Nims hemmelige øy

”Nims hemmelige øy” har fått med Jody Foster som agorafobisk romanforfatter og den gesjeftige solstrålen Abigail Breslin. Altså vidunderbarnet som nesten fikk Oscar for ”Little Miss Sunshine”.

I denne filmen spiller Abigail jenta Nim, en blanding av Pippi Langstrømpe og Robinson Crusoe.

Ikke akkurat Robinson

Handlingen utfolder seg på en paradisøy i Stillehavet. Der bor solstrålen med sin far marinebiologen, en lidenskapelig planktonforsker spilt av Gerard Butler. Han gjør også dobbelt plikttjeneste som fiktiv romanhelt, utkledd som Indiana Jones.

På øya boltrer Nim seg i tropisk, skolefri idyll sammen med sine beste og eneste venner: en dressert sjøløve, en usedvanlig begavet pelikan og den sjarmerende kampøglen Fred.

Hun koker smakfulle biller til frokost, utforsker vulkaner, og spiller fotball med sjøløven. I tillegg fører hun krig mot innvaderende cruisebåtturister på kveldstid.

Så tar far seg en tur til sjøs etter plankton, det blåser opp til storm, og mens han driver rundt på havet, er Nim alene. Da sender hun e-post til sin yndlingsforfatter i USA og ber om hjelp.

Den blå lagune?

Filmen er så Hollywoodglanset at det svir i øynene. Den største påkjenningen for meg er imidlertid dubbingen. Siden det er en barnefilm er den dubbet til norsk. Jeg opplever en norsktalende Jody Foster som kulturelt smertefullt.

Dette er Jody Fosters første barnefilm og den dårligste rollen jeg har sett henne prestere hittil. Jeg er absolutt tilhenger av henne og regner henne som en skuespiller med substans. I denne filmen blir det likevel altfor mye slapstick, som tipper over i parodi.

(Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Filmen lider av sjuskete historiefortelling, er overlesset av konstruerte elementer hentet fra mange velkjente filmer. Her finnes det ikke snev av troverdige personer, virkelige eller fiktive.

Konklusjon: Nims hemmelige øy mangler ektefølt magi og eventyr. Til og med spenningsscenenene oppleves som ganske flate.

Terningkast: 2.