Filmen åpner med verdenstjernen Piaf i New York i 1959 hvor hun kollapser på scenen. Så hopper handlingen over til den forlatte småjenta i bakgatene i Paris, følger henne til bestemorens bordell hvor hun opplever mer varme og stell av husets horer, enn av en forfyllet mor og far – sirkus akrobaten.
Spurven
Vi møter henne som gate-frekk chanteuse på 30 tallets Montmartre, ruset på menn og alkohol. Hun blir oppdaget av en nattklubbeier som gir henne navnet Spurven og anklaget for medskyldighet i mord.
Utrolig stemme
-Når Piaf synger hører jeg sjelen til Paris, sier Marlene Dietchrich i La Vie en Rose. Det er sjelestemmen til Edith Piaf som farger historien, en stemme av smerte, lengsler, sårhet, vemod, ukuelig kraft og mot.
Filmen er blitt mer et emosjonelt portrett enn et nøyaktig biografisk. Det vrimler jo av myter og historier om lille kvinnen med den store stemmen og det intense livet.
Lik originalen
Regissør Olivier Dahan har plukket ut noen og oversett andre. Marion Cotillard gjør sitt livs rolle som Edith Piaf, hun står, går og ligner forbløffende, men blir mye mer enn en kopi, hun smelter sammen med originalen. Forfører, berører og overbeviser.
Hun fremstiller Piaf fra ung pike i gatene på Montmarte til moden diva og den utslitte, kreftsyke kvinne som døde 47 gammel og så ut som 70 åring. Det er en kraft prestasjon.
Filmen fortelles fragmentarisk og hopper frem og tilbake i tid. Det er et vellykket grep som merkelig nok virker mer oppklarende en forvirrende. Hver scene og tidsepoke fortelles klart og tydelig ..tidskoloritten er overbevisende.
Skiftende humør
Filmen tegner heldigvis ikke et glansbilde av Frankrikes nasjonale sangstjerne. Som ung jente er Edith Piaf røff og gatesmart. Som internasjonal diva er hun lunefull, temperamentsfull og selvopptatt.
Midtveis slår filmen om takten og blir langsommere og dvelene. Piaf har funnet mannen i sitt liv bokseren Marcel Cerdan, (som dør i en flyulykke i 1949). Da møter vi en ny Edith Piaf, den myke elskelige siden.
En historie om Edith Piaf`s dramatiske liv kunne lett falle ned i melodramatisk ukeblad stil. Men La Vie en Rose holder seg flytende. Og gir et følelses sterkt, intenst, og engasjerende bilde av en stor kunstner. Terningkast 5
