En dannet barbar fra Norge

I møte med bok av denne sorten er det fort gjort å komme med for høyt oppskrudde forventninger.

Det er ikke grenser for hva man kan ønske seg. Først og fremst skal biografen komme med lysende tolkninger av kunstnerens verk.

Det skader heller ikke om forfatteren nærmer seg sitt objekt med uovertruffen kunstnerisk sensibilitet, slik Karl Ove Knausgård gjorde til gagns i boken «Så mye lengsel på så liten flate» – hvor han leste sin og andres forestående død inn Munchs maleri av en kålåker.

Hvorfor stoppe der? Aller helst burde forfatteren av en Munch-biografi også ha kjent sitt studie­objekt personlig, slik kunstsamleren Rolf Stenersen gjorde, og senere fortalte om i memoar­klassikeren «Nærbilde av et geni».

Solide samtidige kilder

Men i stedet for å prakke på boken alle forventningene som altså er innfridd andre steder, er det mer interessant å se på hva de Figueiredo har å tilføre.

Og det er ikke så rent lite.

Det viktigste er historie­faglig tyngde. Det er når de Figueiredo dirigerer koret av samtidige kilder, at han virkelig er på hjemmebane.

Det er ingenting som slår overleverte vitnemål fra dem som var til stede. Dette er noe alle historikere vet.

Gjennom de samtidige kildene ser vi Munch gjennom øynene til dem som sto ham nær nok.

Bakhode som en kokosnøtt

En av dem var den tyske skribenten og maleren Max Dauthendey.

Han var til stede på Munchs første utstilling i Berlin, og konstaterte at den 28 år gamle kunstneren var «en middels høy, mager ung mann. Blond, ekte nordisk, smal panne, smalt hode, men med et bakhode som en kokosnøtt».

Gjennom brevene og dagbøkene, som Munch-museet har lagt ned et stort arbeid i å digitalisere, ser vi også verden med Munchs blikk. Brevene han sendte hjem til tante Karen på Nordstrand fra Berlin og Paris, er direkte rørende.

Samlet sett gir denne toveis­kommunikasjonen et tydelig portrett av kunstneren som ung mann. Fasit er tydelig: Han var ensom!

En av dem som oppfattet denne ensomheten, var den tyske forfatteren Theodor Wolff, som betrakter Munch på en fest i Berlin i 1893:

Lite nytt om «Skrik»

De Figereido skygger heller ikke unna å si noe om bildene. Noen ganger er dette riktig vellykket.

Om Munchs maleri «Det syke barn» skriver han:

«Når vi betrakter maleriet, ser vi ikke Munchs sorg over søsteren. Vi ser en fortelling om sorg gjennom et slør av tårer skapt av flytende malings­lag, fallende bevegelser i strøkene og en atmosfære som minner om den halvt gjennomskinnelige hinnen som ligger over gamle stum­filmer og gir den fortidige virkeligheten et skinn av minne og drøm.»

Når han skriver om «Skrik», merker man derimot hvor vanskelig det er å komme med noe nytt om et bilde som nærmest er forstått i hjel:

«Skrik er symbolismens holisme i infernalsk form, en djevelsk symfoni, der bølge­linjene som omkranser figuren, ikke avsondrer den fra verden, men kanaliserer mellom det indre og det ytre og lar individet absorberes av en grenseløs og allestedsværende angst.»

Knappe personskildringer

Å klare å fortelle om den første halvdelen av Munchs liv på under 300 sider, er en bedrift i seg selv. Det de Figueiredo ikke får plass til i den løpende teksten, plasserer han i slutt­notene.

Hva som hører hjemme i hoved­teksten, og hva som skal legges til i kommentarene bak i boken, er ikke alltid innlysende.

Iblant blir person­skildringene i knappeste laget. Jeg leter forgjeves både i teksten og i sluttnotene på en forklaring av hvem nevnte Max Dauthendey er.

Kunstnere fra kolonien

De Figueiredo, som har mor fra Norge og far fra Zanzibar, tar seg tid til å fremme en djerv påstand: Norge på Munchs tid var en slags koloni. Vi ble fjernstyrt først fra København, og så fra Stockholm.

Ibsen og Munch slo gjennom nettopp fordi de var provins­kunstnere fra en nasjon med «lavt dannelses­trykk».

Det perspektivet er interessant – har vi rett og slett holdt oss med feil selvbilde? Har vi, i kraft av å være underlagt fremmede makter i over fem hundre år, egentlig mer felles med Tahiti enn Tyskland? Ble Munch og Ibsen verdens­kunstnere, nettopp takket være forankringen i periferien?

Denne diskusjonen er interessant, ikke minst med tanke på at årets Nobelpris i litteratur ble tildelt Jon Fosse. Er det nettopp det provinsielle ved ham, i ordets beste forstand, som verden har lært seg å verdsette?

Skutt i venstre­hånden

Når Ivo de Figueiredo avslutter det første bindet, vandrer Munch rundt i Kristiania etter å ha fått venstre­hånden delvis skutt i filler i fylla på sommer­huset i Åsgårdsstrand.

Historikerens oppgave blir her å fortelle at det finnes situasjoner i kunstner­livet som kildene tier om. Vi vet rett og slett ikke hva som skjedde.

Det vi vet, er at han på dette tidspunktet var begynt å eksperimentere med grafikk og tresnitt. Enda skulle det gå noen år til Munch malte den av Knausgård så høyt elskede kål­åkeren, og begynte å fotografere.

«Stormen» gir en følelse av oversikt over første halvdel av et kunstner­liv jeg tror mange av oss kjenner til stykkevis og delt.

Det er bare å glede seg til fortsettelsen.