Prøver å vise fengselslivets sanne ansikt

Med halvannen uke igjen til premiere på sesong 2 av «Orange Is The New Black», har verdenspressen fått møte noen av skuespillerne i serien.

– Jeg var HELT besatt av OL i Oslo, da jeg var ti eller noe sånt, forteller Taylor Schilling, eller «Piper Chapman» som hun heter i serien, da NRK møter henne og tre andre av skuespillerne fra den populære serien som viser livet i det amerikanske kvinnefengselet Litchfield.

Sammen med tre medskuespillere møter de europeisk presse før serieslipp. Som vanlig hos Netflix, slippes samtlige episoder på en gang.

• Les: Netflix – the comeback kid

Det Schilling husker så godt fra «OL i Oslo», som selvsagt var OL på Lillehammer, handlet om kvinner som sto mot hverandre, nemlig den spektakulære historien rundt kunstløperne Nancy Kerrigan og Tonya Harding, hvor sistnevnte forsøkte å få skadet rivalen slik at hun ikke kunne konkurrere mot henne.

Det hjalp lite, Kerrigan fikk sølvmedalje mens Harding fikk et heller dårlig ettermæle.

Kanskje var dette en tidlig inspirasjon for kvinnelig drama, for snart får verden se henne i andre sesong av «Orange Is The New Black», en tv-serie basert på en sann historie om den hvite middelklassekvinnen Piper Kerman som måtte sone ett år i fengsel på grunn av et gammelt lovbrudd.

Et soningsopphold som sjokkerte henne, og som hun beskrev i boken «Orange Is The New Black – My Year In A Women’s Prison», og som er grunnlaget for tv-serien.

• Filmpolitiets anmeldelse: Orange is the new black S01 E01-E0

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Klasseforskjellene i fengsel store

– Er det et riktig bilde vi ser av det amerikanske fengselssystemet? spør NRK, som har fått ti eksklusive minutter med skuespillerne på et hotellrom i legendariske Soho Hotel i London sentrum.

– Ut fra tilbakemeldingene er det vel omtrent 80 prosent, smiler medskuespiller Danielle Brooks.

Hun spiller Tasha «Taystee» Jefferson, en afroamerikansk medfange med en svært lite privilegert bakgrunn som ikke klarer livet på utsiden av murene i sesong 1, og kom derfor tilbake i fengslet. Der er hun også i denne sesongen.

– Vi jentene forsøker å være så tro mot originalhistorien som vi kan, noe manusforfatterne også gjør. Det viktigste er å holde på hjertet og sjelen i det. Jeg tror det er derfor serien har blitt et så stort fenomen, vi forsøker å fortelle disse personenes historier så sanne som vi kan.

Hovedrolleinnehavere Schilling er enig.

– Ja, absolutt. Piper (karakteren hun spiller og som er basert på forfatteren Piper Kermans egne opplevelser red.anm.) er en middelklasseperson som går inn i fengslet.

– Den dialogen som åpner seg mellom henne og noen av de andre fangene, det faktum at hun er denne hvite middelklassekvinnen med alle disse ressursene og at disse ressursene ikke finnes for de andre kvinnene som hun er fengslet sammen med, og hvor urettferdig dette er.

Nå fortsetter altså historien om Pipers liv innenfor murene.

I den dramatiske avslutningen på sesong 1, endte hun blodig på bakken etter et basketak med en av medfangene. Et basketak som kan få store følger for hennes videre tid i fengselet. Det er her sesong 2 starter, og hva som faktisk skjedde er en av flere historier som utspiller seg i det fiktive fengslet.

• Les: «Orange is the new black» tilbake i juni

NRK har sett seks av de nye episodene, og livet endrer seg mye for mange av karakterene.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Realistisk filmsett

Det stadige forfallet i fengslet på grunn av pengemangel, og fengselsledelsens neglisjering av de innsatte er også sentralt i denne sesongen. Faktisk ble de elendige sanitærforholdene fremstilt så realistiske på settet, at skuespillerne grøsser når NRK bringer dem på banen.

– Jeg måtte stå med foten på toalettskålen, sier Brooks og setter opp en grimase mens hovedrolleinnehaver Schilling bryter inn:

– Stå i de dusjene, våt og naken… det er helt forferdelig…

– Alt er jo falskt, det er jo ikke ekte møkk… sier Brooks, som er i ferd med å komme seg fra minnet om foten på toalettskålen.

