«Skrik» har fascinert folk i over 100 år. Mange har lansert teoriar om kva himmelen representerer og kva som har vore inspirasjonen.
No får norske meteorologar internasjonal merksemd etter at dei har lansert teorien om at Munch fekk inspirasjon til å måle himmelen etter at han hadde sett perlemorskyer over Oslofjorden. Funna blei presentert i Wien i går.
Såg raskt at det var likt
Ein kveld like før jul i 2014 såg meteorolog Svein M. Fikke ut vindauget. Då såg han raude og gule bølgeforma perlemorskyer, ikkje så heilt ulikt den himmelen vi ser i «Skrik».
– Fargespelet utvikla seg heile tida både i fargar og intensitet. Og då eg la bilda inn på datamaskinen min, samanlikna eg det med himmelen i «Skrik». Både fargespelet og bølgeformen var lik, seier han til NRK.
- Les:
Fikke seier det er sjeldan at vêrfenomenet opptrer like intenst som det gjorde i 2014. Og han kan forstå at Munch blei skremd om han ikkje visste kva dette var.
– Fenomenet opptrer like før soloppgang eller like etter solnedgang. Når sola går ned, ventar dei fleste det skal bli mørkt. I staden får vi eit kraftig fargespel på himmelen. Dersom Munch ikkje hadde sett dette før, må det ha verka skremmande på han.
Det er ikkje første gong ein har gått til naturen for å forklare himmelen i «Skrik». I 2003 meinte amerikanske forskarar at Munch hadde blitt inspirert av forureining frå eit utbrot frå vulkanen Krakatau i Indonesia.
– På villspor
Men kunstkritkar i NRK, Mona Pahle Bjerke, har lita tru på desse teoriane.
– Eg trur ein er på villspor når ein studerer himmelen i «Skrik», og forklarar det med eit meteorologisk fenomen. Munch var ikkje ein malar som presist kopierte naturen han såg.
Munch skreiv sjølv at han var inspirert av solnedgangen då han måla «Skrik», men han var meir oppteken av å skildre kjensla det gav han, enn å måle den nøyaktige himmelen, seier ho:
– Munch skildra korleis han gjekk bortover vegen saman med to vennar, og såg sola gå ned. Han skreiv han kjende eit pust av vemod. Det kan godt hende det var perlemorskyer han såg, men det er ikkje særleg relevant for tolkinga av bildet.
- Les:
- Les:
Fikke meiner likevel at forskinga deira er eit nyttig bidrag:
– Eg meiner vårt bidrag ikkje er ei dårlegare forklaring enn det eg elles har sett. Eg er ingen kunsthistorikar, men det verkar som kunsthistorikarar siterer kvarandre og går i flokk. Eg skulle ønske ein kunne ha teke eit steg tilbake, og sjå om det kan vere andre løysingar.