NRK Meny
Normal

Sterk nummer to-bok

Kjersti Annesdatter Skomsvolds debutroman «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» var helt utenom det vanlige god. I hennes andre bok, «Monstermenneske», spiller utmattelseslidelsen ME en sentral rolle: Sterkt, tragisk og optimistisk.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

Forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold ble tildelt Tarjei Vesaas Debutantpris for sin første bok. Nå er hun tilbake med «Monstermenneske».

Å kalle romanen «Monstermenneske» en bok om ME, er problematisk. Selv om den i stor grad er det også. For; uansett hvor grusom og dypt tragisk den første delen av romanen er, der hun nådeløst går inn i ME- hverdagens og ME-krisens elendighet, makter forfatteren samtidig å løfte den fysiske og psykiske lidelsen til et nivå der det allment eksistensielle tar over: frykten, forvirringen og fortvilelsen overfor noe truende som ikke lar seg forstå, ikke har en forklaring.

Skrive for å bli menneske

Bokens Kjersti Annesdatter Skomsvold begynner sakte å skrive, der hun lever utslått i en kjellerleilighet hos foreldrene, en prosess som starter med at hun skriver navnet sitt, om og om igjen, på tastaturet til en datamaskin som ikke er slått på. Hun skriver for å bli et menneske. Det er her selve vannskillet i Skomsvolds roman ligger: Mellom å være menneske og frykten for ikke å være det; å være monstermenneske i stedet.

Debutens tilblivelse

Skomsvoldomslag

Den boken romanens Kjersti skriver er forfatterens debutroman «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg». Hun skriver ulidelig sakte; en setning om dagen eller mindre, men det virker. Hun blir bedre, teksten blir et romanmanus, nærmest på tross og det tar tid

Slik skifter også romanens og Kjerstis spillerom – fra tilstedeværelse først og fremst i sykdom, til en annen, nyvunnen og tilkjempet rolle: Forfatterens – eller, som hun sier mot slutten; til «hun som vil skrive».

Skriving og eksistens

«Monstermenneske» blir dermed også en roman om skriving som mulig eksistensielt grunnlag. Boken så å si folder seg omkring «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg»; omkring den gamle damen Mathea, hennes slektskap med den syke Kjersti, og viser at slik måtte de bli. «Monstermenneske» er like åpenbart – og erklært! – selvbiografisk som den også er en fiksjon der levende mennesker tas i bruk som litterære figurer: «Å skrive om folk man kjenner, om de nå ikke sier noe av det man sier at de har sagt, kunne de sikker like gjerne ha sagt disse tingene».

Omskiftelig stemme

Kjersti Annesdatter Skomsvolds ståsted som forteller veksler elegant mellom første og tredje person, noe som gir en interessant variasjon i graden av nærhet til det stoffet som legges ut foran leseren. Helt uvanlig godt er dette i en sekvens fortalt i tredje person der jeg-et, altså førstepersonen, i blant går i mellom og kommenterer sin egen fortelling.

På samme måte som i debuten er Kjersti Annesdatter Skomsvold også morsom i «Monstermenneske». Ofte ufrivillig for bokas Kjersti, mens forfatteren omgir seg med aforismelignende setninger og onelinere til betydelig glede for en oppmerksom leser – også mens livet er på det svarteste. «Mennesker er så lettlurte. Sett på litt hula-hulamusikk og fargerike neonlys og folk tror de er glade». «Et danseprogram kan man jo more seg med en time eller to, som et annet ludder». Om debut-manuset: «Ordene ble til mens jeg var alene bak veggene, så det må finnes liv bak vegger også».

Å le av denne denne beretningen kjennes ikke alltid helt bra, alltid, svart som det er. Da er det fint at forfatteren deler ut et firkort tidlig i boken: I en uhyre trist situasjon der Kjersti selv ler ustoppelig, siterer hun noe hun har lest; vi ler fordi det treffer hjernens nei- og ja-senter samtidig.

Innvendingene

«Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» er stadig en av de beste debutene jeg har lest. Noen gang. Derfor var forventningene store til «Monstermenneske». I de fleste stykker er de også innfridd. Romanen er imidlertid 600 sider lang. Og selv om det i seg selv ikke er problematisk, er det et svært krevende format å fylle – og der lykkes ikke Skomsvold helt. Et stykke etter halvlest, truer fortellingen med å flyte ut i snakk og gjør alvor av det en rekke ganger. Nyansene er ikke tydelige nok til at de forsvarer gjentagelser. Leseren ville ikke savnet dem.

I en litterært og teoretisk anlagt del mot slutten, også den interessant, selv om den strever med å finne sin plass i helheten, skriver Skomsvold at hun skal skrive en roman som gjennom en forandring i språket viser at man kan forandre seg. Språket skal ha en utvikling, fra haltende og utmattende i starten til en prosa som er klarere og glir lettere. Her har Kjersti Annesdatter Skomsvpld lykkes langt på vei. Og fint nok; disse nyansene ser leseren ved å skue bakover i den teksten som er ferdig lest.

Etter alt dette: mine innvendinger skal ikke stå i veien for det som er hovedinntrykket; et uhyre modig stykke litteratur, et som på sitt beste glitrer og gir leseren sterke opplevelser som ikke glemmes med det første. En tekst som også bekrefter et stort talent.