– Ja, det er falskt, sier Schilling og beroliger begge.

Midt oppe i de dårlige sanitærforholdene, forsøker de fengslede kvinnene å ha et slags liv, et fengselsliv. Men det er mange konflikter, og det er mange motsetninger som gjør det trøblete.

Ikke minst rivaliseringen mellom de mange etniske gruppene. De afroamerikanske kvinnene mot de latinamerikanske, de gamle mot de unge, de lesbiske mot de heterofile. Og enda mer.

Mens hovedpersonen selv kommer inn i fengselslivet fra en akademisk middelklassebakgrunn, har så godt som alle medfangene hatt et langt røffere liv bak seg. Gjennom hver episode blir seerne kjent med en eller flere av disse skjebnene.

• Les: En million nordmenn bruker Netflix
• Les: Netflix og bredbåndsleverandørene krangler om regninga for videostrømming

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Handler om mer enn bare fengselsliv

Hovedpersonen Piper Chapman havnet i fengsel i første sesong fordi hun hjalp sin kvinnelig ekskjæreste å smugle narkopenger i Europa, ti år tidligere. Siden lovbruddet har hun truffet det som skulle bli mannen i hennes liv, men fordi hun blir fengslet, kolliderer det nye streite livet med det gamle ikke-fullt-så-streite.

Ekskjæresten Alex Vause, spilt av Laura Prepon, er i samme fengsel, mens forloveden Larry Bloom, spilt av Jason Biggs, må forholde seg til det hele fra utsiden.

Katolskfødte Biggs spiller sønnen i en noe konservativ jødisk familie i serien, og gir enda et etnisk og religiøst perspektiv til det hele.

Med andre ord tar serien opp biseksualitet og homofili, etnisitet, religion, klasseforskjeller og kjønnsroller – i tillegg til et innblikk i amerikanske fengselssystem. Så hva handler den mest om?

– Jeg mener den handler om alt sammen, sier Laura Prepon til NRK.

– Dette uvante miljøet ser du normalt ikke i en tv-serie. Du ser aldri et kvinnefengsel. Og når du ser alle disse kvinnene med alle de forskjellige forhistoriene er det hele ganske utrolig, og noe for alle å relatere seg til. Du ser at hver fengselsstraff har hver sin historie.

– Er det viktig med alle de potensielt «farlige temaene», som etnisitet, seksualitet og kjønn, for å få med seg publikum?

– Jeg tror ikke de må være med, men jeg tror det understreker mer enn noe annet at serieskaperne ikke er redde for å hente disse tingene frem, sier Biggs.

– Det rygges ikke unna noe, det er ikke noe politisk korrekthet, det er ingen båssetting, manusforfatterne er bare realistiske. Det føles lettere å relatere seg til på den måten, samtidig som det er modig fjernsyn. De fjerner ikke poenger eller kutter hjørner.

Vil jobbe med norske regissører

Jason Biggs jobbet for øvrig med den norske regissøren Erik Skjoldbjærg tilbake i 2001, da han spilte i filmen «Prozac Nation», også den basert på en bok fra virkeligheten.

– Jeg hadde en fantastisk tid sammen med Erik Skjoldbjærg, jeg slakter vel uttalen av navnet hans sier Biggs og ler.

– Han er en fantastisk regissør. Han regisserte «Insomnia», den originale norske versjonen, og meg i «Prozac Nation».

– På grunn av den norske linken i filmen, var vi på filmfestivalen i Haugesund. Det er virkelig en av de beste turene jeg har hatt i hele mitt liv. Virkelig. Et fantastisk lite sted jeg aldri vil kommet til ellers.

– Jeg burde jobbe med flere norske regissører. Jeg burde egentlig jobbe med flere regissører generelt, sier han til latter fra medspiller Prepon.

Premieren på strømmetjenesten er 6. juni, men hvor stor oppslutning serien har i Norge, får ikke NRK vite. Netflix offentliggjør ikke seertall. Men en talsperson omtaler den som «ekstremt populær» i Norge.

Uansett er det klart at en tredje sesong av serien kommer til neste år.