Les også: Dette spilte DylanLes også: Dylan totalslaktes i Sverige
Bob Dylan tok også tirsdag fram sitt munnspill, slik som på dette bildet fra 1963. Foto: AP.
Se bilder: Bob Dylan live i Trondheim, 2001Biografi: Bob DylanAlt om Bob Dylan
Det var en både lett tilgjengelig og småsær Bob Dylan publikum fikk møte i Oslo Spektrum tirsdag. Lett fordi han ikke radbrakk låtene til det uigjenkjennelige, slik han innimellom gjør, og sær fordi ingen kunne beskylde ham for å levere en utpreget hitparade.
Tett og spenstig
”Maggies Farm” åpnet Dylan showet med, og viste oss rundt på farmen med et tett og svingende band, i et spenstig og luftig rocka landskap, et sted mellom Rolling Stones og Chuck Berry.
Og da han rundet det neste hjørnet med ”Tell Me It Isn’t True” kom vi inn i et langt roligere og mer harmonisk countrylende. Med lyd som fylte rommet rundt oss, mens Dylans raspete vokal nådde ørene i uforvrengt tilstand.
Flyttet sørover
Det var som Dylan ikke ønsket å la oss være i tvil lenger enn nødvendig, ved å vise at han denne gangen tok med seg musikken lenger sør, hvor han mikset sørstatenes country og blues og danderte det med litt rock. Men selv i de mest rocka partiene var det sjeldent at han oppsøkte det mer aggressive hjørnet.
Til forskjell fra de siste par gangene han har spilt i Oslo Spektrum, ble det heller ikke så nødvendig med quiz-show for å gjette hvilken låt som han spilte "akkurat nå". For selv om mange av låtene som vanlig hadde fått ganske annerledes drakter enn originalen, kom de i en lyddrakt som gjorde det rimelig lett å identifisere dem.
Bak pianoet
Bob selv holdt seg hele kvelden bak sitt elpiano til venstre på scenen (sett fra salen), med unntak av et par låter da han tok munnspillet med seg fram til mikrofonen midt på scenen.
Der hadde vi gjerne sett ham litt mer, spesielt som ”Watching The River Flow”, med hans munnspill og et sugende godt instrumentalparti mot slutten av sangen tok den opp mot høydene.
Ellers lå bandet tett og lydhørt gjennom hele settet, hvor spesielt slidegitarist Donnie Herron utmerket seg med sin glideflukt gjennom det dylanske landskapet.
Positive overraskelser
Av de 16 låtene Dylan spilte i Stockholm kvelden før, sto kun tre på programmet i Oslo.
Resten var ”nye”, med ”Ballad of a Thin Man” og ”Positively 4th Street” som positive overraskelser. Ingen av disse, og i særdeleshet ikke sistnevnte, er nemlig blant de låtene han spiller særlig ofte, og begge står som påler i hans 60-talls produksjon. Og ja: begge traff planken i Oslo Spektrum tirsdag.
Fullt så treffsikker ble dessverre ikke (den faste!) avslutningen med ”All Along The Watchtower”. Kveldens versjon bød på mange breaks, hvor bråstoppene gjorde at låten mistet det momentum vi vet den kan ha. Men Dylan fant likevel retningen hjem denne kvelden.
(Og apropos totalslakten han fikk i Aftonbladet for konserten i Stockholm mandag: Etter Spektrum-konserten lurer vi på om det kanskje like gjerne kan ha vært den svenske anmelderen som gikk seg vill i et terreng han kjenner for dårlig?