet et blikk på ham og fortsatte å arbeide som om ingenting hadde hendt. – Kan du i det minste ta deg tid til å høre på Charlie Christian, maste John Hammond, han har reist helt fra Oklahoma for å spille for deg.. Allright, kom det iltert fra Goodman, - prøv å kompe meg på Tea for Two. Charlie fikk ikke slått på forsterkeren før Goodman var i gang. Etter noen takter avbrøt Goodman og takket for innsatsen. Han var ikke interessert i å høre på den rare, tynne framtoningen i gule sko og med rosa skjorte. Goodman ville jobbe med orkestret sitt, ikke høre på gudsord fra landsbygda. Så John Hammond la en dristig plan. Han visste hva Charlie Christian kunne få til med gitaren sin…

Hør: Studio Sokratees om Charlie Christian og sokratisk jordmorkunst, 10. mai 2003

Rose Room

Mens Benny Goodman spiste middag hentet Hammond gitarforsterkeren til Charlie Christian og satte den på scenen sammen med instrumentene til Goodmanbandet. Fant fram en stol, koblet forsterkeren til lysnettet og instruerte Charlie: - Når bandet går på scenen setter du deg sammen med dem og later som ingen ting. Hvis Goodman ser deg kommer han sikkert til å bli forbanna – kanskje til og med gi deg en solo for å drite deg ut. Da må du spille, mann. Spille! Skjønner?

Goodman-blikket:

Opp kommer Goodman på scenen. Resteauranten er full av folk. Dannede, velkledde filmstjerner, det er Resteaurant Victor Hugo i Beverley Hills, og Benny Goodman er den berømte bandlederen alle venter på. Charlie Christian sitter i bandet med det eneste kostymet han eide og hadde, rosa skjorte og gule sko, og han har gitaren på fanget. Goodman får øye på ham. Stivner et øyeblikk. Snur seg ut mot gjestene i resteauranten og speider etter sin svigerbror John Hammond. Får øye på Hammond og zapper et mordlystent blikk rett i slipsknuten på Hammond, ”the famous Goodman-ray”.

Men Goodman kan ingenting gjøre annet enn å starte orkestret og å spille i hvertfall én melodi. Han velger Rose Room – en standardlåt fra Goodmanrepertoiret, men han var nok temmelig sikker på at gitaristen med de gule skoene ikke hadde peiling på den låten, forteller John Hammond. Men der tok han feil av Charlie Christian. Charlie hadde ører som antenner. Alt han trengte var å høre melodilinja en gang – så var han med. Og klar.

Så da Benny Goodman ga ham en solo for å sende ham ut over sidelinja og tilbake til Oklahoma kvitterte Charlie med å ta den ene soloen mer imponerende enn den andre.

Gjestene i resteauranten gikk av skaftet. Charlie Christian fikk spille i alt tjuefem gitarsoli –sammen med Goodman og Lionel Hampton. Noe nytt hadde hendt: Gitaren var med ett slag et soloinstrument i Amerikas topporkester…

Majeutikk

er det greske ordet for jordmorkunst. Vi som har jobbet med Platon og hulelignelsen de siste ukene vet godt at det er smertefullt for fangen som blir ført ut av fangenskapet i hulen og opp i dagslyset og den virkelige verden. Sokrates sa om seg selv at han var jordmor. Fødselshjelper. Han hjalp til med å føde nye tanker, ny erkjennelse. Kanskje ny anerkjennelse også.

Og Sokrates brukte ofte list for å få viljen sin, det vet den som har kjempet litt med Platons dialoger. Benny Goodman glemte aldri Charlie Christian. Han glemte heller ikke hvordan Charlie fikk plassen sin på jazzens stjernehimmel. Så mye vet vi sikkert. Om Goodman lærte en sokratisk lekse av episoden på Victor Hugo-resteauranten i Beverley Hills vet jeg ikke. Men alle som har lest så langt som dette skjønner hvor jeg vil hen:

Den elektriske gitaren snudde opp ned på poulærmusikken

Ukas oppgave

Framføringen av Rose Room varte i tre kvarter, skriver John Hammond, og Goodman fikk ovasjoner som ikke lignet noe han hadde fått tidligere. Ingen av de som var der glemmer det som hendte, i hvert fall ikke Benny Goodman. Men så kan vi jo spørre: John Hammond, Charlie Christian og musikerne i Goodmanbandet praktiserte noe jeg liker å kalle hverdagssokratisk virksomhet. Med list og lempe organiserte de en situasjon der Christian fikk sitt livs sjangse.

Og der var edelt kunstnerisk metall i denne ungutten fra Oklahoma. Han fikk en pasning og sendte den i mål. Kjenner du til lignende eksempler på hverdagssokratisk praksis? Send noen linjer til Studio Sokrates – så kan du bli den heldige innehaver av en eske filosofipastiller fra oss i Studio Sokrates.

Musikken

1: Rose Room

2: Haven't named it yet

Studio Sokrates Charlie Christian, del 1 10, mai, 2003