Bob Dylan

Bob Dylan er kunstner. Ikke bare en eksentrisk nåtidskunster. Men en som tilhører de store lange dragene, som har gitt menneskeheten stemme i en bestemt periode av historien. At han er vår tids Shakespeare, begynner å bli en frase. Det er mange andre ordkunstnere i det engelske språk som gjør ham den rangen stridig, T. S. Eliot for eksempel, som han er inspirert av og slekter på. Det er mye hos Dylan som minner om «Wastelands», Eliots store dikt fra 1922.

Klassiker

Eliot skrev et essay om hva det vil si at noe blir en klassiker. Kunstneren må på en eller annen måte si noe som både er allmennmenneskelig for at det skal kunne gjenkjennes av mennesker i andre tider og tidsbestemt. Som Dylan selv skriver i låta «Tangled Up In Blue»: She lit a burner on the stove and offered me a pipe 'I thought you'd never say hello,' she said 'You look like the silent type.'Then she opened up a book of poems And handed it to me Written by an Italian poet From the thirteenth century And every one of them words rang true And glowed like burnin' coal Pourin' off of every page Like it was written in my soul from me to you.

Tidløs

Det 13. århundre eller det 20. Kunsten snakker gjennom århundrene. Bob Dylan het ikke Bob Dylan, men Robert Allen Zimmerman og ble født 24. mai, 1941 i Duluth, Minnesota. I Minneapolis bohemkvarter Dinkytown oppdaget han at det finnes en masse mennesker som ikke passer inn i den normale tilværelsen, og slektskapet var etablert. Noe gjærte i USA, og på slutten av 50-tallet kom beatkulturen som hadde den blandingen av poesi og musikalitet som også skulle bli Dylans varemerke, med navn som Jack Kerouac og Allan Ginsberg i front.

I januar 1961 drar Dylan til New York. Han blir lagt merke til. En talentspeider ved navn John Hammond hos Columbia fatter interesse, men typisk nok omtales han hos Columbia Records som «Hammond's Folly», «Hammonds tulling».

Særkjenne

Et særmerke ved Dylan er at han alltid har brutt opp. Han ble kronet til folkemusikkens konge, og skuffet de rene av hjertet da han la bort kassegitaren og tok opp den elektriske på Newportfestivalen i 1965. Han var protestsanger, skrev «Masters of War» og «Hard Rains A'Gonna Fall» og «Blowin' in the wind». Dylan var stor, men ble plutselig borte. Noen mener at motorsykkelulykken i 1966 bare var et påskudd til å komme seg vekk.

Etablert

Det har gått opp og ned, Dylan har hele tiden måttet skape, og ikke alt blir stående. Det var Dylan som skrev klassikeren «Like A Rolling Stone» og selv har han fortsatt å rulle. På en tid da de fleste rockeartister blir fetladne og flyr etter yngre damer, har Dylan holdt et konsert- og studiotempo som kan ta pusten fra noen hver. Arbeidstempoet holdt på å ta knekken på ham for et par år siden. Albumet «Oh, Mercy» fra 1989 markerer begynnelsen på denne nye, modne Dylan: Tekstene er lyriske, bitende, politiske og religiøse. Det er kjærlighet og undergang. Verden er ikke noe godt sted. «It's not dark yet, but it's getting there.»

Intet var

Helt fra begynnelsen har Dylan sagt at det er dumt å tro at ting vil vare: «You must leave now, take what you need, you think will last. But whatever you wish to keep, you better grab it fast». Utenfor står det en foreldreløs unge med våpenet ditt, «crying like a fire in the sun». Det går et sterkt religiøs drag gjennom det meste av det Dylan har skrevet. At han er jødisk betyr nok en hel del. På mange av bildene minner han om en liten rabbinergutt. Han hører Dommedagsklokkene: Den store forvirring råder, hyrden sover og fjellet er fullt av forvillede sauer. Han ber St. Peter ringe klokkene med jernhånd så menneskene skal forstå. Samtidig er det en stor ydmykhet i Dylans sanger: If I shut myself off so I can't hear you cry, What good am I?

Tambourine Man

Midt i verdens dårskap og ondskap finnes Mr Tambourine Man: Lykken er å leve i nuet, eie minst mulig, en vinflaske på en benk i parken og solen som går ned. Det er ting her som minner om stemningen i noen av Jens Bjørneboes dikt. Alle store diktere oppretter en personlig forbindelse mellom verket og den som er mottaker. Dylan er så mangetydig og personlig at kultureliten ikke har kunnet gjøre ham til sin. Det er fremfor alt fordi han er antiborgerlig. Hans budskap er definitivt ikke i tråd med tidens tendens. Han tilhører fremdeles undergrunnen. Typisk nok, da Dagbladet og Den norske Oversetterforening utlyste konkurranse om beste oversettelse av Cold Irons Bound, var det en 52 år gammel elgjeger og lærer i videregående på Hamarøy som vant. Tore Hestbråtens gjendiktning viser Dylan på norsk: Æ ha' by'nt å hør' stemma fra folk æ ha' kjent, for æ e'kje mæ sjøl, alle broan e' brent. I kirka sist sønda', gikk ho forbi. ¨ drep den kjærligheta tar så stygglang tid. Æ e' evig, langt ut på viddan no. Kjenne' knapt nok mann' i mine egne sko. Æ e' utafor alt og her e' steine kaldt.

Hans.rustad@ntb.no.