Hopp til innhold

Prøver å vise fengselslivets sanne ansikt

London (NRK.no): – Vi forsøker å være så tro mot originalhistorien som vi kan. Det er nok derfor serien har blitt et så stort fenomen, sier Taylor Schilling og Lorraine Toussaint i Netflix-suksessen «Orange Is The New Black».

Skuespillerne fra Netflix-serien møtte pressen i forkant av premieren på andre sesong.

Taylor Schilling og Lorraine Toussaint var to av «fengselsfuglene» fra «Orange Is The New Black» som NRK fikk møte i London.

Med halvannen uke igjen til premiere på sesong 2 av «Orange Is The New Black», har verdenspressen fått møte noen av skuespillerne i serien.

– Jeg var HELT besatt av OL i Oslo, da jeg var ti eller noe sånt, forteller Taylor Schilling, eller «Piper Chapman» som hun heter i serien, da NRK møter henne og tre andre av skuespillerne fra den populære serien som viser livet i det amerikanske kvinnefengselet Litchfield.

Sammen med tre medskuespillere møter de europeisk presse før serieslipp. Som vanlig hos Netflix, slippes samtlige episoder på en gang.

Det Schilling husker så godt fra «OL i Oslo», som selvsagt var OL på Lillehammer, handlet om kvinner som sto mot hverandre, nemlig den spektakulære historien rundt kunstløperne Nancy Kerrigan og Tonya Harding, hvor sistnevnte forsøkte å få skadet rivalen slik at hun ikke kunne konkurrere mot henne.

Det hjalp lite, Kerrigan fikk sølvmedalje mens Harding fikk et heller dårlig ettermæle.

Kanskje var dette en tidlig inspirasjon for kvinnelig drama, for snart får verden se henne i andre sesong av «Orange Is The New Black», en tv-serie basert på en sann historie om den hvite middelklassekvinnen Piper Kerman som måtte sone ett år i fengsel på grunn av et gammelt lovbrudd.

Et soningsopphold som sjokkerte henne, og som hun beskrev i boken «Orange Is The New Black – My Year In A Women’s Prison», og som er grunnlaget for tv-serien.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Taylor Schilling i “Orange is the New Black” sesong 2

Taylor Schillings rollefigur er basert på akademikeren Piper Kermans opphold i et amerikansk kvinnefengsel.

Foto: JoJo Whilden for Netflix

Klasseforskjellene i fengsel store

– Er det et riktig bilde vi ser av det amerikanske fengselssystemet? spør NRK, som har fått ti eksklusive minutter med skuespillerne på et hotellrom i legendariske Soho Hotel i London sentrum.

– Ut fra tilbakemeldingene er det vel omtrent 80 prosent, smiler medskuespiller Danielle Brooks.

Hun spiller Tasha «Taystee» Jefferson, en afroamerikansk medfange med en svært lite privilegert bakgrunn som ikke klarer livet på utsiden av murene i sesong 1, og kom derfor tilbake i fengslet. Der er hun også i denne sesongen.

– Vi jentene forsøker å være så tro mot originalhistorien som vi kan, noe manusforfatterne også gjør. Det viktigste er å holde på hjertet og sjelen i det. Jeg tror det er derfor serien har blitt et så stort fenomen, vi forsøker å fortelle disse personenes historier så sanne som vi kan.

Hovedrolleinnehavere Schilling er enig.

– Ja, absolutt. Piper (karakteren hun spiller og som er basert på forfatteren Piper Kermans egne opplevelser red.anm.) er en middelklasseperson som går inn i fengslet.

– Den dialogen som åpner seg mellom henne og noen av de andre fangene, det faktum at hun er denne hvite middelklassekvinnen med alle disse ressursene og at disse ressursene ikke finnes for de andre kvinnene som hun er fengslet sammen med, og hvor urettferdig dette er.

Nå fortsetter altså historien om Pipers liv innenfor murene.

I den dramatiske avslutningen på sesong 1, endte hun blodig på bakken etter et basketak med en av medfangene. Et basketak som kan få store følger for hennes videre tid i fengselet. Det er her sesong 2 starter, og hva som faktisk skjedde er en av flere historier som utspiller seg i det fiktive fengslet.

NRK har sett seks av de nye episodene, og livet endrer seg mye for mange av karakterene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Scene fra “Orange is the New Black” sesong 2

TV-serien «Orange Is The New Black» tar for seg en rekke skjebner og dommer, alle med kvinner som de domfelte. Her er noen av dem samlet i det som er deres hjem, fengselet.

Foto: Ali Goldstein

Realistisk filmsett

Det stadige forfallet i fengslet på grunn av pengemangel, og fengselsledelsens neglisjering av de innsatte er også sentralt i denne sesongen. Faktisk ble de elendige sanitærforholdene fremstilt så realistiske på settet, at skuespillerne grøsser når NRK bringer dem på banen.

– Jeg måtte stå med foten på toalettskålen, sier Brooks og setter opp en grimase mens hovedrolleinnehaver Schilling bryter inn:

– Stå i de dusjene, våt og naken… det er helt forferdelig…

– Alt er jo falskt, det er jo ikke ekte møkk… sier Brooks, som er i ferd med å komme seg fra minnet om foten på toalettskålen.

– Ja, det er falskt, sier Schilling og beroliger begge.

Midt oppe i de dårlige sanitærforholdene, forsøker de fengslede kvinnene å ha et slags liv, et fengselsliv. Men det er mange konflikter, og det er mange motsetninger som gjør det trøblete.

Ikke minst rivaliseringen mellom de mange etniske gruppene. De afroamerikanske kvinnene mot de latinamerikanske, de gamle mot de unge, de lesbiske mot de heterofile. Og enda mer.

Mens hovedpersonen selv kommer inn i fengselslivet fra en akademisk middelklassebakgrunn, har så godt som alle medfangene hatt et langt røffere liv bak seg. Gjennom hver episode blir seerne kjent med en eller flere av disse skjebnene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Jason Biggs

Jason-biggs.jpg Jason Biggs, kjent fra blant annet «American Pie» spiller Piper’s forlovede, Larry Bloom, som må fortsette livet mens den han trodde var kvinnen i hans liv sitter fengslet.

Foto: Linda Kallerus for Netflix

Handler om mer enn bare fengselsliv

Hovedpersonen Piper Chapman havnet i fengsel i første sesong fordi hun hjalp sin kvinnelig ekskjæreste å smugle narkopenger i Europa, ti år tidligere. Siden lovbruddet har hun truffet det som skulle bli mannen i hennes liv, men fordi hun blir fengslet, kolliderer det nye streite livet med det gamle ikke-fullt-så-streite.

Ekskjæresten Alex Vause, spilt av Laura Prepon, er i samme fengsel, mens forloveden Larry Bloom, spilt av Jason Biggs, må forholde seg til det hele fra utsiden.

Katolskfødte Biggs spiller sønnen i en noe konservativ jødisk familie i serien, og gir enda et etnisk og religiøst perspektiv til det hele.

Med andre ord tar serien opp biseksualitet og homofili, etnisitet, religion, klasseforskjeller og kjønnsroller – i tillegg til et innblikk i amerikanske fengselssystem. Så hva handler den mest om?

– Jeg mener den handler om alt sammen, sier Laura Prepon til NRK.

– Dette uvante miljøet ser du normalt ikke i en tv-serie. Du ser aldri et kvinnefengsel. Og når du ser alle disse kvinnene med alle de forskjellige forhistoriene er det hele ganske utrolig, og noe for alle å relatere seg til. Du ser at hver fengselsstraff har hver sin historie.

Selenis Leyva og Lorraine Toussaint i “Orange is the New Black” sesong 2

Særlig det latinamerikanske miljøet, her representert ved Gloria Mendoza (spilt av Selenis Leyva) og det afroamerikanske, ved Vee (spilt av Lorraine Toussaint), havner i konflikt i de kommende episodene.

Foto: Jessica Miglio for Netflix

– Er det viktig med alle de potensielt «farlige temaene», som etnisitet, seksualitet og kjønn, for å få med seg publikum?

– Jeg tror ikke de må være med, men jeg tror det understreker mer enn noe annet at serieskaperne ikke er redde for å hente disse tingene frem, sier Biggs.

– Det rygges ikke unna noe, det er ikke noe politisk korrekthet, det er ingen båssetting, manusforfatterne er bare realistiske. Det føles lettere å relatere seg til på den måten, samtidig som det er modig fjernsyn. De fjerner ikke poenger eller kutter hjørner.

Vil jobbe med norske regissører

Jason Biggs jobbet for øvrig med den norske regissøren Erik Skjoldbjærg tilbake i 2001, da han spilte i filmen «Prozac Nation», også den basert på en bok fra virkeligheten.

– Jeg hadde en fantastisk tid sammen med Erik Skjoldbjærg, jeg slakter vel uttalen av navnet hans sier Biggs og ler.

– Han er en fantastisk regissør. Han regisserte «Insomnia», den originale norske versjonen, og meg i «Prozac Nation».

– På grunn av den norske linken i filmen, var vi på filmfestivalen i Haugesund. Det er virkelig en av de beste turene jeg har hatt i hele mitt liv. Virkelig. Et fantastisk lite sted jeg aldri vil kommet til ellers.

– Jeg burde jobbe med flere norske regissører. Jeg burde egentlig jobbe med flere regissører generelt, sier han til latter fra medspiller Prepon.

Premieren på strømmetjenesten er 6. juni, men hvor stor oppslutning serien har i Norge, får ikke NRK vite. Netflix offentliggjør ikke seertall. Men en talsperson omtaler den som «ekstremt populær» i Norge.

Uansett er det klart at en tredje sesong av serien kommer til neste år.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo